Pluribus

Selv om hun føler at de billige kjærlighetsromanene hennes er sjelløst søppel, er den kyniske forfatteren Carol Sturka rimelig fornøyd med livet sitt. Så lenge hun har sin elskede bokmanager Helen og en flaske whisky ved sin side, er det ingenting i verden Carol ikke kan takle. Men da verden plutselig går under, faller hele hennes verden fra hverandre, og når en ny verdensorden etableres, blir hun ikke bare en av de få menneskene som er igjen på jorden - hun blir også fanget opp i en telepatisk kollektiv bevissthet der hennes gretne humør kan avgjøre hele menneskehetens fremtid.

Hva som har skjedd med verden, forklares veldig raskt gjennom noen få eksposisjonelle scener, men det er ikke spesielt viktig å vite nøyaktig hvorfor apokalypsen skjer i Vince Gilligans merkelige nye science fiction-komedie. Snarere handler det om hvordan man mentalt kan takle det faktum at ens individualisme er truet. Det er Twilight Zone som møter den kommunistiske skrekken i Space Attack, men her er det mye mer syrlig, morsomt og skarpt. Gilligans X-Files-røtter er tydelige i seriens enkle enkelhet, som minner om Damon Lindelofs nylige tankevekkende serier. Den er nedstrippet og likevel munter i sin melankoli. Det er lett å sette seg inn i Carols situasjon når hun forgjeves forsøker å holde fast på det lille som er igjen av menneskehetens identitet og intelligens mens verden brenner.

I motsetning til Breaking Bad og Better Call Saul, går denne hovedpersonen aldri inn i antiheltrollen, noe som er forfriskende. Better Call Saul-stjernen Rhea Seehorn former en desillusjonert karakter som normalt ville fått deg ned med nakken med sitt formørkede verdensbilde, men som i denne nye dommedagskonteksten blir menneskehetens alkoholiserte svanesang. Seehorn skaper en merkelig tragisk figur med klare brister, lag og mål. Hun vil gjøre noe med det, men hva kan man i det hele tatt tenke på å gjøre når sluttspillet allerede er avgjort? Ville det være så forferdelig å kapitulere overfor hennes motbydelig empatiske og velmenende slaver, som bare ønsker å gi henne all verdens kjærlighet og privilegier? Man kan se konflikten i Seehorns tårefylte øyne, der hun hele tiden svinger fra å eksplodere til å medlidende. En strålende forestilling!

Apple TV har bare sluppet et par episoder så langt, men jeg liker virkelig det jeg ser. Den er finurlig nok til å få meg til å sveve bort i spekulative "hva kommer til å skje nå"-tanker, men også jordnær nok til å holde beina på jorda som seer. Pluribus er så langt uforutsigbar, original og urovekkende morsom i sin småskala dystopi. Jeg kommer til å fortsette å følge denne science fiction-komedien med stor glede. For hva om den giftpositive verdens undergang ikke var så ille likevel?