Pokémon Pokopia

Mange av oss har nok på et eller annet tidspunkt i livet fortapt oss i den vidunderlig ekspansive Pokémon-verdenen, og nå som serien nettopp har feiret 30-årsjubileum, er det ikke mer enn rett at vi spillere får sjansen til å designe vårt eget samfunn av lommemonstre. Det er i bunn og grunn det Pokopia handler om, nå som Nintendo endelig har åpnet sin enorme skattekiste og sluppet kreativiteten løs.

Jeg er en Ditto, en Pokémon hvis spesialitet er å kopiere utseendet og evnene til andre monstre. Av en eller annen grunn har jeg imidlertid tatt form av et menneske, noe som gjør meg unik, både med tanke på hvordan Dittoer vanligvis oppfører seg, men også fordi verden, som en gang var befolket av både mennesker og deres Pokémon-følgesvenner, ser ut til å være fullstendig blottet for oss tobeinte vesener. Til og med lommemonstrene ser ut til å ha forsvunnet fra verden, i hvert fall til å begynne med, men sammen med min nye venn professor Tangrowth lærer jeg raskt hvordan jeg kan endre på dette, og hvordan vi kan forvandle det øde landskapet til et helt nytt, levende samfunn fylt til randen av Pokémon.

For å lykkes med dette må jeg skape en rekke habitater som vil tiltrekke seg flere og flere monstre. Fremgangsmåten varierer avhengig av hvilke typer Pokémon jeg ønsker å tiltrekke meg, der jeg ofte kommer ganske langt med å plante gress under et tre eller ved en bekk, men etter hvert som jeg lærer mer om Pokopias kompleksitet, oppdager jeg at noen individer er mye mer kresne enn som så. For at du selv skal kunne finne ut hvilke typer steder som tiltrekker seg hvilke Pokémon, lar jeg det ligge her for øyeblikket, men når det er sagt, er dette elementet noe som vedvarer gjennom hele reisen min, ettersom jeg stadig finner ledetråder om hvor jeg kan støte på nye venner.

Måten jeg manipulerer verden på minner om en blanding mellom Minecraft og Animal Crossing, der hele Pokopia består av blokker som jeg står mer eller mindre fritt til å knuse og flytte på. Samtidig kan jeg også bruke arbeidsbenken min til å konstruere ulike typer gjenstander, enten det er til praktiske eller dekorative formål. Kort sagt står jeg fritt til å designe verden helt etter mine egne og Pokémon-vennenes preferanser, noe som raskt aktiverer en kreativ åre i meg, ettersom funksjon må blandes med estetikk i min søken etter å bygge vårt eget fargerike utopia. Men Roma ble ikke bygget på en dag, og det blir heller ikke et samfunn i Pokopia, for etter hvert som mine egne ambisjoner vokser, får jeg også tilgang til flere materialer, nye dingser å flikke på og en voksende populasjon av Pokémon med sine egne preferanser for den ideelle livssituasjonen. Det føles som om jeg alltid har et halvt dusin prosjekter på gang samtidig, og jeg trenger bare å løfte blikket for å finne noen flere oppgaver å ta fatt på. Det gjør at Pokopia føles som en kreativ opplevelse som man aldri blir helt ferdig med.

En nøkkelfunksjon i håndteringen av alt dette er min tilgang til alle Pokémon-kreftene i verden. Siden hvert lommemonster har minst én nyttig egenskap, blir nesten hvert eneste individ i verdens voksende befolkning en viktig ressurs når det gjelder å utvikle vår felles plass i landet. Ildtyper hjelper til med å smelte ned ulike typer materialer, gresstyper fremskynder veksten av avlinger, mens noen spesialiserer seg på å bygge større strukturer og andre på å drive byttehandel. Jeg skal være ærlig og si at noen evner er mye mer nyttige enn andre, og at en Pokémon som spesialiserer seg på å holde humøret oppe, for eksempel, har mye mer fritid enn en som kan resirkulere skrap og søppel til verdifullt metall.

I sentrum for alle disse spesielle evnene står min egen særegne evne til å kunne kopiere kreftene til andre monstre, om enn med min egen lille vri. Karakteren jeg spiller er litt defekt og kan ikke helt forvandle seg til andre Pokémon, men velger i stedet å lagre utvalgte egenskaper i minnet sitt, som så kan brukes når det trengs. Disse brukes flittig gjennom hele spillet, og selv om jeg til å begynne med må nøye meg med noen få manøvrer som å vanne gress og hugge ned trær, vokser og utvikler arsenalet mitt seg jevnt og trutt etter hvert som eventyret skrider frem, noe som bidrar til at jeg får lyst til å utforske mer og komme videre i historien.

I tillegg til den kreative friheten jeg får i Pokopia, er det en fortelling å oppdage som, i tillegg til å fungere som en drivkraft for å introdusere nye steder, Pokémon og mekanikker, faktisk leverer en overbevisende historie. Hvor har alle tatt veien? Hvor er alle menneskene? Hvorfor begynner Pokémon først nå å komme tilbake til verden? Dette er det store spørsmålet alle stiller seg, men ingen har hele svaret. I løpet av spillet finner jeg ledetråder og fragmenter fra fortiden som jeg sakte, men sikkert klarer å sette sammen til et overbevisende bilde av situasjonen. Det er en historie som tar tid å nøste opp, og selv om det store spørsmålet henger over Pokopia, er det mindre, mer konkrete fortellinger å følge opp, for eksempel hvordan jeg kan gjenopprette elektrisiteten i den mørklagte havnebyen min. Neste steg i historien er alltid tilgjengelig, men samtidig føler jeg aldri at fortellingen haster, eller at det på noen måte går på bekostning av den kreative siden av opplevelsen.

Ettersom jeg hele tiden samler på blokker i ulike farger og med ulike funksjoner, samt en rekke andre gjenstander i løpet av spillet, blir det noen ganger vanskelig å navigere blant alle dingsene jeg har samlet på. Lommene mine er riktignok store og rommer mye, men de blir også fort overfylte. Dette er egentlig et problem som hovedsakelig skyldes min egen mangel på organisering, da jeg faktisk har gode muligheter til å skape ubegrenset med lagringsplass, samt å oppgradere min egen evne til å bære gjenstander, men det blir likevel et problem i noen henseender. Jeg setter absolutt pris på at Pokopia har så mange unike gjenstander å plukke opp, men samtidig er det mange ting jeg rett og slett aldri får bruk for. Det kan godt hende at det er jeg som er problemet her, men når samlingen min av oppvasket tang begynner å nærme seg et tresifret antall uten at jeg har fått bruk for det, begynner jeg å lure på om det trengte å være en så vanlig del av spillet fra starten av.

På det estetiske planet har Nintendo nok en gang bevist at de er mestere i å skape magi med begrenset maskinvare. Pokopia er først og fremst et vakkert sted å være, med koselige, fargerike elementer overalt, samtidig som de Minecraft-inspirerte blokkmiljøene er uventet sjarmerende. Lommemonstrenes design er velkjent nå, og så vidt jeg kan se, er det Pokémon representert fra de fleste av seriens mange generasjoner. Som en som anser meg selv som litt av en Pokémon-ekspert opp til tredje generasjon, hadde jeg gleden av å bli kjent med mange nye individer, samtidig som jeg gledet meg over å se hvor mye kjærlighet de eldre figurene har fått.

Musikken i Pokopia bidrar også til en veldig hyggelig atmosfære, og leverer en rekke nytolkninger av klassiske lydspor fra seriens røtter. Jeg husker for eksempel hvordan jeg ble slått av en behagelig følelse av gjenkjennelse da jeg la merke til hvordan lydeffekten som spilles av når du gjenoppretter helsen til følgesvennene dine i hovedspillene, hadde blitt innlemmet i en av spillets melodier. Et lite musikalsk påskeegg som fikk meg til å le av overraskelse.

Teknisk sett kjører Pokopia feilfritt og uten den minste antydning til grafiske feil eller tapte bildefrekvenser, til tross for den enorme friheten jeg har fått som spiller. På den annen side synes jeg at de ulike sonene, som jeg låser opp etter hvert som historien skrider frem, er litt små og en anelse for enkle å forsere når jeg først har utforsket hele kartet. Dette har nok mye å gjøre med den begrensede maskinvaren Nintendo jobber med, men jeg hadde foretrukket en større verden med flere steder å besøke, i stedet for noen få mindre nivåer. Dette er en mild kritikk, for Nintendo klarer likevel å få omgivelsene til å føles ekspansive, i hvert fall helt til jeg støter på en barriere som forteller meg at jeg ikke kan gå lenger.

Spillkontrollen er lett å forstå, og selv om jeg etter hvert har ganske mange ulike evner å holde styr på samtidig, er de enkle å veksle mellom, og det er alltid tydelig hvilken kraft som skal brukes til enhver tid. Som jeg nevnte tidligere, har Pokopia mye til felles med Minecraft, men i motsetning til den svenskutviklede klossemodellen styrer jeg figuren min i tredjeperson, noe som av og til går på bekostning av presisjonen. Det fører til at jeg litt for ofte plasserer ting feil, og når jeg graver meg ned under jorden, slik omgivelsene ofte inviterer til, henger kameraet sjelden med når jeg kryper gjennom trange tunneler.

Alt i alt har jeg hatt en veldig hyggelig tid i Pokopia, som aldri slutter å mate meg med nye ting å gjøre. Pokémons levekår må forbedres, gjenstander må bygges, og eiendommer må planlegges. Vi har vel alle opplevd den typen spill der du gjentar mantraet "Jeg skal bare gjøre dette også" om og om igjen, helt til du endelig ser opp og innser at klokken er fem om morgenen og at du ikke har sovet et blunk. Det er min opplevelse av Pokopia i et nøtteskall, og jeg har allerede lyst til å kaste meg ut i det igjen. Hvis Nintendo fortsetter å eksperimentere med Pokémon på denne måten, ser fremtiden for merkevaren veldig lys ut!