Pokémon Pokopia er Animal Crossing-aktig med mindre nedetid

Når Nintendo begynner å gå ut av komfortsonen, vet du at hva som helst kan skje. Pokémon har lenge vært en serie som, til tross for noen interessante spin-offs, har slitt med å bryte ut av sine fastlåste mønstre og finne nye måter å formidle spillglede på. I det siste ser det imidlertid ut til at Nintendo har innsett hvilken skatt de har, og at de kan bruke sine verdensberømte lommemonstre til å skape spillopplevelser som ikke bare handler om "Gotta catch 'em all", men som kan være så mye mer. Pokémon Pokopia er det siste eksemplet på denne trenden, der Nintendo har valgt å la seg inspirere av det koselige, kreative oppsettet i Animal Crossing for å levere et spill som fokuserer på å skape hyggelige miljøer som du og dine Pokémon-venner kan leve i. Og det er nettopp dette som er det nye.

Det første som skjer når mine to timer i Pokopia begynner, er at jeg våkner opp i en hule. Jeg oppdager straks at jeg ikke er alene, men har selskap av en person ved navn professor Tangrowth, en Pokémon som forteller meg at alle levende vesener, både mennesker og Pokémon, har forsvunnet fra verden, og at han er den eneste som er igjen. Min plutselige tilstedeværelse, blir jeg fortalt, er derfor noe helt unikt. Enda merkeligere er det at jeg, til tross for mitt menneskelige utseende, også er en Pokémon, nærmere bestemt en Ditto som har tatt form av min gamle trener. Den relativt enkle karakterskaperen som bestemmer utseendet mitt er kanskje ikke den mest avanserte, og karakteren min føles derfor ikke fullt så personlig som i for eksempel Animal Crossing, men det kan endre seg når Pokopia slippes om noen uker.

Etter introduksjonen får jeg se den åpne spillverdenen som skal danne rammen for oppholdet mitt i Pokopia, som er et dystert sted, fylt med ugress og triste miljøer. Plutselig støter jeg imidlertid på et nytt individ, en Bulbasaur som lurer i det høye gresset. Enda en Pokémon! Nå er det tre av oss! I tillegg til å vise meg at verden kanskje ikke er så blottet for liv som vi først trodde, lærer min nye venn meg også hvordan jeg kan dyrke nytt gress på et øyeblikk, en av mange viktige evner som vil være avgjørende for å gjøre de øde omgivelsene til et bedre sted. Med min nyvunne ferdighet kan jeg skape mer hjemlige gressområder som snart vil tiltrekke seg nye venner til vår voksende gruppe av lommemonstre.

Siden jeg er en Ditto gjør min evne til å skifte form meg svært mottakelig for å lære nye ferdigheter, og etter hvert som jeg møter flere Pokémon av forskjellige typer, får jeg flere og flere krefter. En Squirtle lærer meg for eksempel å spraye vann, mens en Hitmonchan viser meg hvordan jeg knuser steiner, og en Scyther lærer meg å hogge ved. Å plante nye planter og fjerne stygge steinhauger gjør ikke bare verden mye mer behagelig å se på, men i løpet av prosessen får jeg også mye informasjon om hvilke miljøer som tiltrekker seg nye typer Pokémon. For eksempel er en gruppe på fire gresstuster ved et tre nok til å tiltrekke seg en Pidgey, mens en rask omarbeiding av strandkanten bringer med seg en Slowpoke etter en kort stund.

Etter hvert som nye Pokémon slutter seg til vår voksende oase, begynner de eksisterende innbyggerne å be meg om ulike tjenester i bytte mot nye evner eller byggematerialer. Å designe interiør og ulike gjenstander er også en viktig del av Pokopia, på en måte som minner om hvordan det fungerer i Animal Crossing. Det betyr at jeg hele tiden blir sendt ut på ulike sideoppdrag for å bygge flere dingser eller samle nye gjenstander, noe som gjør utforsking til en naturlig del av opplevelsen. En oppgave fører meg til en ny del av verden der jeg finner nye Pokémon, noe som aktiverer et nytt oppdrag, og slik fortsetter det. I løpet av den tiden jeg spilte, opplevde jeg aldri mangel på ting å gjøre; det føltes alltid som om jeg hadde to eller tre prosjekter på gang samtidig.

Etter litt over 90 minutters spilling er det på tide å prøve flerspillermodusen. Sammen med en dansk journalist og to norske influencere blir jeg fraktet til en ny øy, der vårt felles oppdrag er å gjenoppbygge et gammelt Pokémon-senter som ligger i ruiner. Vi får vite at det kreves mye materialer og to spesifikke typer lommemonstre for å gjøre dette mulig. En med god muskelstyrke og en annen med ildpustende evner, og jeg har forstått det slik at byggingen av større strukturer fungerer på samme måte. Som spiller legger jeg frem en plan og må koordinere arbeidet blant mine rekrutterte innbyggere. Det tar ikke lang tid før vi finner en Charmander og en Machop, som bruker de innsamlede materialene våre, og i løpet av kort tid har vi reist den første bygningen vår. Det er en morsom måte å oppleve Pokopia sammen på, da det føles som om vi har en god mulighet til å koordinere byggingen av det voksende samfunnet vårt på en måte som minner litt om hvordan det kan fungere i for eksempel Minecraft. Vi får også vite at Pokopia muliggjør skyspill i en slik grad at den som er "eier" av den aktuelle verdenen ikke trenger å være online for at andre spillere skal kunne hoppe inn og spille. Dette minner om hvordan det fungerer med en delt Minecraft-server, der prosjektet tilhører alle og ikke bare én vertsspiller.

Visuelt var det jeg så av Pokopia veldig koselig, og Nintendo utnytter nok en gang sin vane med å skape vakre og fargerike spillopplevelser med begrenset maskinvare. Å spille som et menneske er også et morsomt kreativt valg, spesielt når det gjelder å bruke spillets mange tilgjengelige krefter. Å se hvordan armene mine forvandles til Scyther-klør for å kløyve et tre, eller hvordan jeg kan forvandle meg fullstendig til en ultra-søt versjon av en Dragonite og gli over til naboøya, bidrar til å skape en leken estetikk som gir næring til nysgjerrigheten min på hva min Ditto vil lære neste gang. Musikken er også veldig behagelig.

Det jeg tar med meg fra Pokopia er en opplevelse som minner veldig om Animal Crossing, men i et litt høyere tempo og med mindre dødtid. Det ser ut til at det alltid er noe å gjøre, og spillet har en enorm hyggefaktor som jeg tror vil føre til lange økter under et varmt teppe i vintermørket, på reise, eller egentlig når som helst du har lyst til å oppleve Pokémon på en ny og kreativ måte. Jeg gleder meg til å finne ut mer når Pokémon Pokopia slippes 5. mars.