Er Pragmata en blanding av Dead Space, Bloodborne og Bioshock uten uhygge?

Vi har sett tredjepersons action utallige ganger opp gjennom årene, og det virker som om denne sjangeren ikke har gjennomgått noen store endringer, i hvert fall ikke på veldig lenge. Men Pragmata har som mål å utfordre dette bildet og legger til et nytt lag som aktiverer en helt annen del av hjernen i et oppsett som utfordrer mitt syn på sjangeren. For hvorfor må et actionspill begrense seg til å sikte og skyte? Svaret er selvfølgelig enkelt: Det trenger det ikke å være i det hele tatt.

Utgangspunktet er at jeg er strandet på en forlatt månebase fylt med voldelige androider og andre mekaniske fæle typer som må meies ned med ulike futuristiske versjoner av klassiske automatvåpen. Det viser seg imidlertid raskt at maskinenes innebygde forsvarssystemer gjør våpnene mine praktisk talt ubrukelige mot alt som kommer i min vei, noe som betyr at jeg må tenke ett skritt foran for å overleve. Det er her en mystisk kyborgjente kommer inn i bildet, og hun viser seg å være en uvurderlig følgesvenn på veien. Med hennes hjelp kan jeg hacke alle motstandernes brannmurer og dermed gjøre dem fullstendig mottakelige for god, gammeldags rombly.

Det er nettopp denne evnen som tilfører Pragmatas actionsekvenser et ekstra lag. Samtidig som jeg håndterer mine mekaniske motstandere med klassiske våpen, må jeg også utføre enkle minispill for å hacke robotenes forsvarsverk. Først trodde jeg ikke det ville endre så mye, men i kampens hete viste det seg at den ekstra mentale anstrengelsen rotet med muskelminnet mitt og resulterte i en uventet utfordring som ble veldig underholdende når jeg først kom inn i rytmen. Dodge-angrep i Bloodborne-stil, mens noen fiender må hackes og andre skytes, bød på overraskende underholdende spill som imponerte meg stort i løpet av den drøye timen jeg tilbrakte med Pragmata.

I løpet av min tid med spillet klarte jeg å teste tre forskjellige hagler, der hovedvåpenet var en halvautomatisk variant som gjorde akkurat passe mye skade. Av og til fant jeg en hagle som var svært effektiv på nært hold, men bruken av den var begrenset til den lille mengden ammunisjon den allerede var ladet med. Det var derfor viktig å spare på patronene, siden ammunisjonen ikke ble samlet i bunker som i andre actionspill. Hvis jeg ville skyte mer, måtte jeg finne en ny. Det tredje våpenet var av mer strategisk karakter og viste seg å være nyttig for å balansere kamper med mange onde roboter samtidig. Med et utvidet kraftfelt kunne jeg lamme fiender som ble rammet i en kort periode, noe som åpnet muligheter for både hacking og snikskyting i litt roligere omgivelser.

Da det på slutten av økten var tid for en bosskamp mot en større metallmann, fikk jeg brukt alt jeg hadde lært så langt i en litt lengre kamp som, til tross for sin størrelse, ikke bød på mye motstand. Her ble jeg imidlertid kjent med en ny type kraftige angrep som fungerer på omtrent samme måte som i From Softwares nyeste titler. Etter at jeg hadde gjort nok skade, gikk den kraftige motstanderen min ned på kne, og jeg kunne slå ham litt ekstra hardt, noe som utslettet en stor del av helsemåleren hans. Kort tid etter gikk jeg seirende ut av kampen, og demoen var over.

Demoen ble spilt på en tilkoblet Switch 2, og selv om jeg ikke kan si hvordan Pragmata vil gjøre seg på andre formater, er jeg redd jeg må si at den grafiske opplevelsen jeg ble tilbudt ikke var spesielt imponerende. Omgivelsene var litt bleke, og generelt syntes jeg detaljnivået var ganske svakt sammenlignet med andre spill. Når det gjelder ytelsen, har jeg imidlertid ikke noe å klage på, ettersom kampene gikk knirkefritt uten tekniske problemer, noe jeg antar har vært Capcoms tilsiktede prioritet siden Pragmata er et så actionbasert spill.

Det jeg tar med meg fra min drøye time med Pragmata er en opplevelse hvis sci-fi-baserte miljøer minner om en skrekkfri versjon av Dead Space, hvis tredjepersons-action henter inspirasjon fra dodge-mekanikken i Bloodborne kombinert med en integrert og forenklet versjon av hacking-minispillet fra Bioshock. Resultatet er underholdende, men for at Pragmata skal fortsette å underholde utover den drøye timen jeg tilbrakte på den forlatte månebasen, må det innlemme mer variasjon enn det jeg så. Det er et godt grunnlag her som det må bygges videre på etter hvert som spillet skrider frem. Forhåpentligvis er det akkurat det Capcom har gjort, og det får vi vite den 24. april.