Predator: Killer of Killers

Jeg er ikke spesielt glad i antologier. Ikke fordi jeg mener de mangler verdi eller unike narrative egenskaper, og filmer som The Ballad of Buster Scruggs, Sin City, Magnolia og Traffic viser at det finnes elegante måter å veve sammen en fortelling av separate historier på.

Men for meg er mangelen på faktisk kontinuitet så distraherende at det blir vanskeligere å følge med, vanskeligere å leve seg inn i, vanskeligere å investere i. Predator: Killer of Killers Den nye animasjonsfilmen fra skaperen av Prey, Dan Trachtenberg, er nettopp en slik antologi, der den egentlige historiefortellingen er forlatt til fordel for en rekke separate vignetter som egentlig bare tjener til å vise kule kamper mellom tøffe menneskekrigere gjennom tidene og den ikoniske Predators.

Premisset er egentlig ganske enkelt: Man følger tre forskjellige krigere i vel 30 minutter av gangen, en viking, en ninja og en pilot under andre verdenskrig, som hver for seg blir utvalgt og utfordret av en Predator og må bevise sitt verd som krigere og byttedyr. Dette er altså fortsatt en antologi, men samtidig også en slags samling av tre distinkte, relativt lange og dyptpløyende kortfilmer, som avsluttes ganske definitivt før vi går videre til den neste. Det er ingen egentlig sammenheng mellom disse historiene annet enn en naturlig estetisk og tematisk dimensjon, og det virker som om alle tre først og fremst er laget for at man skal kunne fråtse i Predator -premisset når det er på sitt kuleste, uten å utfordre akkurat det premisset i særlig grad, slik Prey gjorde.

Animasjonsstilen er noe lik det vi har sett noen ganger før, og minner om Blue Eyed Samurai på Netflix for noen år siden. Det er en bevisst langsomhet i animasjonshastigheten og en kantete linje som gjør at det hele føles mer analogt, samtidig som det ikke skorter på detaljer eller ultravold. Til sammen utgjør dette en ganske sterk helhet som lett kan konkurrere med de andre animasjonstungvekterne på dette feltet. Dette er en vakker film, og det er ikke spart på noe. Joshua Wassung har vært med på å lage Prey, og det er hans animasjonsstudio, Third Floor, som står bak. Det er faktisk studioets debutfilm, og for en debut det er.

Fortellermessig var det klokt av Trachtenberg og Wassung å la Predators være en slags irriterende, frustrerende distraksjon midt i de avgjørende kampene for hver av de tre hovedpersonene, slik at det allerede finnes en motivasjon og et instinkt på forhånd. Det er ikke slik at noen av disse følelsene eller motivasjonene stikker spesielt dypt, og hvis det er én sentral kritikk som kan rettes mot Killer of Killers, er det at filmen aldri forsøker å grave dypere enn de umiddelbare merkelappene vi kan klistre på hver av de tre hovedpersonene: "hevn", "ambisjoner" - og så videre.

Men det betyr også at Killer of Killers har en umiddelbarhet, en letthet, som gjør at det, til tross for endeløs vold og tøffe karakterer som føler tøffe ting, er ganske lett å kaste seg ned i sofaen og bare nyte den uten for mange dikkedarer. Om den mer ambisiøse Predator: Badlands blir bra, vil tiden vise, men dette er god Predator underholdning som klarer å unngå den åpenbare antologifallgruven ved å vite nøyaktig hva som er dens misjon.