Halo 5: Guardians

Det er ingen overdrivelse å si at Halo aldri har vært i så dårlig skikk som det er nå. Halo 4 ble såvisst godt mottatt, men spillerne ble ikke lenge og dro helle videre til andre flerespilleropplevelser. Deretter kom Halo: The Master Chief Collection som trakk ned navnet ytterligere, med et inntrykk av at 343 Industries og Microsoft ikke brydde seg om serien. På toppen av dette kom den gjennomdårlige TV-serien Halo: Nightfall.

Det har vært spiker etter spiker i Halo-kisten, og det er derfor opp til Halo 5: Guardians å snu dette hvis Microsoft vil bevare sitt flaggskip og fortsatt ha et tungt våpen i kampen mot Sony. Master Chief har reddet Xbox-konsoller tidligere, så jeg hadde naturligvis store forventninger da jeg fikk sjansen til å prøvespille Halo 5: Guardians i London forrige uke.

Jeg vet at det er viktig å holde forventningene i sjakk, men både betaen fra tidligere og all informasjonen om nye funksjoner har gjort meg optimistisk. På papiret har det nemlig sett ut til at nyheten passer perfekt inn i Halos verden. På tilstelningen var det mulig å teste både historiedelen og flerspilleren, og i denne teksten skal jeg fokusere på førstnevnte. Slapp av, flerspillerinntrykkene kommer senere.

Uansett skulle jeg ikke spille alene, for i historiedelen fikk jeg selskap av tre andre kollegaer slik at vi kunne teste Halo 5: Guardians i co-op. Det handler som kjent om at Master Chief og hans Blue Team er på et ukjent oppdrag, mens Locke og hans Fire Team Osiris er på jakt etter nettopp Blue Team.

Derfor er det fire personer på eventyr i begge tilfellene, og det er maksimalt tilpasset samarbeidsspilling med dedikerte servere. Det er til og med mulig å vekke hverandre fra døden. Rekker ikke vedkommende å bli vekket til live må spilleren, i kjent Halo-spawn-stil, holde seg unna til kampen er over.

Det er naturligvis også mulig å spille alene, og da gir du ordre til teamet ditt for å komme dere gjennom kampene. Det fungerer tilsynelatende upåklagelig, men for min egen del er det ingen tvil om at spillet er morsomst (og enklest) når man er fire ekte spillere. Vi spilte på vanskelighetsgraden Normal, og hadde deltagere både med og uten Halo-erfaring. Motstanden ble knust, og vi var ferdige lenge før de som spilte alene. Etter min mening hadde vi det også mye morsommere.

Det første brettet har vi allerede snakket om i en annen sniktitt, så det var mest interessant å pløye ny mark i den neste brettet. Her fikk vi nemlig spille som Locke og gjengen. Dette ble presentert på en måte som minnet om landgangen i The Silent Cartographer fra Halo: Combat Evolved, kombinert med det femte oppdraget fra Halo 2 (Metropolis) hvor en Scarab skulle uskadeliggjøres ved å klatre ombord på den. Fire Team Osiris hopper ut fra en flyvende farkost for å bryne seg på noe kalt Kraken. Et enormt, edderkoppaktig beist som var altfor stor til å kunne skytes i senk. I stedet ventet en kamp om å komme nærme nok til å fly over til den, krige seg inn i midten, sprenge alt og forhåpentligvis komme unna med livet i behold mens alt eksploderte rundt oss.

Jeg synes det første brettet med Master Chief og Blue Team var bra, men det var i det neste jeg virkelig fikk følelsen av det Halo som jeg elsker - et egentlig ganske rolig tempo, massevis av mystikk og vakre områder i tillegg til kjøretøyer. Det er lyst og detaljert, og jeg merker hvor lurt det var at 343 Industries valgte 60 bilder i sekundet fremfor enda bedre grafikk. Bildeoppdateringen er stabil uansett hva som kastes mot meg og mine medspillere.

Alt blir så mye smidigere, og sammen med lydbildet får Halo plutselig en helt annen dynamikk. Da jeg hadde skutt meg frem mellom klippene, drept utallige covenants, beseiret en godt forskanset Wraith, tolket kryptiske hieroglyfer og til slutt nådd et platå der jeg kunne se den vanvittig store Kraken, hoppet jeg inn i en Phaeton (ny Promethean-farkost som føles som en miks av Banshee og Falcon) for å fly over til den i beste shoot 'em up-stil, lande på den og til slutt felle den.

I akkurat dette øyeblikket skyller en bølge av glede over meg, som jeg ikke har følt maken til siden jeg kjempet meg fram over stranden i Halo: Reach, under Long Night of Solace-oppdraget. Dette er jo klassisk Halo på sitt aller beste. Denne følelsen fikk jeg aldri i Halo 4, og dette er bare det andre oppdraget i et spill som ikke engang er ferdige ennå. Likevel er magien allerede på plass, og det lover mildt sagt godt for historiedelen i Halo 5: Guardians!

343 Industries har klart å finne akkurat den rette følelsen, samtidig som de har forbedret og fornyet gameplayet og tilbyr en tilsynelatende mørkere historie med litt roligere tempo. Etter Halo 4 og Halo: The Master Chief Collection har jeg slitt med å finne begeistringen for del fem, men jeg er ikke for selvgod til å kunne endre mening. 343 Industries har nå overbevist meg om at Halo 5: Guardians kan bli veldig bra, og gi Halo-serien tilbake statusen som en ekte gigant.