E3 2016: Vi har spilt Call of Duty i verdensrommet!

De skal "fortelle en klassisk krigshistorie", bare satt til fremtiden. De skal beholde CoD-stilen men også legge til nye elementer både i det narrative og gameplay. Enten blir Call of Duty: Infinite Warfare en diger selvmotsigelse, eller så står noe banebrytende for døren. Etter å ha sett en dyp og omfattende demonstrasjon av kampanjen på E3, er vi faktisk litt fristet til å forvente det siste.

Hvis man ser bort fra fremtidssettingen søker altså utviklerne mot en personlig fortelling som egentlig kunne vært lagt til et hvilket som helst sted eller tid i konflikt. Samtidig har dette en twist Call of Duty-serien ikke har prøvd før (og en annen vi kommer tilbake til). Du er nemlig ikke lenger bare en "vanlig fotsoldat", men en leder. En kaptein. Noe ufrivillig går du fra å være en av brødrene på slagmarken til å kommandere dine egne styrker. På denne måten kan du for første gang være involvert i de store avgjørelsene på en mer direkte måte, og ikke bare oppleve konsekvensene av dem.

Samtidig ønsker Infinity Ward å beholde deg i soldatrollen så mye som mulig, gjennom oppdrag av den tradisjonelle god mot ond-sorten. Den nye protagonisten er Lieutenant Reyes, som altså rakt stiger i gradene til kaptein. Dette danner grunnlaget for en ny bombastisk reise, med politiske undertoner såvel som store eksplosjoner. Som jeg var inne på kunne den samme fortellingen vært fortalt i nåtiden, men la det ikke være tvil om at Call of Duty: Infinite Warfare er satt til fremtiden. Uten å skulle røpe for mye kan jeg si at handlingen kretser rundt en krig mellom UNSA (en verdensomspennende allianse) og SETDEF (the Settlement Defense Force). Sistnevnte har etablert seg på Mars og ønsker å beholde den røde planetens ressurser for seg selv.

Det første oppdraget starter til fots i klassisk CoD-stil. Det er stramt regissert, cover-basert og fokusert på samspillet i skvadronen din. Mekanikkene og kontrollene er de samme som vi kjenner så godt, men dette endrer seg etterhvert så fortsett å lese. UNSA har arrangert en parade med flåten deres i Geneva. De har samlet tonnevis av skip for å vise verden at de er beskyttet. Med et paradoksalt glimt i øye vet SETDEF å utnytte dette, og etter et ikke så overraskende overraskelsesangrep, er 80 prosent av UNSA-styrkene utslettet. Du opplever selvsagt det hele med egne øyne, og må jobbe deg gjennom en by som er iferd med å kollapse under angrepet. Det føles veldig kjent, men det er likevel imponerende å se på.

Ettersom dette er i fremtiden har du masse leketøy til disposisjon. Her snakker vi hagler som låser fast siktet til spesifikke kroppsdeler, "spider-bomber", lasere og fremtidsgranater. Vi snakker hacking av fiendtlige roboter og kjøretøy. Selvsagt har du også en spenstig drakt som lar deg løpe på vegger og hoppe høyere enn Javier Sotomayor noen gang har drømt om. Naturligvis har både du og fienden Android-roboter som kjemper ved deres side.

På dette tidspunktet tenkte jeg at dette like så godt kunne vært en utvidelse til Advanced Warfare fra i fjor, men så tok spillet helt av. Bokstavelig talt. Flyvåpnet er nemlig også under angrep, og Reyes må opp i skyene for å hjelpe til. Og når jeg sier flyvåpenet mener jeg fremtidens variant, som ikke begrenser seg til jordas atmosfære. Og når jeg sier skyene mener jeg, vel... verdensrommet.

Vi klyver ombord i et heftig fartøy kalt en "Jackal", og take-off-sekvensen er helt rå. Deretter, uten noen loading eller pause i spillet, overtar vi kontrollen selv. Plutselig er Call of Duty: Infinite Warfare som Eve: Valkyre og det er opp til oss å skyte ned fiendtlige skip etter beste evne. Det fungerer ikke som en skriptet sekvens heller, men som fri dogfighting. Det er hurtig og intenst. Vi får så vite at dette er en integrert del av spillet, en ny mekanikk, og ikke bare en enkeltstående sekvens. Du kan velge når du vil sette deg i cockpiten, og hvor du skal dra.

Overgangen var utrolig myk og sømløs. Det fremstod ikke som en nyvinning for nyvinningens skyld, men et naturlig nytt ledd i Call of Duty-oppskriften. Vi begynte straks å forundre oss over hvordan dette vil påvirke multiplayer, og hvordan det blir å spille i ute i verdensrommet i vektløs tilstand. For ja, Call of Duty: Infinite warfare vil inkludere "zero-gravity gameplay", der fiender kan angripe fra 360 grader. Man må ikke holde seg i romskipet hele tiden, og kan flyte rundt og spille Call of Duty med stjerner og planeter som bakteppe. Det høres veldig spennende og ambisiøst ut, og kan virkelig gjøre en forskjell både for solo-spilling og multiplayer. Bare tenk deg hvordan gadgets fra fremtiden kan komme til nytte uten tyngdekraftens begrensninger.

Så hva med disse tøffe valgene man må ta som kaptein, og muligheten for mer frihet i kampanjedelen? Vel, det er her de valgfrie "Mission Ops" og "Ship Assaults" kommer inn. Hovedplottet er filmatisk og lineært slik det alltid har vært, og narrative director Taylor Kurosaki vil ikke endre dette. Med de valgfrie oppdragene ønsker han imidlertid å bygge ut historien og universet. Du tar utgangspunkt i stjernekartet og problemene som finnes der og da, og drar ut på oppdraget du synes ser mest spennende ut.

Som du skjønner var starten konstruert for å lure oss. Lure oss til å tro at dette var mer av akkurat det samme, mens realiteten er at Call of Duty: Infinite Warfare gjør mer nytt enn serien har prøvd på lenge. Kanskje noensinne. Om det blir en "authentic plausible military shooter in the space", slik design director Jacob Minkoff forklarer det, gjenstår å se. At det blir spennende og annerledes er derimot sikkert allerede.