Ultra Street Fighter II: The Final Challengers

Capcom og Nintendo har et langt forhold bak seg, og mange av oss hadde vår første arkadeopplevelse med Street Fighter II til Super Nintendo. På denne siden av århundreskiftet har deres veier imidlertid skiltes, og det var først med 3DS at Ruy og gjengen fant veien tilbake til Nintendo. Nå er det dessuten på vei til Nintendo Switch, og fansen ser ut til å være fornøyde med dette.

Ultra Street Fighter II: The Final Challengers har satt seg som mål å være den beste utgaven av klassikeren. Spillet er som nevnt mer enn 25 år gammelt, så i denne sniktitten har vi valgt å se på litt andre ting enn hva kjernen av spillet tilbyr. Vi starter med en liten oppsummering av alt vi vet om den kommende versjonen, men hovedfokuset ligger på kontrollene og hvordan det føles å spille.

The Final Challengers er i grunn en oppusset og utvidet versjon av Street Fighter II som vokste frem mellom Super Turbo fra 1994 og HD-remiksen fra 2008. Dette betyr at vi får 17 fightere fra underseriene (inkludert Akuma) i både retro og HD-utførelse, samt en onlinemodus med både ranked og vanlige kamper.

Switch-utgaven legger også til co-op-modusen Buddy 2v1 (inspirert av Dramatic-modusen fra Alpha-serien), den nye Evil Ryu og Violent Ken slik at antallet fightere ender på 19, og til slutt nyheter som Way of the Hado som lar spilleren utføre hadoken-angrep med bevegelseskontrollerne. På toppen av dette får du et galleri med over tusen konseptkunstbilder, samt en farge-editor som lar deg skreddersy hver eneste kamphane.

Her er en liste med åtte ting du kanskje ikke visste om Street Fighter II til Switch:

• Du kan fjerne HUD-en for å få en renere skjerm, og til gjengjeld for du hint om når Super-angrepet er klart eller du er i ferd med å gå tom for helse.

• Muligheten for å lagre og se dine beste kamper på nytt.

• Du kan spille offlline flerspiller med to Switch-konsoller, men begge må eie spillet.

• Ved å bruke såkalt taunt i Buddy Battle kan du regenerere helsen.

• Spillet benytter HD rumble, og vibrerer etter hvilken hånd figuren slår med. Dette merkes bedre når du har koblet Joy-conene fra konsollen.

• Spilleren kan velge mellom hele åtte ulike vanskelighetsgrader.

• I tillegg til egne spesialangrep har Evil Ryu og Violent Ken også deres egne historieavslutninger.

• Du kan velge å høre de gamle 16 bit-lydene, eller den remastrede musikken og stemmeskuespillet.

Du som har en Nintendo Switch, eller bare har sett en, skjønner at Street Fighter II-kontrollen kan skape litt uenighet. Vi testet alle de mulige måtene å spille på, men akkurat nå er vi fortsatt ikke helt sikre på hva som fungerer best.

Switch-konsollen blir som kjent ikke levert med en kontroller med den tradisjonelle D-Paden. Joy-conene er to like kontrollere med en analogspak og fire knapper for oversiden. Det er ikke det samme å utføre en shoryuken med en D-Pad som det er å bruke fire knapper med et tomrom i midten. Viu startet med å spille på denne måten, men ble aldri vant til det. Overraskende nok endte vi opp med å bruke analogspaken, noe som vanligvis er sistevalget vårt i fightingspill (på grunn av at den er upresis). Det er uansett slik man må spille hvis man deler Joy-conene mellom to spillere.

Det absolutt beste ville ha vært å bruke en arkadestikke, men så langt har det ikke blitt sluppet en slik til Nintendo Switch (Hori jobber med en, men den er ikke lansert). Det nest beste alternativet er som regel en D-Pad, så vi testet den eneste muligheten på konsollen, nemlig Pro Controller.

Dessverre var dette langt fra optimalt, men det er ikke spillets feil. Switch Pro Controller er nemlig veldig upresis, og vi endte opp med å hoppe ufrivillig en rekke ganger. Dette er et problem som også gjorde seg gjeldende i både Zelda og Tetris. Nintendo vet om dette problemet, men det er fortsatt uklart om den nye runden med kontrollere har fikset dette.

Det er frustrerende at vi ikke får teste Street Fighter med optimale kontrollere på Nintendo Switch, men vi begynner å vende oss til å bruke Joy-conenes analogspak.

Way of the Hado er en aldri så liten drøm som går i oppfyllelse for oss født på 80-tallet. Her får vi nemlig muligheten til å utføre de tre klassiske Ryu-angrepene i førsteperson, og det er altså takket være bevegelseskontrollen. Det er overraskende befriende å føre hendene sammen, ta de inn mot livet, lade opp energien og sende avgårde en hadouken på skjermen. Her finnes det dessuten tre ulike grader av følsomhet å velge mellom, så det burde kunne tilfredsstille selv den mest ihuga Street Fighter-spilleren.

Foruten våre problemer med kontrolleren var det andre ting vi hang oss opp i. Hvis dette skal være den definitive utgaven av klassikeren, hvorfor ser vi ikke noe til bonusfasene (biler og tønner), valget om å endre på skade og hastighet, eller muligheten til å arrangere en lokal turnering? Dette er urovekkende, og vi lover å ta tak i det når spillet snart skal anmeldes.