Star Wars Battlefront II - inntrykk fra enspillerdelen

Star Wars Battlefront var en fryd for folk som digger flerspiller, men kom ganske til kort hva historiedelen angikk. Nå som den etterlengtede oppfølgeren er rett rundt hjørnet, må utgiverne ta en «Titanfall 2», og utvide innholdet i spillet, ikke bare i flerspillerdelen, men også i en ordentlig kampanjemodus.

Spillets kjerne er the DICE som står for med sin Frostbite-motor, men både Criterion og Motive har bidratt med henholdsvis kjøretøy (Starfighter Assault), og finpolering av den filmatiske stilen i den splitter nye kampanjemodusen. 'Art director' Chris Matthews og manusforfatter Mitch Dyer dro fra Montreal til Madrid for å vise pressen historiedelen for første gang, og snakke om den. Og det var sånn vi fikk prøve oss på de to første timene av spillet.

Til tross for at noen av delene vi spilte var litt kjedelige med hensyn til aktivitet, og vi støtte på noen bugs vi håper blir fjernet innen utgivelse, så hadde vi det himla gøy med enspillerdelen. Den ga oss et litt annet perspektiv på Star Wars-narrativet, og tempoet var et helt annet enn det vi er vant fra den kaotiske flerspillerdelen.

For det første føles det helt sabla kult å være på Imperiets side, og se ting gjennom «de ondes» øyne. Spillet finner sted parallellt med Return of the Jedi, og rett etter at Dødsstjerna eksploderer og Keiser Palpatine blir drept. Det er veldig uvant at rebellene er de slemme, men sånn er altså ståa da vi starter spillet som fange ombord på Invincible Faith-cruiseren som Iden Versio, kommandør i Imperiet og leder i spesialstyrken Inferno Squad.

Prologoppdraget 'The Cleaner' fungerer som en introduksjon til utforsker/soldat-mekanikken du kommer til å utvikle gjennom spillet. Det begynner som en ganske standard «korridorskyter», men vi syntes det var hel greit, for det å skyte på fiender i korridorer er jo veldig klassisk Star Wars! Men før vi i det hele tatt får ta på oss rollen som Iden, drar spillet et ess ut av ermet og lar oss ta kontroll over en taktisk droide, ID-10. Roboten, hvis utforming kan minne om den velkjente Viper Probe-droiden, kan fly rundt og skanne omgivelsene, hacke terminaler a la R2-D2, navigere rundt i ventilasjonsanlegg og, om nødvendig, gi fiender elektrisk sjokk. Og vi har ennå ikke nevnt det beste med den! Den blir nemlig til ryggsekken til Iden, sånn at den alltid er lett tilgjengelig for henne etter at hun har sluppet fri.

Introduksjonsdelen er stilfull, med rebeller som har den ikoniske hårsveisen til Leia, droider som sletter sensitiv informasjon om fremtidige planer, og dører som bruker evigheter på åpne seg. Vi fikk ikke den samme klassiske, sombre Jedi Knight-følelsen, men vi syntes prologen var passende likevel.

Det vi derimot ikke likte, som skjedde igjen og igjen i løpet av alle oppdragene hvor vi var til fots, var hvor tydelig flerspillerrøttene til spillet var. I en enspillerkampanje forventer man ikke å se billige animasjoner, uberegnelige hitbokser og uintelligent kunstig intelligens hos noen av fiendene.

I det rebellene planlegger det siste storangrepet sitt på og over planeten til ewokene, sparkes Kapittel 1: The Battle of Endor i gang, og spillet blir mer likt det man er vant til å se i flerspillerdelen. Man lærer seg Idens evner og ferdigheter, samt hvor ofte man kan bruke dem, og man blir en del av et lag, og må hele tiden vurdere hvilke våpen som passer best til hvilken oppgave.

Skogen vi nå befinner oss i er nydelig, og i kampanjemodusen får vi faktisk litt tid til å gå rundt og beundre omgivelsene, men bare litt. Nå dukker det opp situasjoner som man ikke finner i flerspillerdelen, som for eksempel å planlegge og utføre bakholdsangrep på rebellene, eller lete etter utstyr og samleobjekter på skjulte steder. Samtidig får vi leke oss med litt andre våpen enn de som var i betaen (en ny sniper-rifle blant annet). Vi får også leke oss med evnene til Iden a.k.a. Star Cards. Favoritten vår fra første spillet, Barrage, kommer tilbake, og vi har en ny favoritt, nemlig Killstreak Vanguard. Denne evnen lar oss avfyre en kraftig hagle så lenge vi treffer fiender, hvilket gir en fin risiko/belønning-ratio i enspillerdelen, og har potensiale til å bli et meget nyttig verktøy i flerspillerdelen. Vi fikk testet noen skjold, i tillegg til en ganske morsom Grenade Splitter.

Star Cards får du via Supply Crates, en funksjon som allerede er ganske beryktet, da man kan kjøpe dem på nett og oppgradere flerspillersoldaten sin med dem. I kampanjemodusen var de ikke like forstyrrende, og det var ikke like tydelig at de var et markedsføringstriks for å få deg til å bruke mer penger, men vi synes at de ødela tempoet i spillet en smule. Man må nemlig inn i en separat meny for å spesialtilpasse evnene og våpnene til figuren din. Men, systemet hjelper med å skreddersy opplevelsen din i spillet (du kan mekke nye Star Cards, eller gjøre gamle kort om til ressurser og råmaterialer), og fordi noen kort er fastlåst til én plass, må man hele tiden gjøre en vurdering av hva som kommer til å funke best i en gitt situasjon.

Men det er på slutten av Endor-oppdraget at ting blir ordentlig spennende. Rebellavskummet har sprengt Dødsstjerna i fillebiter, og du og laget ditt må komme deg av planeten fortere enn svint. Du må kjempe deg bort til de resterende Tie-Fighterne i en meget filmatisk sekvens. Vi ville egentlig ta oss god tid her, og bare nyte kampen, men samtidig så krevde situasjonen at vi fikk fart på ræva og kom oss til helsike vekk derfra.

Det som er interessant her, og verdt å nevne, er at overgangen fra kamp til fots til kamp i Tie-fighter er veldig god, men den neste overgangen fra romkamp, til bakkekamp, til romkamp igjen var, for oss, høydepunktet i denne delen av kampanjen, og et godt tegn for resten av spillet.

Hvis utviklerne har behandlet resten av spillet med like stor omhu, har vi enormt store håp for kampanjemodusen. Den har potensiale til å utvide spillet for mange spillere. Den var utfordrende også, vi døde en rekke ganger, noe som er litt synd fordi lastetidene var lange. Vi lurer også litt på hvor lenge modusen kan holde på interessen til folk; at spillet varer lenge er ikke så viktig, så lenge tempoet opprettholdes og historien blir fortalt på riktig måte.

Vi kunne lett sagt mye mer om historien, men vi vil ikke spoile noe for deg og ødelegge opplevelsen din. Men vi kan si at konseptet, som er basert på Inferno Squad-boka og som trekker masse paralleller til filmene, er en fulltreffer. Vi liker at de har lagt inn litt små detaljer for fansen her og der, som den posthume hologram-beskjeden fra keiseren.

Som du sikkert har skjønt er Iden ganske «rebelsk» av seg, og det er mye friksjon mellom henne og hennes far og overordnede, Admiral Garrick Versio. Vi gleder oss masse til å se hva som skjer med henne, men enda mer til å se hva som skjer i tidsrommet mellom Palpatines død og stiftelsen av The First Order og hendelsene i The Force Awakens!