Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
forspill
Extinction

Extinction

"Sie Sind Das Ravenii Und Wir Sind Die Wächter!"

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Jeg har vært så heldig å få prøve meg på Iron Galaxys nysatsing, Extinction! Dere kjenner kanskje allerede til Iron Galaxy om dere liker slåssespill. Men etter Killer Instinct og det hinsides intense to-knappers-spillet Divekick har studioet bestemt seg for å ta ting i en litt annen retning.

Mer spesifikt er denne retningen opp. Opp på hustak, trekroner, og festningsvegger mens du kjemper mot jättesvære orker! Disse orkene, eller Ravenii som de kalles, ble bekjempet av menneskeheten for svært lenge siden. Men nå som menneskene er mer opptatt av å slåss med hverandre enn å samarbeide, ser de sitt snitt til å gjøre nok et forsøk på å utrydde oss. Vi spiller som en av de siste soldatene som vet hvordan man håndterer Ravenii-ene; en Sentinel kalt Avil. Gruff, men med et glimt i øyet. Han og " the woman in the chair" / våpenmaker Xandra tar på seg oppgaven med å redde menneskeheten fra tilintetgjørelse.

Extinction

Hvis du har hørt om Extinction før så kan det hende at du, som meg, tenker at dette er en vestlig fantasy-utgave av Attack on Titan. Store vegg-smadrende beist, luft-manøvrer, og skillsmisser mellom lemmer og kropp? Det lukter i alle fall bittelitt AoT-aktig.
Utviklerne vil dog påpeke at, ja, selv om det finnes en del likheter om en abstraherer elementene ut, så er fremdeles Extinction et eget skaperverk med unike figurer og en original historie.

Nok om settingen, et forspill skal jo først og fremst handle om spillet.
Jeg hiver meg igang med historiemodusen, og etter en kort men stilig tegnet filmsekvens så er det i gang! Jeg tar kontrollen over Avil og får prøve meg mot en gjeng Jackals, bakkestyrkene til Ravenii, som ser mer eller mindre ut som dine standard-orker fra en hvilken som helst fantasy-serie, egentlig. Spillet settes på pause mens jeg får en kjapp innføring i hvordan kontrollene funker, noe jeg ikke setter helt pris på - jeg vil jo hakke meg gjennom orkene NÅ! Men når jeg endelig får hakke løs så funker det tålelig bra. Én knapp styrer standard-angrepet ditt, og ved trykking i forskjellige rytmer, kombinert med nedholding, så kan Avil benytte seg av en kurant mengde komboer (hvor flere kan låses opp senere).

Etter å ha laget gu-orke-amole av Jackalsene skal jeg redde en del sivile som har blitt fanget mellom orken og veden, og blir introdusert for spillets livs-måler, eller extinction-meter for å være presis. Jo flere sivile som blir drept, og desto mer av bebyggelsen som blir ødelagt, jo lavere synker meteret. Avil kan godt "dø", men kommer tilbake igjen etter en liten pause.
Og dette fungerer egentlig utmerket! Jeg må bevege meg kjapt mellom folk, orker, og bosettelser for å hindre så mye ødeleggelse som mulig, dette holder tempoet oppe og gjør at en hele tiden må ta avgjørelser - for det er umulig å være overalt, alltid. Men du verden det føles slik til tider, for Avil klatrer bygninger på en måte som setter Ezio til skamme, og med en entréhake i verktøykassa så er det lett å spore opp og sette en stopper for angrepene.

Extinction

Ved banens slutt dukker imidlertid sjefen sjøl opp. En fullblods Ravenii, som raver høyt over hustakene med sine vel femti meter. Hen er iført litt rustning som jeg må ødelegge med presise "Rune strikes". Heldigvis går tiden sakte mens en sikter (Avil har mer til disposisjon enn bare materielle ting, men hysj! Det finner du ut av om du spiller historien.), og etter et par strikes faller rustningen av, og jeg får til min fornøyelse beskjed om å kappe av beinet så jeg lettere kan klatre opp og levere et aldri så lite coup de grâce. Jeg tar på meg rollen som varm smørkniv og går rett gjennom orkesmøret, og ned går kjempen. Avil beveger seg lett og smidig opp ryggen, og med et fylt rune strike-meter kan jeg se til at orken blir et hode kortere!

Extinction

Oppdraget er fullført, og jeg har attpåtil oppfylt flere av undermålene som øker ferdighetspoeng-belønningen, som jeg igjen kan bruke til å låse opp flere ferdigheter, eller oppgradere de Avil allerede innehar.

Spillet, og historiemodusen, er oppdragsbasert, en liten kontrast til populariteten "open world"-spill har hatt i det siste. Men områdene og bebyggelsene i hvert oppdrag er vilkårlig generert, så det å spille gjennom tidligere oppdrag for å klare alle undermålene blir ikke like repetitivt som det har en tendens til å bli. Ellers er dette et underholdende spill, med en god sans for hva som gjør bevegelse gøy, og la meg bare si det, silkemyk action.

Hvis det er noe jeg skal klage på, så er det kanskje at sverdslagene og egenskapene til Avil har litt lite "oumph" (uten tilknytning til det veganske matproduktet forøvrig). Men hurtigheten og smidigheten i bevegelsene veier helt klart opp for dette. Det er litt verre med håndholdingen, for du blir instruert ganske grundig i hva du skal gjøre underveis, selv om dette heldigvis minsker etter hvert. En ting jeg skulle likt å sett derimot, er at spillet ikke hadde blitt satt på "pause" hver gang noe viktig eller plott-relatert blir sagt. Ja, det er selvfølgelig bra at jeg som spiller får med meg historien, men jeg foretrekker andre former for formidling, som en standard filmsekvens for eksempel.

Extinction

Det er likevel ikke nok til at jeg ikke kommer til å spille videre på det, og jeg er interessert i å se hvor mye Iron Galaxy greier å polere Extinction før spillet slippes den 10. april.
(Håper for eksempel at de fjerner den buggen hvor jeg ikke klarte å bla i ferdighetstreet fordi tastaturet mitt hadde nordisk oppsett og jeg ikke kunne trykke på erlik-tasten)