Vi har tatt en første titt på Mutant Year Zero: Road to Eden

Xcom sin særegne form for taktisk kamp, og da spesielt i Xcom 2, har inspirert mange spill gjennom årenes løp, og nå kan vi legge enda et spill til lista, nemlig Mutant Year Zero: Road to Eden. Spillet er basert på det gamle Mutant-rollespillet fra 80-tallet, og tilføyer en unik tvist til Xcom-formelen. Jeg fikk tilbringe litt tid i det merkelige universet da jeg var på E3 denne måneden.

Det som får spillet til å skille seg ut er at du styrer en gjeng med mutanter som utforsker en verden mennesker ikke lenger bor i, og disse mutantene inkluderer Dux, Bormin og Selma. Man skulle tro at et et spill med et stort og muskuløst villsvin, og en aggressiv and som noen av figurene, ville være en relativt morsom affære, men jeg fant fort ut at dette spillet egentlig er ganske dystert og seriøst.

Demoen jeg så viste frem den visuelle stilen, verdenen og kampsystemet, mens historien havnet litt i bakgrunnen. Jeg fikk styre Bormin som ledet gjengen med eventyrere gjennom ødemarka, og til tross for at historien var fraværende, gjorde dialogen mellom figurene meg overbevist om at det er mye her å glede seg til for fans av narrativ, så vel som taktiske kamper.

Jeg krøp gjennom verdenen, navigerte meg gjennom mørket ved hjelp av en lommelykt, som jeg måtte slå av så fort det dukket opp fiender. I en verden full av mutanter er det best å holde seg så mye som mulig i skjul. Da jeg kom nærme nok kunne jeg enkelt trykke på en knapp for å utføre et bakholdsangrep, og så forandret kampen seg sømløst fra sanntid til turbasert.

Hvis du har spilt Xcom kjenner du igjen formelen. Du beveger deg rundt på et rutenett, bruker action points for å bestemme hva du skal gjøre, og knerter alle fiendene før du kan gå videre. Xcom kan være noe komplisert for nybegynnere, men Mutant Year Zero har en enklere layout, med et utvalg av bevegelser du kan gjøre i bunnen av skjermen, og det hele funker kjempebra sammen med en kontroller. Spillet har til og med prosentindikatorer, som forteller deg hvor høy sannsynlighet det er for at du treffer målet ditt.

Omgivelser som kan ødelegges gjør kampene utrolig morsomme, for det at en fiende står i dekning spiller ikke så mye rolle når du kaster en granat og reduserer hele bygningen til grus. Dette betyr ikke at sniking ikke er viktig i kamp; det å snike seg opp på noen å overraske dem før kulene begynner å fly kan gi deg massive bonuser.

Når alle fiendene har falt og kampen er over er det på tide å ransake likene for nyttige ting, alt fra granater og ammo til førstehjelpsskrin. Men du kan også finne oppgraderinger som lar deg "mutere" videre, og gjøre deg selv og lagkameratene dine, mer effektive i kamp.

Ikke for å skryte (joda), men jeg ble fortalt at jeg var én av to personer som greide å fullføre demoen, og de to kampene jeg fikk prøve meg på var ekstremt underholdende, selv for en Xcom-amatør. Det å treffe fiendene mine samtidig som jeg holdt meg i dekning var en utfordring, spesielt siden fiendene mine kunne kaste molotovs min vei. Det hele minnet om et parti sjakk, hvor rolig og gjennomtenkt strategi ble belønnet fremfor alt annet.

Jeg har ikke noe problem med å si at Mutant Year Zero: Road to Eden var et av høydepunktene på E3, og var en hyggelig overraskelse blant alle tungvekterne på årets show. Det er lett å lære seg, men vanskelig å mestre, og det Xcom-inspirerte kampsystemet produserer noen enormt tilfredsstillende resultater, det være seg om man sprenger skjulestedet til en fiende til himmels, eller får til et krevende critical hit fra avstand, som belønnes med en fin liten filmsnutt. Med en unik og spennende innpakning er dette definitivt et spill man bør holde øye med fremover.