Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
forspill
The Division 2

The Division 2: Vi spilte historien alene og Endgame co-op

Eirik tok enda en tur for å prøve The Division 2. Denne gangen fikk han prøve de første timene alene før han slo seg sammen med andre i endgame.

Ubisoft har snakket mye om hvor mye bedre endgame-delen av The Division 2 vil være enn originalen, noe jeg kan forstå etter å ha spilt et par timer av det. Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor de ikke har snakket mer om noen av de andre flotte endringene som har blitt gjort i spillet generelt. Kanskje ønsket de å overraske oss, for det ble i alle fall jeg da jeg tok turen til Paris for å prøve tre timer av historiedelen og to timer med endgame.

The Division 2

I midten av januar kunne jeg dele inntrykkene mine av det nye Dark Zones- og Conflicts-systemet, men et av de vanligste spørsmålene jeg har fått i ettertid er om det er gøy å spille alene. Derfor valgte jeg å ignorere rådet fra utviklerne om å slå meg sammen med andre journalister, og bega meg heller ut på mine egne eventyr. Et valg jeg aldri angret på.

En av grunnene til dette er at Washington er fylt med mye mer liv og variasjon enn Manhattan. Tankene gikk rett til I am Legend da jeg møtte på en flokk hjort som bare gikk rolig rundt og gresset på de små stråene som hadde smøget seg mellom sprekkene i asfalten. Det varte dog ikke lenge, for en gruppe overlevende kom traskende i jakt på mat og drikke. Å se disse realistisk animerte dyrene og andre personer som kunne ta vare på seg selv høres kanskje ikke så veldig imponerende ut, men verdenen er fylt med lignende, mindre detaljer som virkelig utgjør en stor forskjell. The Division 2 føles ikke som en arkadeaktige videospillverden, men en realistisk fremstilling av hvordan en storby faktisk ville vært etter en slik katastrofal hendelse, og det gjør ting mye mer underholdende.

The Division 2

Nå skal det gjentas at jeg bare spilte de tre første timene av historien, men den ga meg virkelig inntrykk av det er mye mer variasjon i verdenen denne gangen. Du vil ikke komme borti de samme to slemmingene som har et gissel på kne eller som gjennomsøker et lik gang på gang. Å ta kontroll over et radiotårn, eliminere medlemmer fra en av de fire gruppene i et område, møte på tilfeldige fiender med ulike agendaer og samle ressurser for å oppgradere basene mine er bare noe av det jeg fant på mellom oppdrag.

Hovedmålet er uansett å redde Washington fra totalt kaos, så noen historieoppdrag måtte gjøres. Siden dette var starten på spillet handlet de aller fleste oppdragene om å finne savnede agenter, aktivere forsvarsverk og lignende. Du har hørt det før. Det du kanskje ikke har opplevd før er variasjonen i hvert oppdrag. De første oppdragene introduserte meg ikke bare for nye fiender som en robothund med en mitraljøse på ryggen, selvmordsbomberne jeg nevnte forrige gang og fiender med granatkastere som vil tvinge oss ut av dekning, men også ulike omgivelser og temposkifter. Et av de beste eksemplene på dette var endgame-oppdraget som tok laget mitt til Smithsonian National Air and Space Museum. Dere som har vært der forstår nok hvordan dette blir meget variert. Her løp og skjøt vi oss gjennom månelandingen, et auditorium, store haller fylt med fly både i lufta og bakken og frodige utendørsområder. Fascinerende både visuelt og gameplaymessig.

Dessverre gjør dette det også bare ekstra skuffende at selve historien og figurene fortsatt ikke virker som noe å skrive hjem om. Å ha en stum hovedfigur og B-filmaktige karakterer som er like interessante som å se maling tørke når det regner hjelper ikke akkurat på syltynne begrunnelser for å gjøre enkelte av tingene du blir satt til. De fleste av filmsekvensene jeg så gikk som regel slik: karakteren min kommer stille inn i rommet, oppdragsgiveren med store arr, solbriller eller noe annet som skriker "Husk meg!" gir meg en såpass kort og løs beskrivelse av oppdraget at jeg tror de fikk det via en tweet, jeg sier ingen ting, den andre personen sier "go get them, tiger", "now go save our city" eller en annen #motiverende setning. Tre timer med dette, og jeg husker fortsatt ikke navnet på en eneste person eller har en anelse om hvordan de er på fritiden. Den gode nyheten er at gameplayet veier mer enn opp for dette.

The Division 2The Division 2The Division 2
The Division 2
The Division 2
The Division 2