Resident Evil 4

Håndflatene er enda en gang fulle av svette, og selv om jeg vet utmerket godt at en messende munk står på lur bak den nærmeste eikedøren, med en morgenstjerne på størrelse med Leons hode, i hånden, brekker jeg likevel styrestikken tilbake av ren skrekk da han velter ut i ansiktet på meg. Jeg er også klar over at det ikke er mer enn måneder siden jeg sist satt foran skjermen, grepet av historien om den tidligere S.T.A.R.S.-agenten Leon S. Kennedy som på en tur til en fiktiv spansk by vikler seg inn i noen uvanlige problemer med den underlige sekten Los Illuminados, noen enorme monstre og en stor, ensom borg. Men etter å ha mottatt den første koden av den kommende PlayStation 2-utgaven, så sitter jeg altså der igjen.

Og la meg få sagt det med en gang, det er forskjell på GameCube og PlayStation 2-versjonen av Resident Evil 4. Førstnevnte har en mye mer besnærende visuell overflate med sitt langt høyere polygontall og diverse filtre, men Capcom er ufattelig nær originalen med deres konvertering av et av årets beste spill. Resident Evil 4 er virkelig et gjennomført, flott og utrolig spill på PlayStation 2.

Allerede fra introen, hvor Leon sitter i baksetet av en bil på vei mot landsbyen Peublo (ja, det er oppfinnsomt), viser spillet imponerende takter. Flimmerfritt er bildet dog ikke da bilen kjører ned den humpete grusveien, men det er en pen detaljgrad på hele landskapet, og da kameraet zoomer tett på Leon sittende med hodet opp mot ruten, går det for alvor opp for meg at Sonys PlayStation 2 stadig kan et par ting - i hvert fall i Capcoms kyndige hender. Det er ikke før den første reelle kampen i byen at koden bukker under og bekjenner et lite nederlag. Tre hurtige skudd fra Leons shotgun og en granat er for mye for den sorte maskinen. I et kort øyeblikk beveger det hele seg langsommere, og byens tilsynelatende vanvittige innbyggere hakker en smule. Men så tar de seg sammen igjen, og fortsetter mot meg. Var det ikke fordi jeg satt med en PS2-joypad i hendene, ville jeg ha vanskelig med å se den store forskjellen på de to utgavene. Leon Kennedy er uten tvil redusert nokså kraftig i sin polygonoppbygning, men på en eller annen måte har det lykkes den japanske utvikleren å fjerne dem man ikke savner så veldig. Håret har litt mindre liv, den slitte bomberjakke flagrer ikke helt på samme måte og ansiktsuttrykkene er en del mer dempet, men det gjør ikke så mye. Sjelen i Resident Evil 4 er bevart, og det er det viktigste.

Resident Evil 4 har dog merkbare forbedringer på PlayStation 2, noe jeg ville ha bannet på ikke var mulig, før jeg lot disken surre i maskinen. For det første støtter den preview-koden jeg har både progressive scan-funksjonen samt ekte widescreen-støtte. Så er du så heldig å eie f.eks. en LCD-flatskjerms-TV i en widescreen-utgave (og så heldig er jeg), fyller Resident Evil 4 hele skjermen - med et knivskarpt og helt rolig bilde. PS2-versjonen støtter samtidig Dolby Pro Logic II surround sound, så hvis du har muligheten til å koble spillet i anlegget, blir det hele enda mer imponerende.

Best av alt er dog de spillmessige forbedringene som Capcom har foretatt med PS2-versionen. For det første har teamet bak spillet inkludert et helt nytt våpen kaldt PRL 412, eller Parasite Removal Laser, som rett og slett ligner på et våpen fra fremtiden. Ulempe er den lange oppladningstiden mellom skuddene, fordelen er det fantastiske hvite lynet som skytes ut av den og som dreper en fiende øyeblikkelig. Det blir aldri min favoritt på samme måte som den gode gamle shotgun`en, men våpenet har sine øyeblikk. Capcom har også forsøkt å lappe hullene sammen mellom Ada Wong og Leons separate eventyr i selve spillet. Disse mellomsekvensene utspiller seg i et mini-eventyr kaldt Separate Ways, som foregår over fem rimelig heseblesende kapitler. Akkurat hva de handler om vil jeg dog ikke avsløre, det ville ødelegge mye av gleden ved å spille PS2-versjonen. Det er også en dose vanlig dill dall som jeg overhodet ikke kan la meg begeistre av, men som mange japanere og amerikanere nærmest lever for, og det er et vell av nye kostymer. Både Ashley, Leon og Ada kan kaste seg ut i nye outfits og dermed være den smule mer hippe. Det har vært en del av serien siden begynnelsen, så elsker du å fjolle rundt med de forskjellige draktene, er det også noe for deg i Resident Evil 4.

Det er ingen tvil om at GameCube-utgaven fortsatt er flottere, og slik vil det nødvendigvis være, når systemet har litt mer muskler å leke med. Likevel kan man ikke si annet enn at PS2-versjonen er uendelig godt skrudd sammen. Capcoms team har visst hva de skulle utelate og hvor det skulle holdes igjen for å få prosjektet til å fungere på den nå aldrende PlayStation 2 - og derfor nærmest funkler Resident Evil 4 på denne generasjons mest suksessfulle format. Har du ikke allerede stiftet bekjentskap med Resident Evil 4, kanskje fordi du ikke har investert i en Nintendo GameCube enda, så er det i hvert fall ingen unnskyldning i november, når PS2-utgaven lander i hyllene.

Capcom har nærmest gjort det umulige. De har konvertert et fabelaktig spill på et sterkt system, til en fremragende tittel på en mindre sterk maskin, uten at det kan ses i annet enn sømmene.