Project Hail Mary

Jeg opplevde Project Hail Mary for omtrent fem år siden, og da likte jeg den veldig godt selv om jeg ikke husket så mye av handlingen etterpå. Det var faktisk en ganske hyggelig overraskelse da jeg satte meg til rette i kinosetet, for Project Hail Mary holder deg på tå hev hele tiden. Jeg liker Ryan Gosling, og det har jeg alltid gjort. Det er ikke mange skuespillere som kan bære en 2,5 timer lang film som denne, spesielt siden vi tilbringer 75 prosent av tiden sammen med ham. Den er regissert av Phil Lord og Christopher Miller. Duoen som blant annet ga oss Lego-filmen, som var overraskende morsom.

For de av dere som ikke kjenner historien, her er et kort sammendrag: Forskeren og læreren Ryland Grace våkner opp alene på et romskip flere lysår fra jorden. Hukommelsen hans begynner sakte å vende tilbake, og det viser seg at han er på et oppdrag for å stoppe en mystisk substans som dreper solen, og med den menneskeheten. På reisen får han en uventet venn. Det er historien i et nøtteskall. Det er sci-fi, men den føles likevel forankret i virkeligheten, i hvert fall delvis.

Jeg husker at jeg som forfatter selv ble litt betatt av boken nettopp fordi alt føltes velresearchet og realistisk, og jeg skjønte at Andy Weir enten hadde brukt enormt mye tid på research eller er veldig flink til å spinne en god historie. Weir har for øvrig skrevet filmmanuskriptet sammen med Drew Goddard, som blant annet også har skrevet The Martian, som på sett og vis er ganske lik.

Project Hail Mary føles som en blanding av The Martian og Moon (en film jeg elsker). Det jeg var litt bekymret for da jeg så traileren, var at sluttresultatet ville føles for konstruert, at de ville tvinge inn en overflod av subtiliteter. Misforstå meg rett, jeg elsker humor når den fungerer, og i Hail Mary fungerer den, fantastisk til og med. Jeg brøt ut i latter flere ganger. Hver eneste vits treffer blink, men jeg vil ta det et skritt videre: Faktum er at i mine øyne fungerer alt i Project Hail Mary. Skuespillet, og ikke bare Gosling, for vi har en hel rekke scener som utspiller seg på jorden i form av tilbakeblikk fra tiden før han blir sendt ut i verdensrommet, og de scenene er helt suverene, hver eneste en. Visuelt er det en fryd for øyet (se den på kino, folkens!), lyddesignet er suverent, musikken er strålende, og manuset er helt i toppklasse.

Som nevnt ovenfor er den morsom (overraskende subtil), nervepirrende og dypt emosjonell på mange måter. Det er en scene i messen på et militærfartøy før oppdraget begynner, der en svært stiv oppdragsleder synger karaoke. Det høres kanskje ut som et morsomt høydepunkt, men nei, snarere tvert imot. Dette var en av de mest emosjonelle scenene jeg har sett på lenge, og jeg satt i kinomørket med en klump i halsen og sa til meg selv at jeg nettopp hadde fått noe i øyet. Det er flere virkelig vakre scener, det skal sies, og to og en halv time flyr fort forbi. Det er ingen kjedelige scener, ingenting som føles unødvendig, og alt er akkurat der det skal være.

Nå skal du høre: Jeg ser mye film og mange TV-serier. Det er sjelden jeg blir overrasket, begeistret eller noe sånt. På en måte er det som om den lille gutten som slukte hver eneste film han fikk tak i og satt på kanten av stolen og ventet på nye storfilmer, har bleknet litt. Jeg blir sjelden begeistret. Omtrent annethvert år finner jeg en film som får meg til å sitte og smile litt gjennom hele filmen (bortsett fra når jeg nesten er på gråten, altså), og sist jeg så en slik film på kino var vel Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves, som jeg syntes var helt strålende underholdning.

Project Hail Mary Dungeons & Dragons: Honor Among Thiefs er en av de filmene, fra start til slutt. Det er årets første toppkarakterfilm, årets beste film så langt, og du må se den. Det bør også legges til at den er betydelig bedre enn Interstellar. Jeg elsker Christopher Nolan, eller jeg gjorde det i hvert fall før snooze-festene Tenet og Oppenheimer, som ikke på langt nær var så fantastiske som folk påstår. Interstellar har mye som fungerer veldig bra og noen helt fantastiske scener, men den er også ekstremt pretensiøs, og hvem i helvete godkjente den scenen i biblioteket på slutten? Project Hail Mary er som Interstellars kulere, litt morsommere fetter. Den er helt uunnværlig.