Ready or Not

Ready or Not... Hva slags merkelig navn er det egentlig på en ultrarealistisk, nådeløs SWAT-simulator? Da jeg først hørte om Void Interactives ambisiøse prosjekt for tre år siden trodde jeg det var et Game Pass-fokusert gjemsel-spill med Viva Pinata-estetikk. For det er akkurat det det høres ut som. "Ready or Not, here I come!" Latterlig. Samtidig er det absolutt en verdi i å ikke være altfor forutsigbar og typisk i navngivningen. Tror jeg. Skap litt mystikk eller undring før du bare kaster en neve finkalibret pistolammunisjon rett på spilleren. Så sitter du der, med brennende kinn og en lys rød hudfarge som dekker hver centimeter av det tidligere så vakre ansiktet ditt. Unnskyld. Nå har jeg mistet det helt her. Jeg vet det, og det har med dette spillets effekt på hjernen min å gjøre. For det siste døgnet har jeg konsentrert meg så jævlig mye at jeg nesten har besvimt, og det er (tro det eller ei) bare positivt. Voids kompromissløse politisimulator krever mye av deg, men gir til syvende og sist mye tilbake når ting går bra. På den måten er det en genuint briljant actionopplevelse. La meg forklare nærmere.

SWAT-spillene fra Sierra var en gang i tiden noen av mine favoritttitler. Å bli tvunget til å planlegge, tenke gjennom hvert eneste trekk, hvert eneste framstøt, hver eneste dør du går gjennom og sammen med en gruppe venner snike deg inn i en bekmørk gisselsituasjon og før situasjonen eskalerer, forvise kidnapperne til dødsriket og sørge for at de sivile slippes fri uten skuddskader, var for meg, for mange år siden, en merkelig nok avslappende opplevelse. Som vi alle vet, utviklet Irrational Games med Bioshock-visjonæren Ken Levine i spissen SWAT 4, og jeg anser det nok fortsatt som subsjangerens fineste øyeblikk, noe jeg også tror utviklerne bak Ready or Not gjør. For dette minner veldig mye om SWAT 4. Veldig mye.

Du tar rollen som politimannen David "Judge" Beaumont som sammen med fire kolleger får en rekke oppdrag i den fiktive byen Los Sueños (som ser ut som South Central, Inglewood, Compton og Lawndale til sammen). Gissler må reddes, situasjoner må håndteres og skurker av ulik rang må enten skytes eller fanges på gulvet med hendene bundet på ryggen. Ready or Not kan spilles alene med fire politimenn ved din side, kontrollert av Voids oppgraderte AI-system, eller sammen med fire venner i co-op. Det er taktisk, vanskelig, langsomt og svært realistisk. Du kan ikke ta en haug med kuler i kroppen, trekke deg tilbake bak en vegg og vente på at helsen din skal regenerere seg selv, for så å hoppe og skli inn i rommet med avtrekkeren trykket til maks. Ingenting av dette fungerer. Her må du i stedet tenke nytt, tenke bort fra alt som heter Call of Duty, Rainbow Six og Battlefield.

I løpet av de siste to årene har utviklerne bak Ready or Not vært i en early access-fase, der de har finpusset og finpusset spillet sitt med hjelp fra fansen. Jeg har som sagt ikke hatt tid til veldig mange spilløkter i 2023 og har dermed ikke kunnet se med noen form for detalj hva og hvilke aspekter som forbedres i hvilket tempo og rekkefølge, men mye har skjedd her siden februar, det vet gudene.

Den største forbedringen jeg merker nå i forhold til februar-versjonen er definitivt hjelper-AI-en, som var elendig da, men som er strålende nå. Du kan gi alle de fire kollegene ulike ordrer, eller du kan la dem klare seg selv, noe som i mange spill av denne typen har en tendens til å skape maksimal irritasjon/frustrasjon, men ikke her. De beveger seg smart og taktisk, de flytter seg hvis du trekker våpenet ditt, de dekker de riktige delene av rommene, de reagerer på fiender mesteparten av tiden før du rekker å gjøre det samme, og de tar smarte avgjørelser når det virkelig gjelder.

Som alle gode taktiske skytespill handler dette om tålmodighet og om å være forsiktig, behersket, stram og disiplinert. Noen spill innen denne undersjangeren klarer ikke å skape de rette forutsetningene eller kanskje heller stemningen rundt dette, noe som ikke sjelden fikk meg til å gå for hardt, for aggressivt til verks, noe som ikke er tilfellet her. Ready or Not gjør en fenomenal jobb med å lulle meg inn i alvoret i enhver situasjon, og jeg unnlater så å si aldri mer å ta skikkelige sikkerhetsforanstaltninger og sørge for at alle sidekickene mine er på riktig sted med ladde, usikrede våpen hver gang vi går inn i et rom, og det er som sagt en vanvittig herlig følelse av absolutt belønning når det smeller. Å dekke et rom og sette et par 5,56-kuler i brystet på en psykotisk kidnapper inne på en neonfarget nattklubb, er en spillopplevelse som for eksempel Rainbow Six en gang tilbød, men for lengst har forlatt. I følge meg.

Det er deler av selve styringsbiten av hvordan jeg må styre sidekickene mine mellom oppdragene som jeg ikke helt liker. Jeg forstår at terapibiten etter skuddsår og alt det der er ment å skape en realistisk atmosfære og at det skal gi dybde, men jeg har stort sett følt i mine timer at det føles litt påtvunget og tvunget til å skape en bredde mellom skuddvekslingene, noe som ikke er nødvendig. Det er også litt å ta igjen på grafikksiden, selv om Ready or Not, som er Unreal Engine 4-basert, på ingen måte er stygt. Det ser litt for rent, for generisk og strømlinjeformet ut, noe jeg håper Void jobber bort. Hvis de har tenkt å oppnå en mer realistisk design og "look" i spillverdenen med mer skitt, partikler, rusk og rot og en mer falmet "bodycam"-følelse når det gjelder bildefiltre. Det er i hvert fall det jeg foretrekker.

Ready or Not er jo den typen spill som hele tiden utvikles, fylles på, foredles og forbedres, noe som også skjedde i early access-perioden. Selv om det mangler et meningsfylt og virkelighetsnært Rainbow Six-eventyr i likhet med SWAT 5, er dette selvfølgelig en virkelig strålende opplevelse gjennomsyret av utfordringer og spilldybde. Hvis du, i likhet med meg, har tørstet etter mer SWAT, er det virkelig på tide å skaffe seg dette og med taktikk, strategi og tålmodighet ta fatt på Los Sueños verste forbrytere.