Reanimal

Med tanke på hvor mange grusomheter den hardcore vennegjengen utsettes for i Reanimal, skammer jeg meg faktisk litt over hvor ofte jeg har sittet der med et stort, selvtilfreds glis i ansiktet. Jeg anser ikke meg selv for å ha sadistiske tendenser, men gang på gang har det sneket seg inn i ansiktet mitt. Smilet. Nå kan jeg selvsagt ta feil, men snarere enn en personlighetsforstyrrelse, vil jeg tro at det skyldes de fullstendig groteske og fullstendig episke kulissene som Reanimal er så rik på. Crescendoer der uforglemmelige monsterdesign buldrer sammen med utsøkt modellerte miljøer og slipper helvete løs på både hårreisende og frydefulle måter. Dette er essensen i Reanimal, som tar Tarsiers signaturformel fra Little Nightmares 1 og 2 til sitt ytterste potensial med fantastiske resultater.

Med Little Nightmares 1 og 2 etablerte Tarsier effektivt sin særegne versjon av det filmatiske puslespillplattformspillet som Playdead brakte tilbake i rampelyset. Et oppkjøp av Embracer og et påfølgende brudd med Bandai Namco sendte Little Nightmares over til Supermassive, mens Tarsier forfulgte en ny visjon. Den visjonen er Reanimal, og la det være sagt med en gang, det minner ganske mye om Little Nightmares. Men der Supermassive videreførte serien på en nesten overdrevent ærbødig måte uten egentlig å ta den i nye retninger, noe som gjorde at Little Nightmares 3 endte opp som en blek kopi av sine forgjengere, tar Tarsier langt flere sjanser ved å bøye og tøye sin skapelse slik at den presser mot sjangerens yttervegger, men uten å bryte dem ned.

Reanimal er fortsatt et spill der du, i rollen som et lite barn i en skremmende verden, må unngå groteske skapninger og navigere i omgivelsene ved hjelp av en kombinasjon av atletiske evner og kløkt. Det serveres en symbolladet historie der skyld og skam er sentrale elementer og bildene bærer en tung byrde, selv om karakterene nå faktisk snakker - om enn sporadisk og kryptisk. Hovedrollene spilles av et søskenpar som vender tilbake til hjemøya for å finne tre gamle venner de har mistet kontakten med, og i likhet med Little Nightmares er det mørke hemmeligheter som skjuler seg under overflaten. Det er altså en rekke velkjente elementer, men det føles aldri utslitt, og allerede fra første bilde er det også tydelig at mye er nytt.

Faktisk introduseres to viktige nyvinninger akkurat her. Mest bemerkelsesverdig er det nye, mye mer filmatiske kameraet, som nå følger karakterene uansett hvor de går. Little Nightmares har begrenset bevegelse i tre dimensjoner, men Reanimal gir deg helt frie tøyler. Resultatet er et mye mer dynamisk spill - både estetisk og kontrollmessig - særlig fordi Tarsier ikke bare plasserer kameraet bak karakterene, men også leker med et mangfold av vinkler, slik at du får det beste fra både de faste skjermene fra for eksempel de tidlige Resident Evil-spillene og klarheten i moderne spill. Riktignok er det noen få situasjoner der kameraet har litt problemer med å henge med, men i det store og hele er det en klar triumf.

Det andre gjennombruddet er båten du befinner deg i i starten, som du kan bruke til å frakte deg selv og vennene dine til nye steder i lange strekk. Den er medvirkende til å gi den ekspansive verdenen sammenheng, for med den og lignende transportmidler kan Tarsier fylle ut hullene mellom viktige sekvenser på en helt annen måte enn før. I en fantastisk sekvens omtrent en tredjedel ut i spillet ser du for eksempel en stor fugl fly av gårde med en av vennene dine og lande på toppen av et fyrtårn på en klippe langt ute i horisonten. Ditt nye mål. Dette kontekstualiserer reisen mot målet på en helt annen måte enn tidligere, og bringer tankene tilbake til fjellene i Journey og God of War (2018), som også fungerte som ledestjerner.

Dette er en velkjent teknikk, men som skrekksjangeren ikke benytter seg av i særlig grad. Kanskje fordi klaustrofobien ofte har høyere prioritet. Men Tarsier er ikke redd for å dyrke mørkets storhet, noe som bringer tankene til Jordan Peeles arbeid i Nope, som også blandet skrekk og storhet på en vellykket måte.

I Reanimal er kombinasjonen om mulig enda mer utpreget. Det finnes en rekke scener som brenner seg inn på netthinnen, nettopp fordi de er så vakre i alt sitt mørke. Ta for eksempel åpningsscenen, der du seiler gjennom et kolossalt juv mens steinbiter brekker av og sprer seg rundt deg mens du unngår enorme miner på vannoverflaten; eller turen til det nevnte fyrtårnet, som tar deg over en blomstrende kornåker som ender ved en falleferdig låve. Det høres kanskje ut som en klisjé, men her bidrar bildene effektivt til å fortelle historien, som riktignok er kryptisk og åpen for tolkning, men som begynte å bli tydeligere i løpet av min andre gjennomspilling.

De levende scenene bidrar også til å bygge opp stemningen i de frydefulle scenene der øyas grusomme skapninger slippes løs. Her eksploderer Reanimal visuelt i en kakofoni av ødeleggelse som er så imponerende å være vitne til at jeg mistet fullstendig hakeslepp. Her er tusenvis av fugler som hamrer ned bakken som kamikazepiloter, et monster fra dypet som river et helt hus i filler, og en oppfinnsom versjon av noe så klassisk som en biljakt. Variasjonen, oppfinnsomheten og det gode, gammeldagse håndverket når nye høyder i Reanimal, og jeg kan ikke annet enn å hylle scenariene som Tarsier har hentet frem fra sinnets mørkeste avkroker.

I Little Nightmares ble disse sekvensene ofte skjemmet av litt for strenge krav til utførelse, noe som resulterte i frustrerende prøving og feiling. Dette er fortsatt et problem til en viss grad, men kravene til perfekt utførelse er senket en smule, noe som passer Reanimal godt, da repetisjon har en tendens til å drepe den skremmende spenningen som en god fluktsekvens ellers kan gi deg.

Samspillet mellom oppbygging og eksplosjon fungerer best i første halvdel av Reanimal, der Tarsier klarer å holde igjen lenge nok til at uhyggen kan snike seg inn og sette seg. I andre halvdel av spillet går de raskere fra det ene crescendoet til det neste, med den effekten at uhyggen går tapt. På den annen side er det et stort skue som gir spillet en mer eksplosiv kvalitet enn de langsommere åpningskapitlene, og som gir et klimaks som er til å ta og føle på.

Selv om fluktsekvensene er de naturlige høydepunktene, krydrer Tarsier opplevelsen med flere elementer. For det første lar det deg slå tilbake på utvalgte tidspunkter. Kamp var et element som Little Nightmares 2 og senest 3 lekte seg litt med, men her spiller det en større rolle. Det er ikke komplisert, men det skaper variasjon og føles helt greit. Bare én nøkkelsekvens faller flatt, der det som skulle ha vært en trippel salto blir et tungt mageplask. Gåteløsningen er på mange måter i samme kategori: riktignok mer engasjerende, men aldri utfordrende og sjelden oppfinnsom. Det finnes imidlertid unntak. En positiv overraskelse involverer en gigantisk kanon, en kikkert og en kode, men som med kampene er det åpenbart rom for forbedringer.

Så langt har jeg skrevet fra perspektivet til en solospiller, men Reanimal gir deg faktisk muligheten til å gå gjennom grusomhetene sammen med en annen spiller - enten lokalt eller online. Jeg har spilt både solo og på sofaen, og kan rapportere at begge deler føles helt tilfredsstillende. Når du spiller solo, spiller du som broren, mens AI-en tar seg av søsterens rolle med noen få unntak, mens du og partneren din, pussig nok, styrer én karakter hver i co-op. Det er tydelig at Reanimal er designet for å fungere i begge modusene, og derfor er kompleksiteten i samarbeidet ikke i nærheten av det vi finner i en tittel som Split Fiction, men det er unektelig stor kvalitet i å dele de vanvittige scenariene i et langt, utdraget kollektivt skrik.

Reanimal er nok et viktig skritt fremover for Tarsier, som med sitt hittil skitneste verk finner skjønnhet i mørket og markerer seg som en av vår tids store billedskapere. Den ene minneverdige scenen avløser den neste, og med knasende lydeffekter og hjemsøkende musikk skaper de et univers som jeg bare ville ha mer og mer av, særlig fordi opplevelsen er så variert. Isolert sett er det ingen av de mekaniske komponentene i Reanimal som virkelig skiller seg ut, men de er alle godt utført, og når de flyter sømløst over i hverandre, skaper de en herlig flyt. I det ene øyeblikket detonerer du miner med harpuner som kastes fra baugen på båten din, for så å seile den i land, slå noen irriterende måker med et jernrør, løse et lite puslespill som gir deg tilgang til en plattformsekvens som tar deg til toppen av en klippe, der en fantastisk utsikt og en hårreisende flukt venter rundt hjørnet.

Det er fantastisk mens det skjer, og heldigvis ble opplevelsen værende hos meg da jeg fortsatte å fundere over symbolikken og hvordan det hele hang sammen i dagene etter at jeg nådde slutten. Nå har jeg en klar teori, og jeg gleder meg til å snakke med dere alle om både detaljene og det store bildet når dere får spille Tarsiers nyeste spill. Og alle dere som har den minste forkjærlighet for Little Nightmares, filmatiske plattformspill eller bare skrekk generelt, bør gjøre det, for Reanimal er allerede en utfordrer til det beste skrekkspillet i 2026. Og det fikk meg til og med til å le som en idiot.