Resident Evil 6

Få serier har splittet fansen mer opp gjennom sin utvikling enn Resident Evil-spillene. Den japanske skrekkserien som begynte sine dager på Playstation i 1996, har gjennom årenes løp hatt flere titler som er å se på topplister over historiens beste spill (hovedsaklig Resident Evil 2 og Resident Evil 4). Men serien som begynte sin tilværelse i mørke korridorer i et forlatt herskapshus, har i de senere årene glidd mer over til å ligne på et hvilket som helst tredjepersons skytespill. Survival horror-aspektet har forsvunnet til fordel for survival action, noe som langt ifra har falt i god jord hos alle.

2012 har så langt ikke gjort oss noe særlig klokere på hva vi kan forvente av Resident Evil-spillene. Resident Evil: Operation Raccoon City var et samarbeidsspill med klar inspirasjon fra Left 4 Dead, men endte fremdeles opp som et møkkaspill. 3DS-spillet Resident Evil: Revelations endte derimot opp som en positiv overraskelse til Nintendos håndholdte. Det store spørsmålet med Resident Evil 6, er derfor hvilken av disse to det ligner mest på.

Man skulle kanskje tro at Resident Evil 6 aldri ville komme ut. Umbrella Corporations har jo tross alt blitt knust, T-viruset er for lengst gamle nyheter, og anti-bioterror-organisasjonen BSAA gjorde en god jobb i Resident Evil 5 med å sette en stopper for zombiefiserende parasitter. Fullt så enkelt får det selvsagt ikke lov til å være, og med Resident Evil 6 tas vi med til en ny zombiekatastrofe i den amerikanske byen Tall Oaks anno 2013. Katastrofen ligner mye på Raccoon City-episoden i 1998, men er samtidig mer omfattende. Bakmennene for ugjerningen? En organisasjon ved navn Neo-Umbrella. Dermed er det duket for en zombie-atastrofe hvor både gamle kjenninger og nye fjes må slåss side om side.

For å få med seg hele plottet i Resident Evil 6, må man spille fire historier som overlapper hverandre. I starten inntar man igjen rollen som Leon S. Kennedy, helten fra Resident Evil 2 og 4, og hans kamp for å overleve Tall Oaks-utbruddet sammen med Secret Service-agenten Helena. Etterhvert får man også muligheten til å spille som Chris Redfield, som sliter med PTS-basert amnesi, den alltid så mystiske og hemmelighetsfulle Ada Wong, samt Sherry Berkin som nå har blitt voksen og får i oppdrag å beskytte nykomlingen Jake Muller.

Du kan hoppe mellom historiene til enhver tid. Man kan derfor spille ett kapittel med Leon og Helena, for så å hoppe over til Ada Wongs historie. Dette fungerer bra, ettersom man kan oppleve historien mer etter egen nysgjerrighet. Og kanskje viktigst av alt: Det føles langt mer selvstendig og inspirert enn Resident Evil 5, der jeg mer eller mindre satt med følelsen av å spille en oppgradert Resident Evil 4.

De fire historiene er også bygget opp på svært forskjellig måte, som glir godt sammen med rollefigurenes bakgrunn, personlighet og opplevelse av det nye virusutbruddet. Leon befinner seg midt i Tall Oaks når zombiene våkner til liv, noe som naturlig nok gir ham altfor sterke assosiasjoner til Raccoon City. Hans reise er preget av kaos, indre mørke og kamp mot zombier i trange korridorer og smug. Chris Redfield er derimot soldaten med nok av ammunisjon til disposisjon, og for de som elsket Resident Evil 5 vil det være mye gjenkjennelig her. Jake Muller og Sherry må bruke kløkt og samarbeid for å flykte fra en tilsynelatende usårlig fiende, og her er følelsen av flukt og panikk rådende. Ada liker seg derimot best alene, noe som åpner for sniking og infiltrasjon i reneste Metal Gear Solid-stil (OK, ørliten overdrivelse der).

Mange vil spørre seg om Resident Evil 6 klarer å vende tilbake til survival horror-sjangeren, eller om serien forblir i survival action-sjangeren. Til det er mitt svar: Ingen av delene. Joda, deler av spillet (les: Chris) lener nok mer mot action-delen, og dersom du spiller for å bli skremt bør du heller holde deg til spill som Slender (jeg vil aldri karakterisere Resident Evil 6 som direkte skummelt, selv om det titt og ofte kan være ganske creepy).

Samtidig ønsker Capcom å fokusere mer på de personlige opplevelsene til hovedpersonene, og hvordan de relaterer seg til hverandre og omverdenen når alt går av skaftet. Spørsmålet er derfor om ikke spillet snarere bør tolkes som et survival drama fremfor survival action eller survival horror. Her legger Capcom seg tydelig på en The Walking Dead-linje.

Kontrollmessig sett har det skjedd ting siden Resident Evil 5, noe som egentlig bare skulle mangle. Serien har endelig gitt rom for å bevege seg og skyte samtidig, samtidig som at man kan kaste seg på bakken og rulle rundt, ta dekning eller kontre fysiske angrep dersom timingen stemmer.

Man kan også bruke omgivelsene aktivt under håndgemeng i ren Uncharted 3-stil, og det økte nivået av adrenalinrush og kjappe handlings-sekvenser er også som snytt ut av Uncharted. Man har ikke før fullført den ene handlingen før et flammehav eller en skokk med fiender gjør at man umiddelbart kastes inn i en ny situasjon. Helt optimale er kontrollene likevel ikke, og særlig dekningssystemet går fort i surr. Dessuten er quick time-sekvenser aldri noe morsomt, uansett hvilket spill det er snakk om.

Spillets aller sterkeste kort vil jeg imidlertid påstå er den visuelle fremstillingen. Nei, det betyr ikke det samme som grafikk, og på denne fronten skiller ikke spillet seg nevneverdig ut. Jeg tenker mer på helheten. Hvordan Leons reaksjon idet lynet slår ned like i nærheten føles instinktiv og naturlig. Hvordan ansiktsuttrykkene uttrykker mer følelser enn tidligere. Og kanskje viktigst av alt: Hvor feiende flotte gjenskinnseffektene i spillet er. Måten lyset reflekteres i rennende vann, ansikter og bilvinduer er imponerende, og bærer mye av det visuelle uttrykket i spillet.

Det er med et aldri så lite overraskelsesmoment at Resident Evil 6 totalt sett kommer ut at testen med æren i behold. De som fremdeles vil ha det gode gamle Resident Evil-preget vil nok fortsette å rive seg i hår og skjegg (om de har noen av delene). Selv føler jeg at spillet står langt sterkere enn forgjengeren fra 2009, og man merker at Capcom har lært mye fra blant annet Left 4 Dead og The Walking Dead, uten at de akkurat innoverer stort videre. Kvalifiserer spillet til tittelen Årets Spill? Nei. Revolusjonerer spillet sjangeren? Nei. Er det fremdeles underholdende? Absolutt. Og i min bok er det noen ganger mer enn nok.