Resident Evil Requiem

For en tur. Det er den best mulige måten jeg kan begynne denne anmeldelsen på. Capcom har nok en gang bevist hvorfor Resident Evil fortsetter å være en fan-favoritt og anerkjent serie, kanskje den skrekkserien for videospill som alle andre må bedømmes etter. For denne anmeldelsens skyld har jeg ikke tenkt å gå rundt grøten; det siste og niende hovedkapitlet, Resident Evil Requiem, er et fantastisk eksempel på hvorfor denne serien fortsetter å trives, det er en virkelig flott opplevelse som vil få deg til å smile av glede, skjelve av frykt og pumpe en knyttneve i luften av spenning. Men bare fordi det treffer alle disse kjerneprinsippene, betyr ikke det at Requiem er et ufeilbarlig kapittel, da det har sine laster og sprekker. Men hvis det er moro som er kriteriet for å bedømme et videospill, så byr dette spillet på det i hopetall.

Jeg misunner faktisk ikke Capcom og oppgaven de har med å lage nye Resident Evil-spill. Jeg sier dette fordi det i realiteten finnes to tankeretninger for serien, der den ene dreier seg om frykt og det å være prisgitt dødelige monstre, ofte drevet av en forkjærlighet for Resident Evil 2, og så ønsket om å være tøff og bekjempe disse monstrene som en uredd 80-tallsaktig actionstjerne, for det meste drevet av en forkjærlighet for Resident Evil 4. Det er med dette i bakhodet at det å lage et Resident Evil-spill aldri er en enkel bragd, ettersom serien må fortsette å imøtekomme disse to målgruppene, noe som også er veldig, veldig tydelig i Requiem.

Åpningsfasen i dette spillet, de første par nivåene på Wrenwood Hotel og klinikken, byr på noen av de fineste skrekk-øyeblikkene serien noensinne har levert. Grace Ashcroft er en god protagonist, men det er atmosfæren, banedesignet, den stramme ammunisjonsøkonomien, fiendetyper og den overveldende følelsen av fare som gjør at disse delene av spillet skiller seg ut. I løpet av de første timene begynte jeg å få inntrykk av at Capcom hadde designet Requiem mer som en hyllest til Resident Evil 2 (noe jeg kjenner meg godt igjen i), og prioriterte skrekk og frykt fremfor action, til tross for at Leon S. Kennedy også er en spillbar hovedperson. Denne delen av spillet er eksepsjonelt godt satt sammen, med alle seriens varemerker og elementer, det være seg kompakt lagerbeholdning og begrenset ressurshåndtering, backtracking og Metroidvania-aktig progresjon, overbevisende, men aldri åpenbart vanskelige gåter som gir verdifulle belønninger, alt mens den gnagende frykten følger deg rundt og gjør deg bekymret for hva hvert hjørne, sprekk og revne kan skjule. Denne delen av Requiem er vintage Resident Evil på sitt beste, og viser at når det er på sitt beste, er det svært få serier som kan matche det denne giganten kan oppnå.

Men så endrer ting seg etter hvert som historien skrider frem og Leon tar over rattet fra Grace. Enten du vandrer rundt i gangene på klinikken eller til og med i de falleferdige gatene i Raccoon City, er kanskje din favoritt Resident Evil-helt tilbake slik fansen av Resident Evil 4 kjenner og elsker ham, der han dreper zombier og monstre uten samvittighetskvaler og gir alt som ikke er enig med ham, et rundspark. Det er en stor forskjell fra de mageknusende skrekkstadiene som Grace, ettersom Leon aktivt oppfordres til å drepe alt som er det minste skurkaktig, og serverer actionscener og kulisser som til og med kan konkurrere med det noen av de mer actionorienterte kapitlene i serien bød på. Hvis du foretrekker den mer skrekkinngytende tilnærmingen, vil dette kanskje irritere deg, men det fungerer faktisk veldig effektivt, både som et pusterom fra de knusende fryktavsnittene, men også fordi Leon fortsatt er en tidløs og utmerket karakter etter alle disse årene. Med sine actionhelt-vitser og vitser, sin ukuelige drivkraft og fryktløse natur, sin evige kamp for å beskytte dem som trenger hans styrke, er Leon en beundringsverdig helt som man ikke kan annet enn å elske å bli gjenforent med.

Det finnes riktignok øyeblikk der jeg synes Capcom går litt for langt, på samme måte som Resident Evil 4 har scener som virker for latterlige til å være Resident Evil. Selv om jeg elsker å slåss mot motorsagzombier og muterte kjøttklumper som Leon, blir det litt for polariserende for det Requiem ellers ønsker å være, å se actionhelten vår delta i en motorsykkeljakt i høy hastighet som mest av alt minner om Clouds første kamp mot Roche i Final Fantasy VII.

Fra et gameplay-perspektiv er det også alltid noen svakheter som man gjerne skulle sett utbedret, det være seg enkelte gåter som føles for obskure for sitt eget beste, gjenstands-økonomien som noen ganger kan få deg til å løpe vilt gjennom områder i ren desperasjon på grunn av mangel på verktøy, pluss at sjefskampene i Requiem etterlater litt å ønske sammenlignet med tidligere kapitler. Jeg vet at forfølgere kan være kvelende, men det var tider der det føltes som om dette spillet manglet den undertrykkende kraften som fikk meg til å skynde meg og gjøre ting jeg ellers ville planlagt forsiktig. Til syvende og sist er mye av denne kritikken ganske triviell, og jeg kan sette pris på hva Capcom ønsket å oppnå med splittelsen mellom action og skrekk også, men jeg kan heller ikke la være å tenke at det burde ha vært mer av det ene eller det andre hele veien.

På en mer positiv side må vi nok en gang bruke tid på å fremheve RE-motoren, som fortsetter å være en av spillverdenens mest imponerende tekniske løsninger. Capcom kan få denne motoren til å fungere i alle slags forskjellige serier, og sluttresultatet er stort sett alltid fantastisk og effektivt, med Requiem som bare det siste eksemplet. Dette spillet er forbløffende pent og spiller som en drøm på PS5. Det visuelle og ytelsen er på topp, og jeg har bare støtt på en merkbar feil, og dette var et veldig, veldig lite visuelt uhell der en hagleslynge effektivt T-posisjonerte og sto oppreist. Ellers var min erfaring med Requiem feilfri.

Lang historie kort, Requiem er ingenting annet enn et utmerket skrekkvideospill, men hvor mye du elsker det kan avhenge av hvilken tankegang du passer inn i for Resident Evil-spill som helhet. Jeg elsker Leon som helt, men jeg skulle gjerne sett at Grace fikk litt mer av rampelyset og at Capcom ga oss litt mer av de klassiske Metroidvania-lignende nivåene som krever at du løser gåter og finner kreative måter å komme deg videre på. En mer 60-40-deling mellom Grace og Leon hadde passet meg perfekt, men jeg forstår også at det vil være mange RE4-fans der ute som setter pris på akkurat hvordan Requiem er satt opp og hvordan det henvender seg til det de anser som den perfekte måten å sette sammen en tittel i denne serien på. Igjen, dette er triviell kritikk i den store sammenhengen.

Uansett hvor du står på dette spekteret, uansett hvor kresen du kan være når det gjelder Resident Evil-formelen, er det veldig, veldig tydelig at Resident Evil Requiem er et strålende og minneverdig skrekkspill, et godt sammensatt siste kapittel som vil få fansen til å glede seg til hva Capcom har i vente for det neste eventyret. Det er bare februar, og vi har allerede et par utmerkede skrekkspill å sette pris på, og med Capcoms siste tilbud er det en veldig stor sjanse for at vi vil snakke om Grace og Leons eventyr igjen senere i år når prisutdelingssyklusen begynner, da dette er en fantastisk tittel og en som du ikke bør og ikke kan gå glipp av. Bravo, Capcom, bravo.