Retropolis 2: Never Say Goodbye

Det var noe utrolig sjarmerende med pek-og-klikk-eventyrene som vi gamlinger fikk vår del av, spesielt på 90-tallet. Det er en sjanger som kanskje ikke har dødd helt ut (vi har sett en del eventyr av den typen de siste årene), men den har i hvert fall gått litt i glemmeboken. VR-tittelen Retropolis 2 kan best beskrives som et slikt spill, men i førsteperson og i VR. Vi besøker detektiven Philips logg fra det første spillet fra 2021, og siden jeg ikke spilte det, måtte jeg se noen videoer og lese om spillets plot for å være klar for denne oppfølgeren.

Philips kjæreste Jenny forsvinner på mystisk vis, og en karakter som kaller seg The Magician hevder å ha henne i sitt fangenskap. Vi får et spill som er delt inn i fire episoder der Philips blir kastet inn i et mysterium som både når det gjelder historien, men fremfor alt når det gjelder gameplay, minner om fortidens pek og klikk-titler. Du ser spillet fra et førstepersonsperspektiv, men du kan ikke vandre fritt rundt, men bruker i stedet de lange robotarmene til å undersøke objekter i omgivelsene. "Robot?", spør du kanskje. Og ja, innbyggerne i byen Retropolis er alle av det mekaniske slaget, og vi får en slags futuristisk noir-stil med klare farger og en sjarmerende visuell stil som også er håndtegnet. Hele atmosfæren i spillet puster virkelig noe spesielt, og jeg liker designet som er valgt, selv om omgivelsene ofte kan føles litt øde.

I hvert av disse miljøene er det ofte en rekke gjenstander som må plukkes opp og plasseres på et eller annet sted for å komme videre. Det er til tider ganske vanskelig, men samtidig veldig tydelig når man lykkes, og man forstår ofte raskt hva man skal plassere hvor. Du har også en liten kiste der du kan plassere gjenstandene, slik at du slipper å bære rundt på dem. Da handler det mest om å utforske selve scenen og så plassere ut gjenstander eller løse en slags gåte for å komme videre i handlingen og komme til nye steder.

Retropolis 2 er på mange måter ganske enkelt, og det er nettopp det som er poenget. Utviklerne ønsker å tilby en avslappende og tilgjengelig spillopplevelse som skal spilles sittende og uten å måtte bevege seg særlig mye. For meg er dette flott, men jeg savner virkelig å kunne gå rundt på stedene man besøker. Man er på en måte alltid låst på plass og kan bare snu seg rundt, men ikke bevege seg rundt eller nærmere ting, men man strekker bare armene mot ting som lyser opp hvis de kan integreres med. Selve interaksjonen med ting er ok, men ganske sparsom, og det blir litt for enkelt og nedstrippet når bevegelsesmønsteret er låst i sin posisjon. Jeg forstår poenget med å lage et spill hvor man bare klikker og snur, men det blir som sagt litt for enkelt.

Selv om noe av grafikken er nedstrippet med store svarte områder og lyskilder som bare viser det som må vises, er den visuelle stilen nok til å gjøre det hele veldig sjarmerende. Jeg liker alt fra animasjonene på robotfigurene til utformingen av de fleste av stedene. De korte mellomsekvensene som du ser som små filmer, rykker meg imidlertid ut av den virtuelle virkeligheten når du ser dem som en 2D-film. Men alt i alt er designet noe som gjør spillopplevelsen mye bedre, og det er mange morsomme detaljer i alt fra skilt til den til tider finurlige dialogen. Stemmeskuespillet er gjennomgående bra, og musikken forsterker ofte stemningen og føles veldig passende for eventyret.

De fire episodene som utgjør historien er på litt over en time hver - avhengig av hvor raskt du løser gåtene, selvfølgelig, og du kan også enkelt få tilgang til en gjennomgang i tekstform via menyen. Noen gåter føles ikke helt opplagte eller logiske, men hvis du vil ha litt hjelp uten å få hele løsningen, er det et godt verktøy for å kunne kikke litt og unngå frustrasjonen over å stå fast lenge på en gåte.

Det er mye å like med Retropolis 2: Never Say Goodbye, og når man ser på en anmeldelse av det første spillet, er det tydelig at mye har blitt utviklet fra det. Jeg liker den sære sjarmen i spillet, og gåtene er noe jeg alltid liker personlig. Som så ofte fungerer dette veldig bra i VR.

Selve spillet føles imidlertid litt for nedstrippet og gjør egentlig ikke så mye nytt for selve formatet, annet enn å være en nostalgisk påminnelse om akkurat den sjangeren jeg snakket om i innledningen. Det er imidlertid et underholdende eventyr hele veien, og byr på noen timer med god underholdning og rimelig vanskelige gåter pakket sammen med et kult design.