Return to Silent Hill

Silent Hill 2 regnes med rette som et av skrekksjangerens absolutte mesterverk - et spill som ikke bare skremte, men som også rystet, stilte spørsmål og ble hengende igjen lenge etter rulleteksten. Det er en narrativ tour de force sentrert rundt skyldfølelse, sorg og selvfornektelse, der spillmekanikken er underordnet historien snarere enn omvendt.

Sammenlignet med spillene, ikke minst de tre første, som er tidløse mesterverk, fremstår filmatiseringene som noe banale cash grabs som forenkler alt Silent Hill står for. Magien er rett og slett ikke til stede, og skrekken forblir nokså overfladisk, selv om den aller første filmen så ut til å forstå betydningen av atmosfære og stemning.

Det er klart det er fristende å dvele ved sammenligninger med spillene, og med Return to Silent Hill var det fortsatt et visst håp om at Christophe Gans ville bygge videre på lærdommen fra den første filmen og gi oss fans den filmatiseringen vi alle hadde drømt om og håpet på. Nyansert, rå og rystende psykologisk skrekk.

Dessverre er det akkurat det Return to Silent Hill ikke er. En film som ikke bare er en monumental fiasko på de fleste plan, men som også på en eller annen måte klarer å være enda verre enn den allerede tragisk forferdelige Silent Hill Revelation med sin latterlige 3D. Dette er uten overdrivelse årets dårligste film så langt - et epitet som jeg dessverre tror kommer til å henge ved den i hele 2026.

Der Silent Hill 2 var banebrytende, er Return heller latterlig. Der spillet skremte og opprørte, klarer Return i beste fall å gi deg kronisk hodepine og alvorlig kvalme. Det er så dypt frustrerende, for forutsetningene var der - i hvert fall på papiret. Team Silents mesterverk var tross alt banebrytende på grunn av historien og hvordan spillet nærmet seg skrekk på en måte som ikke hadde vært opplevd i mediet før.

Men Gahns klarer på en eller annen måte å rote det hele til, og etter en klønete introduksjon der James Sunderland møter Mary Crane på en vei utenfor Silent Hill, hopper filmen noen år frem i tid. Mary er plutselig borte, og James er et følelsesmessig vrak. En kveld senere dukker det opp et mystisk brev, og nei, det er ikke en invitasjon til Galtvort, men en invitasjon til James om å besøke den forlatte byen, som riktignok ser helt grei ut - komplett med alle de forskrudde og plagede monstrene - men der alt stort sett bare føles som en billig fasade.

James vandrer videre, møter Angela, Eddie, Laura og selvfølgelig Pyramid Head - uten at noe egentlig etterlater et varig inntrykk eller reiser noen spørsmål. Skumle ting som gjør "ooga booga" i mørket - komplett med høylytte lydeffekter. For det er sånn det skal være - tydeligvis.

Jo lenger filmen går, jo mer blir den til en samling løst koblede sekvenser. Hendelser og steder fra spillet krysses tilsynelatende slavisk av som en punktliste, fullstendig blottet for emosjonell tyngde eller narrativ logikk. Slitne postkort som ikke engasjerer det minste, og når rulleteksten endelig ruller, er det vanskelig å ikke ha lyst til å bryte sammen i ren skuffelse.

Det triste er at det finnes enkelte lysglimt her og der. Blå møll som flagrer rundt utstillingsdukker, skyggene fra James' lommelykt som kaster illevarslende skygger langs mørke korridorer, og noen vesener som faktisk klarer å være genuint ubehagelige. Det er disse øyeblikkene man husker, men svært lite av den historien som Gahns forsøker å presentere.

Resultatet er en helhet som ikke bare er veldig plastisk og kunstig, men også nesten helt blottet for alt som hører Silent Hill 2 til. Gahns ser ut til å ha misforstått kildematerialet fullstendig, og det emosjonelle fundamentet glimrer med sitt fravær. I stedet fylles tomrommet med billige jump scares og tvilsom CGI. Som filmatisering av et av spillverdenens mest anerkjente verk er Return to Silent Hill en total og fullstendig skuffelse - fullstendig blottet for substans og like høylytt som den er bemerkelsesverdig livløs.