Vi har sett det så mange ganger før. Du er en ung og lovende gateracer i en amerikansk storby. Ridge Racer Unbounded holder seg pinlig tro mot standardoppskriften. Til og med navnet på byen er en klisjé. Shatter Bay - metropolen der lovløse undergrunnssjåfører regjerer, og politiets trafikkbudsjett er bunnløst. Jeg motstår fristelsen for å hoppe over introen og legger godviljen til.
Det hadde i grunnen ikke spilt så stor rolle at historien og settingen er velkjent. Jeg likte det EA prøvde å gjøre med historien i Need for Speed: The Run, men til syvende og sist er det selve kjøringen som avgjør kvalitetene til et racingspill. Dette burde utvikler Bugbear ha fokusert mye mer på da de designet Ridge Racer Unbounded.
Som en racingentusiast synes jeg det er synd. Bugbear har tatt seg tid til å bygge opp en fin by, med massevis av baner og moduser å utforske. Samtidig mangler spillet sin egen identitet, og alt er lånt fra andre, mer suksessfulle racingserier.
Spillet er trygt plassert i arcade-landskapet - det er helt greit - og alle bilene er ustyrt med en boost-funksjon. For å samle opp boost må du sladde, hoppe og kaste deg ut i ville stunts, akkurat som i de fleste andre racingspill vi har sett de siste årene. Har du samlet opp nok boost kan utføre såkalte frags, som vil si å krasje ut de andre bilene. Det finnes også en rekke snarveier spredt langs veien, som du kan smadre hvis du har nok boost. Skulle du være uheldig nok til å krasje, går kamera over i sakte film mens bilvraket flyr gjennom luften.
Høres det kjent ut? Det er forståelig. Spillet utfolder seg som en slags blanding av Burnout, Need for Speed og Split/Second: Velocity. Det vil si, spillet er en blanding av ideene fra disse spillene, men det er én ting som mangler. Én særdeles viktig ting, nemlig kjørefølelsen.
Mens de nevnte spillene har nerve og trykker deg ned i førersetet mangler Ridge Racer Unbounded finesse. Det spiller ingen rolle om du har gode kjøreferdigheter, og det er stort sett like effektivt å mose bilen inn i husveggen som å kontrollere den rundt hjørnet. Spillet legger opp til at man skal skrense gjennom svingene, men dekkfysikken i sladdene er noe av det dårligste jeg har vært borti. Bilen fortsetter nesten rett frem, hjulene tar ikke ordentlig tak i asfalten, og den gode følelsen uteblir. At utviklerne har lagd en egen modus der du skal sladde mest mulig er et stort mysterium. Snakk om å blåse opp spillets desidert dårligste egenskap.
Til fordel for kjørefølelsen har Bugbear fokusert på alt rundt. Spektakulære krasj, ødeleggelser, eksplosjoner og fyrverkeri. De ulike City Targets-snarveiene er kule å rase gjennom til å begynne med, men etter hvert blir du lei av å se de samme sekvensene om og om igjen. Du finner også fort ut at det er lite tid å spare på disse snarveiene, og det er ofte bedre å bruke boosten som en slags turbo når du trenger det.
Du kan ødelegge det meste av hindringer langs veien, og både lyktestolper, murvegger og postkasser må vike for dine hissige sportsbiler. Ødeleggelsene fungerer bra og bidrar til å holde intensiteten oppe under løpene, men det er ikke alltid like lett å vite om et hinder kan ødelegges eller ei. Bråstoppingen fører til en del frustrasjon hvis det skjer flere ganger, og den masete technomusikken gjør ikke saken noe bedre heller.
Hvis Ridge Racer Unbounded kun hadde bestått av karrieremodusen hadde dette vært begredelige saker. Spillet tar alt for få sjanser, og mangler sjarm. For hver positive ting finner man også et irritasjonsmoment. Ødeleggbare bygninger og er kult, men usynlige vegger er kjipt. Et godkjent utvalg av forskjellige biler er bra, men ikke når alle oppfører seg nesten helt likt.
Bugbear fortjener riktig nok skryt for måten de presenterer informasjon på under løpene. HUDen er strippet ned til det essensielle, mens ting som rundeantallet og avstanden til bilen foran dukker på husvegger og andre steder i omgivelsene. Dette er naturligvis ikke nok til å redde spillet, men heldigvis har Ridge Racer Unbounded også et par ekstra strenger å spille på.
Nettstøtten i spillet er nemlig både gjennomtenkt og engasjerende. Du kan spille mot ekte motstandere i alle de ulike modusene, men dette er bare halvparten av moroa. Alle spillerne kan lage sine egne byer, som de kan fylle med opptil fem egenlagde baner. Du kan dele byene dine med omverdenen, og du kan prøve å dominere andres byer ved å sette de beste rundetidene. Det er et morsomt konsept, som lar deg konkurrere med vennene dine enten de er online eller ikke, og det føles alltid bra å knuse rekordene til en du kjenner.
For å bygge banene tar du i bruk den nye banebyggeren, og denne fungerer nokså bra. Inspirasjonen fra PC-spillet Trackmania er til å ta og føle på, og selv om mulighetene ikke kan måle seg med Nadeos kreative perle, ligger forholdene til rette for mange oppfinnsomme baner i tiden som kommer. Det er dog litt vanskelig å navigere seg rundt, ettersom kamera er låst til asfalten. Har du tålmodighet nok er likevel fantasien den største begrensningen.
Ridge Racer Unbounded er ikke et håpløst spill, men det faller i skyggen av sine egne inspirasjonskilder. Hvis du har spilt alt som er av racingspill, og fortsatt er sulten på mer, er dette verdt en titt. Hvis ikke er det mange spill du bør teste før du kjøper dette.
Ridge Racer Unbounded slippes den 30. mars til Xbox 360 (testet), Playstation 3 og PC.