Rise of the Ronin

Utviklerne i Team Ninja skal sannelig ha for å være effektive når de har gitt oss spill som Nioh 2, Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin og Wo Long: Fallen Dynasty de siste årene, men samtidig har denne travle timeplanen ført til at de ikke får gjort store endringer og forbedringer mellom hvert spill. Rise of the Ronin sin markedsføring fikk det til å virke som at tiden var inne for et større sprang med en stor, åpen verden og enda flere valgmuligheter. Etter over 40 timer er det ingen tvil om at dette er noe nytt for studioet, men det både på godt og vondt...

En av de gode er historien. Vi snakker fortsatt ikke om noe førsteklasses og minneverdig her, men selv om Rise of the Ronin tar mye inspirasjon fra ekte historiske hendelser er det både drama og noen overraskelser (mye takket være dialogvalg som kan endre utviklingen betraktelig) som gir meg lyst til å sette meg enda mer inn i hva som faktisk skjedde i denne perioden da utlendinger begynte å innta Japan. Særlig siden flere av personene man møter er ganske interessante og engasjerende. Ja, noe overdramatisk blir det til tider i skikkelig japansk stil, så om også du bare himler med øynene til slikt kan noe av flyten ødelegges med jevne mellomrom, men Team Ninja skal uansett ha skryt for å ta oss med på sitt mest engasjerende eventyr hittil.

For det er ingen tvil om at studioet i all hovedsak er kjent for sine intense og gripende kampsystemer. Dette er slettes intet unntak. De grunnleggende elementene er lette å lære og mestre ved å bare ha én knapp for angrep og én for å parere motstanderne, samtidig som at erfarne spillere kan gå mer avansert til verks med spesialangrep, bruk av den gripekroklignende pisken og veksling av våpen for å kunne hamle opp med fiender på høyeste vanskelighetsgrad. Har du spilt utviklernes tidligere spill vet du i stor grad hva jeg snakker om - selv om det å bytte mellom ulike kampformer med unike styrker og svakheter basert på hva fiendene bruker bringer mer dybde til opplevelsen. Litt spesielt er det å ha to forskjellige knapper for å blokkere og parere angrep, og da særlig siden du må fjerne tommelen fra firkanten som angriper over til trekant for å parere. Et konsept som setter en liten demper på rytmen i det hele, men samtidig fremtvinger det mer planlegging og taktiske avgjørelser, så det bringer i alle fall litt særpreg til det hele.

Akkurat det med særpreg skulle jeg gjerne sett mer av i Rise of the Ronin generelt, for jeg sitter til enhver tid med følelse av å ha sett og gjort nærmest alt før. Da snakker jeg ikke bare om åpenbare sammenligninger som Ghost of Tsushima og Sekiro: Shadows Die Twice, men en drøss av andre spill med store, åpne verdener. Så og si alt du gjør bærer preg av å ville følge i fotsporene til giganter uten å bringe noe nytt til den velkjente oppskriften. Når du bruker mesteparten av tiden utenfor oppdrag til å lete etter 100 katter, finne kister som sjelden inneholder nevneverdig bedre utstyr, gjøre de samme tjenestene for folk om og om igjen, befri landsbyer fra inntrengere slik at de kan brukes som baser og fullføre enkle platformingsekvenser for å komme til bortgjemte steder blir det at grafikken ikke akkurat viser hvorfor dette er eksklusivt til PlayStation 5 bare toppen av kaken som prøver å skjule mangel på godt fyll med en overveldende mengde krem.

Med det sagt bør jeg gjenta at Rise of the Ronin ikke er et dårlig spill. Selv om grafikken ikke imponerer i samme grad som stjernene i sjangeren føles, ser og høres kampene - og til tider utforskningen - tilfredsstillende ut, så når du i tillegg kan velge å gå for en mer snikete tilnærming, velge mellom forskjellige våpentyper, veksle kampstiler og ha to ulike partnere (enten AIer eller andre spillere) med deg på oppdrag er det lett at timene flyr.

Selve gameplayet følger tross alt en suksessformel vi har kjent i over to tiår nå, og med Team Ninjas talent for underholdende kamper slår det ikke feil. Problemet er bare at de beste i klassen byr på mer finpuss, høyere produksjonsverdier, bedre variasjon og unike elementer som forbedrer opplevelsen i større grad.

Kanskje er det bare jeg som har begynt å bli litt mett på actioneventyrspill i stor verdener fylt med ting å krysse av på listen, men det virker bare som om utgiverne i Koei Tecmo er ute etter å utnytte lystene til oss spillere ved å friste med små belønninger for monotone gjøremål som egentlig bare er fyll. Jeg kunne brukt mange ord på å snakke om Bond-systemet som belønner oss med utstyr, erfaringspoeng og i noen tilfeller nye oppdrag etter hvert som vi forsterker vennskapet med figurer ved å snakke med dem, fullføre tjenester eller gi dem gaver, men igjen ender dette opp som unødvendig fyll for å skryte av hvor lang tid man kan bruke på det. Da skal jeg heller gjøre det Rise of the Ronin burde gjort: levere en fokusert, kortere opplevelse i stedet for hvor kvantitet går utover kvalitet.

Med sitt intense og dype kampsystem, interessante valgmuligheter både i gameplayet og historien, interessante personer og oppfyllelse av manges behov for å klappe hunder og katter sitter de grunnleggende delene av Rise of the Ronin veldig bra, men de smøres for tynt utover en opplevelse som ellers mangler personlighet, særpreg og finpuss.