Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
Rogue One: A Star Wars Story

Rogue One: A Star Wars Story

Kraften er ikke sterk med Rogue One: A Star Wars Story. Den fokuserer nemlig på dem som ikke kan bruke Kraften, nærmere bestemt fotsoldatene i Opprørsalliansen...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

14. desember 2016 er en historisk dato i Star Wars-sammenheng. Det er nemlig datoen hvor vi for første gang har fått en Star Wars-spillefilm på kino som ikke regnes som en episode. Inn på lerretet kommer Rogue One: A Star Wars Story, som etter planen skal bli den første av mange sidehistorier i Star Wars-universet.

Slike historier er slettes ikke uvanlig for dem av oss som har gravd litt dypere i Star Wars-universet gjennom årenes løp. Bøker, tegneserier og spill har fortalt oss mange slike historier, selv om flesteparten av dem etter Disney-oppkjøpet ikke lenger er en del av den offisielle kanon. Rogue One: A Star Wars Story er derimot første gang vi får en slik historie i form av en spillefilm på det store lerretet, og markerer derfor et viktig skille i Star Wars-sammenheng. For første gang skifter vi fokuset bort fra Skywalker-slekten, jedier og den store kampen mellom den lyse og den mørke siden av Kraften, og fokuserer derimot på en helt annen side av den galaktiske stjernekrigen: Fotsoldatene, hvis innsats i den store konflikten gjerne er større enn jediriddernes (du vet, siden de er som deg og meg og ikke kan bruke Kraften).

Rogue One: A Star Wars Story
I Rogue One: A Star Wars Story følger vi historien til Jyn Erso (Felicity Jones), datteren av Dødsstjernens hovedingeniør // Photo: IMDb
Dette er en annonse:

Vi møter Jyn Erso (Feliciy Jones), en ung kvinne med en ikke helt ubetydelig bakgrunn. Hennes far, Galen Erso (Mads Mikkelsen), er nemlig hovedingeniøren bak Dødsstjernen, det kommende supervåpenet til Imperiet som skal holde all opposisjon i sjakk gjennom ren og skjær frykt. Opprørsalliansens kamp ser ut til å gå mot slutten, helt til en Imperie-pilot (Riz Ahmed) hevder at han har hoppet av og har med seg en beskjed fra Galen, en beskjed som vil avsløre avgjørende detaljer om Dødsstjernen. Mangt fører til mye, og en gruppe med rufsete helter blir til slutt gruppen Rogue One som setter ut på en reise for å stjele tegningene til Dødsstjernen, slik at Opprørsalliansen kan avsløre supervåpenets svakhet.

Star Wars-filmene har ofte hatt fokus på de største og mest episke delene av konflikten, med lyssabelkamper og jediriddere og det hele. Rogue One: A Star Wars Story stiller seg i sterk kontrast til dette. Ikke bare forsøker filmen å skildre fotsoldatenes perspektiv, man får også se en side ved Opprørsalliansen man sjelden ser ellers, nemlig den tvilsomme. Som Obi-Wan ville sagt det: sannheten handler om perspektiv. Handlingene til Alliansen kan sees på som heltedåder av noen, men som terroristhandlinger og brutalitet av andre. I filmen gjelder ikke dette bare Alliansen i sin helhet, men også hovedpersonene vi får følge.

Rogue One: A Star Wars Story
Orson Krennic (Ben Mendelsohn) er mannen som har gjort Dødsstjernen til sitt livsverk, og som ikke vil la noe eller noen stikke kjepper i hjulene for ham. // Photo: IMDb

Mye av filmen står og faller på dynamikken mellom Rogue One-gruppemedlemmene. Man har mange gode prestasjoner fra flere av skuespillerne, og det er vanskelig å ikke få sansen for Donnie Yens tolkning av Chirrut Îmwe eller Felicity Jones' fremstilling av Jyn Erso - og la oss for all del ikke glemme filmens store stjerne, droiden K-2SO, som Alan Tudyk sørger for blir den beste Star Wars-droiden siden HK-47 i Star Wars: Knight of the Old Republic. Det er dessuten forfriskende å se at Rogue One-medlemmene er såpass forskjellige.

Dette er en annonse:

Samtidig føler jeg at denne faktoren aldri sitter like godt som den burde, og at det finnes flere filmer med en gruppe tvilsomme hovedrollefigurer som jeg føler gjør en langt bedre jobb med å skape et bånd mellom gruppen og publikum (De syv samuraier og Serenity er de to første eksemplene som popper opp). Dynamikken sitter ikke helt, og for min egen del føler jeg den satt langt bedre hos trioen Finn, Rey og Poe i The Force Awakens. Filmen har også noen rollefigurer en kunne klart seg fint uten, slik som Forest Whitakers rollefigur Saw Garrera (en rolle hvor han henter mer enn bare litt inspirasjon fra sin tidligere rolle som Idi Amin). Jeg savner også et langt større fokus på et annet dynamisk og svært spent forhold i filmen, nemlig det mellom Galen Erso og Orson Krennic (Ben Mendelsohn), mannen som har gjort ledelsen av Dødsstjernen til sitt livsverk. Kan hende jeg blir blendet av å nettopp har lest Star Wars-boka Catalyst, som kartlegger mye av bakgrunnshistorien mellom de to, men jeg føler filmen kunne tjent på å utbrodere dette litt mer.

Handlingsmessig vil nok meningene være delte om filmen. I det store og det hele lander den på beina og gir oss en spennende historie, og mange vil nok også glede seg over at filmen tetter igjen et vesentlig plotthull i Star Wars-universet. Samtidig sliter filmen etter hvert med å holde et jevnt tempo, og særlig siste akt lider litt, uten at jeg kan gå inn i detaljer uten å avsløre for mye. Det er også et savn at filmen ikke bruker potensialet sitt enda mer. Rogue One: A Star Wars Story er langt på vei ment å være en rufsete, gritty black ops-film satt i Star Wars-universet. Slikt er selvfølgelig vanskelig å gjøre ordentlig samtidig som man skal beholde en familievennlig aldersgrense, men sluttresultatet gir meg en følelse av at det ligger mye ubrukt potensial til overs. Ser jeg tilbake på filmen, er det nok her - sammen med de allerede nevnte bristene i rollefigur-dynamikken - jeg har mest å utsette på den. Det er dog flere scener i filmen som fremstår som meget gode, både estetisk og narrativt sett, og særlig en av filmens siste scener med en kjent Star Wars-skikkelse fremstår for meg som kanskje filmens desiderte høydepunkt.

Rogue One: A Star Wars Story
Lyssabel-kamper får vi kanskje ikke i Rogue One, men det skorter ikke på slagscener. // Photo: IMDb

Som en film med hensikt til å lede opp til begivenhetene i Star Wars Episode IV: A New Hope, sørger Rogue One: A Star Wars Story for å gi oss mange elementer som knytter begivenhetene i filmen sammen med historien som følger rett etterpå. Kjente Star Wars-figurer som Mon Mothma har vi allerede sett i trailerne til filmen, men det er også moro å se andre kjente bifigurer. Noen av disse rollefigurene er brakt tilbake på mesterlig vis gjennom teknologiens mirakler (jeg kan ikke si mer nå, selv om jeg har fryktelig lyst), skjønt i enkelte tilfeller skulle man brukt enda mer tid på å finjustere dem. Det er heller ikke å stikke under en stol at noen av disse tie-ins blir litt i overkant, ikke helt ulikt det Hobbiten-filmene gjør på sitt verste.

Visuelt er filmen i det store og det hele strålende, selv om den dessverre havner mer i CGI-grøfta etter hvert sammenlignet med hva The Force Awakens gjorde. Det er mye kult å se på gjennom hele filmen, og estetikken er ofte strålende. For dem som har savnet looken fra den originale Star Wars-trilogien, vil dette være en film som langt på vei tilfredsstiller. Ikke bare ser vi mye kjent i form av X-Wing og TIE Fighters, vi får også se en miks av gammelt og nytt, rester fra gamle konflikter i møte med teknologi designet for nye konflikter. Man transcenderer tidsepokene her, for å si det litt mer fancy. Estetisk sett utgjør Rogue One: A Star Wars Story en slags korsvei mellom gammelt og nytt, og det er bare å nyte i fulle drag.

Rogue One: A Star Wars Story
Rogue One: A Star Wars Story har noen likandes rollefigurer, slik som Chirrut Îmwe (Donnie Yen). // Photo: IMDb

Er Rogue One: A Star Wars Story en god film verdt kinobilletten? Det vil jeg absolutt påstå at den er. Skiller den seg ut i forhold til de andre Star Wars-filmene? Langt på vei, ja, skjønt jeg synes de kunne gjort den enda mer gritty og røff. Er filmen en god sammenhengende komposisjon? En hel del fungerer, men det er ikke å komme unna at filmen også har noen klare svakheter eller at de kunne tøyd strikken enda mer enkelte steder for å skape en betydelig sterkere helhet.

Spør du hvilken film som er best - Rogue One: A Star Wars Story eller Star Wars: The Force Awakens - vil nok dette være et punkt fans vil strides over i lang, lang tid fremover. For min del holder jeg en knapp på sistnevnte, samtidig som jeg ikke vil ha problemer med å se Rogue One om igjen i fremtiden og kose meg med den.

HQ
07 Gamereactor Norge
7 / 10
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

5
Rogue One: A Star Wars Story

Rogue One: A Star Wars Story

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Kraften er ikke sterk med Rogue One: A Star Wars Story. Den fokuserer nemlig på dem som ikke kan bruke Kraften, nærmere bestemt fotsoldatene i Opprørsalliansen...



Loading next content