Romeo is a Dead Man

Romeo is a Dead Man beskrives av den japanske utvikleren Grasshopper Manufacture som et "ultravoldelig science fiction-actionspill", noe jeg synes er en veldig treffende beskrivelse. For Romeo is a Dead Man er en blanding av mange ting og er veldig vanskelig å plassere i en tradisjonell sjangerboks.

Spillet er skapt av den japanske spilldesigneren Goichi "Suda51" Suda i samarbeid med Ren Yamazaki, og de to har også samarbeidet om spill som No More Heroes, Shadows of the Damned og Killer is Dead. Suda51 er en mann med et veldig, veldig forskrudd sinn, og selv om han nå er 58 år gammel, har ikke sinnet hans blitt mindre forskrudd med alderen. Det skramler og klirrer fortsatt i Romeo is a Dead Man, og alt peker i alle mulige forskjellige retninger, akkurat slik det pleier å være når Suda51 er involvert i noe - og akkurat slik det skal være.

For å få et lite innblikk i galskapen, må vi bruke litt tid på historien. Du inntar rollen som Romeo Stargazer (sannsynligvis spillverdenens beste navn), som er visesheriff i Deadford, Pennsylvania. Men livet hans endrer seg plutselig når han blir angrepet og dødelig såret av en White Devil, et mystisk monster som tar halve ansiktet og høyrearmen hans. Romeo blir reddet i siste liten av sin geniale (og litt gale) bestefar og vitenskapsmann Benjamin Stargazer. Han har utviklet et såkalt "Gear Life Support System", en innretning som Romeo bærer på hodet, og som holder ham kunstig i live ved å balansere ham på kanten mellom liv og død ved å skape et tidsparadoks.

I sin innsats for å redde Romeo dør bestefaren, men han klarer å installere seg som et slags snakkende broderi på baksiden av Romeos jakke, slik at han fortsatt kan hjelpe og veilede Romeo - og det vil han få bruk for. For det stopper selvfølgelig ikke der. Kort tid etter blir Romeo oppsøkt av en fyr fra FBIs romtidspoliti (som hele tiden er usikker på om han skal kalle Romeo sitt tradisjonelle navn eller DeadMan), for Romeos forsvunne kjæreste, Juliet Dendrobium, er blitt klassifisert som en "Space-Time Drifter" - og FBIs romtidspoliti er svært ivrige etter å få tak i henne. Derfor blir han ansatt som medlem av enheten med det fengende navnet: FBI Wanted Space-Time Criminal Special Investigative Task Force.

Som det nok fremgår ganske tydelig her, er dette en klassisk Suda51-historie, der det skjer mye og det kan være vanskelig å henge med på alt. Dette er typisk for spill fra Suda51, som vanligvis er fulle av personlighet, ofte helt gale, med vanvittig innviklede historier, men også fulle av kreativitet. Isolert sett er de ofte ikke spesielt overbevisende som spill, men det ville også være feil å se dem som det. Når det er sagt, er Romeo is a Dead Man ikke på langt nær så janky som Sudas tidligere spill (men det er fortsatt jank), og det er helt klart det beste spillet han har laget, samtidig som det beholder de distinkte Suda51-egenskapene.

Som nevnt tidligere er Romeo is a Dead Man vanskelig å kategorisere, men i bunn og grunn er spillet et 3D-hack 'n' slash-actionspill, omtrent som Killer Is Dead og Lollipop Chainsaw, og jeg fikk også noen Bayonetta-vibber her og der. Her er du utstyrt med en rekke nærkampvåpen av ulike slag, for eksempel sverd, men også skytevåpen som pistol, hagle og annet. Når jeg sier "sverd" og "hagle", er det verdt å huske at dette er et spill fra Suda51, så det er langt fra vanlige sverd og vanlige hagler vi har med å gjøre her.

Denne hack 'n' slash-delen fungerer veldig bra. Kampsystemet er raskt, du hakker deg gjennom horder av zombielignende fiender kalt "Rotters" mens du samler inn ulike ressurser som kan brukes til å oppgradere våpen og andre gjenstander. Du har et raskt og lett angrep, et langsommere, men kraftigere angrep, og når blodmåleren er fylt opp, kan du utføre et Bloody Summer-superangrep. Det hele er krydret med ganske interessante bosskamper og noen få Souls-lignende elementer, som at alle fiender i et område respawner når du lagrer spillet. Det fungerer og spiller overraskende bra, men man kunne ha ønsket seg noen flere forskjellige fiender.

Akkurat når du trodde monotonien var i ferd med å sette inn, skifter spillet plutselig til en helt annen sjanger, der du må snike deg usett rundt og... Nei, jeg skal ikke avsløre mer, men jeg skulle ønske Grasshopper Manufacture ville lage et spill i denne, etter deres standarder, veldig annerledes sjangeren, for den fungerer også ganske bra.

Mellom hvert oppdrag vender du tilbake til FBIs romskip Last Night, som fungerer som spillets sentrale knutepunkt eller base. Her får du tildelt nye oppdrag, du kan spille mot sjefer du allerede har beseiret, og du kan oppgradere våpnene dine og låse opp nye. Det høres veldig normalt ut, men igjen, husk at dette er et spill fra Suda51. Dette betyr at alt om bord på Last Night-romskipet er designet som et semi-top-down 16-biters piksel-eventyrspill, som står i sterk visuell kontrast til hack 'n' slash-delen.

En annen finesse er at du kan ta med deg ulike såkalte "Bastards" på de forskjellige oppdragene. Disse Bastards er en slags zombier som du kan sende etter fiendene dine hvis du havner i trøbbel underveis. Måten du får tak i disse Bastards på, er å dyrke dem i bedene i romskipets kjøkkenhage. Ja, du leste riktig, du dyrker zombier i jorden i kjøkkenhagen. Du planter et Bastard-frø (som du finner i løpet av oppdragene), og etter kort tid trekker du en zombie opp av jorden og tar den med deg på oppdrag. Det finnes totalt 21 forskjellige Bastards, alle med forskjellige angrep og egenskaper. Det er herlig sprøtt.

På kjøkkenet til Marianne kan du i et minispill lage forskjellige karriretter, som du også kan ta med deg på oppdrag. Når du spiser dem, forbedrer de angrepsstyrken din, styrker forsvaret ditt eller forlenger rekkevidden til skytevåpnene dine i en kort periode. Ingrediensene til disse karrirettene kan du selvfølgelig også finne rundt omkring i spillet, eller du kan kjøpe dem i Shiroyabus butikk om bord på Last Night.

Jeg vil si at disse segmentene om bord på Last Night noen ganger er litt for lange og ender opp med å bli kjedelige, noe som gjør at du lengter tilbake til å slakte Rotters rundt deg. Under all galskapen skjuler det seg som nevnt et virkelig velfungerende hack 'n' slash-actionspill som rett og slett er en fornøyelse å spille, ikke bare etter Suda51s standarder, men generelt. En annen stor del av spillet er noen mer utforskningsorienterte såkalte Subspace-nivåer, der du må finne veien gjennom noen virtuelle korridorer, som du får tilgang til via noen såkalte "Nirvana-TV-er". Disse seksjonene står i god kontrast til det actionfylte gameplayet, men de brukes for mye, spesielt mot slutten, noe som er litt synd ettersom de ikke er de mest spennende og helt klart er de kjedeligste delene av spillet rent visuelt.

Strukturen i Romeo is a Dead Man er herlig gammeldags. Her er det ingen åpen verden, men i stedet en rekke lineære oppdrag adskilt av en hub-verden der du oppgraderer deg selv og får nye oppdrag. Selv om, som vi nettopp har avslørt, ingenting av dette er normalt, er strukturen gjenkjennelig. Det er lett å komme inn i, og den laveste vanskelighetsgraden er veldig lett, men hvis du vil ha mer utfordring, må du velge den oransje sjokoladen fra sjokoladeesken, for ja, du velger vanskelighetsgrad ved å velge forskjellige sjokolader fra en vakker eske med fylte sjokolader. Igjen, det er Suda51 vi har med å gjøre her.

Romeo is a Dead Man er et spill med dusinvis av grafiske stiler. Hack 'n' slash-delen kunne ligne mer eller mindre på andre 3D-actionspill, bortsett fra at fiendene oppløses i en sky av blod og rosenblader når de blir beseiret. En annen visuell retning er, som nevnt, 16-bits piksel-stilen mellom oppdragene om bord på Last Night. Pauseskjermen ligner noe fra 1970-tallet, alternativmenyen ligner noe fra tekst-TV (for de som husker den slags), historien fortelles gjennom tegneseriesekvenser i flere forskjellige stiler, maskinene der du oppgraderer og låser opp nye våpen ligner et gammeldags stereoanlegg kombinert med et japansk gameshow, og menyen der du lagrer spillet ditt ligner... vel, en feilmelding fra en veldig gammel datamaskin - det er i hvert fall ikke pent. Kreativiteten er vanvittig, og det er helt sprøtt hvor mange forskjellige stiler designerne har klart å blande sammen og på en eller annen måte få det til å fungere likevel. Det hele utstråler stor kreativitet, og det finnes ikke noe annet der ute som ligner Romeo is a Dead Man.

Lyden er like sprø som det visuelle. Lydeffektene er ganske fine og fungerer godt, mens lydsporet spenner fra raske elektroniske spor til jazz og noe som høres ut som et barn som har fått for mye godteri og blitt plassert foran et piano som ikke er stemt ordentlig.

Hvordan oppsummerer man et spill som Romeo is a Dead Man? Det er faktisk ikke så lett. Men jeg tror jeg vil holde meg til den oppfatningen at dette er det spillet fra Suda51 som vil ha bredest appell, rett og slett fordi det er det beste spillet han har laget. Det er ikke perfekt, det er fortsatt noen glitches, men det er også fantastisk sprøtt (jeg har fortsatt ikke helt kommet over det faktum at du kan dyrke zombier i kjøkkenhagen din), så du må fortsatt være åpen og mottakelig for denne typen ting, ellers vil du legge det fra deg etter en kort stund med vantro i øynene og umiddelbart finne deg en annen hobby.

Hvis du, som meg, er uforklarlig tiltrukket av Goichi "Suda51" Sudas sprø hjerne, bør du definitivt spille Romeo is a Dead Man, for det finnes rett og slett ikke noe annet som det når det gjelder den totale spillopplevelsen. Spillet kan gjennomføres på 12-15 timer, avhengig av hvor grundig du er og hvilken vanskelighetsgrad du spiller på. Romeo is a Dead Man er sannsynligvis et godt sted å starte hvis du vil få en smakebit av denne mannens forskrudde verden - ikke fordi den ikke er gal og absurd, for det er den - men fordi det er det mest lettfordøyelige og velfungerende spillet han har laget.