Som tittelen antyder, skal jeg nevne tre spill du må kjøpe, spille, nyte og gråte over etterpå. Jeg mener det! Gå for det! Hvem vet? Du risikerer å dø i en bilkrasj i morgen, og hvis du ikke har spilt disse tre spillene innen da, så er livet ditt bortkastet. No kidding. Straight shit! Og som om ikke det var nok, så er alle disse korte spill!! Men hvorfor distraherer du meg? La meg starte! ;)

1. Braid.

Denne tittelen er noen år gammel nå. Men vet du hva? Det er "Mona Lisa" også, og det er fortsatt kunst. Braid var et spill som hold meg opptatt med fantastiske visuelle og musikalske temaer lenge, og deretter toppet hele opplevelsen med en FANTASTISK historie! Hører fortsatt på soundtrack fra Braid, tenker fortsatt over den herlige måten spillet er bygd opp, og tenker fortsatt på hvor aktuell historien er for oss alle, og for samfunnet som en helhet. En herlig opplevelse.

2. Among the Sleep.

Wow. Livredd. Faktisk nesten så skremmende som svigermor! Jeg satt på kanten av stolen hele veien igjennom. Jeg elsker spill som tar opp viktige temaer, og personlig mener jeg at teamet spillet tar opp er et av de viktigste i landsbyen vår som selvfølgelig heter Norge. Og selvfølgelig er det også her spillet er produsert! LØP OG KJØP! Men på den helt seriøse siden, så må jeg innrømme at jeg felte et par tårer når rulleteksten gjorde sin entrè. Nyt det.

3. This War of Mine.

Jeg vet det. JEG VET DET! Du kan velge å gjøre forskjellige valg i mange forskjellige spill av forskjellige typer. GTA V, Fable 3, osv. Men drit i de spillene der. De er ikke det samme. Jeg følte meg som søppel når jeg spilte igjennom This War of Mine for føste gang. Spillet utforsker hvordan mennesker reagerer når de blir utsatt for umulige valg. Master Cheif, Nathan Drake og James Bond ble aldri utsatt for vanskelige valg. Det blir karakterene, og spilleren, i This War of Mine utsatt for. Hvordan takler du det?

Disse spillene treffer følelsene hardt. Ikke nødvendigvis adrenalin og glede, skadefryd og heder og ære, men de vi ikke er så vandt til, vi som bor i rike Norge. Vi som har det vi trenger. Vi som sørger over at TV-serien vi digger gikk av luften. Vi som liker Nidar og Gilde så mye bedre enn vi liker Firstprice.

Disse tre titlene, om du ikke har prøvd, er min "tipsgave" til deg.

Jeg har tenkt endel på menneskeheten i det siste. Vi som mennesker har igjennom hele historien, så vidt jeg vet, fundert på hva vår eksistens er for noe, hva som er meningen med den, om den i det heletatt har noen mening.

Men denne bloggen er ikke for å antenne en diskusjon rundt et "hva er meningen med livet?"-spørsmål. Den er ment som en presentasjon av mine tanker/deres tanker på menneskeheten.

For hva er vi? Nei, jeg tenker ikke på om vi er pattedyr eller ikke, om vi har sjeler eller ei, eller om vi kommer fra evolusjon eller Gud, men hva slags bilde vi har skapt av oss selv. Hva er vi? Gode eller onde?

Verden i dag er rar. Vi er en rase som i bunn og grunn er egoistiske, som bare bryr oss om oss selv og de som er knyttet nærmest inntil oss. Vi dreper andre mennesker og dyr, gjør jorden om fra et naturlig paradis til en fabrikk som forsyner en umettelig menneskerase med mer levetid og luksus for de som kan betale for det.

Hva har vi i møte? Hva har vi oppnådd? Jeg er ikke interessert i hva meningen med livet til individuelle mennesker er. Hva er meningen og formålet til mennesket som rase? Hva er det vi jobber mot? Har vi i det heletatt et mål, eller lever vi i tomhet?

Hva tenker du?

Gamereactor har vært en stor del av Xbox 360- og PS3-generasjonen for meg personlig. Enten det handler om nye spill, rykter, lanseringer og diskusjon, så har Gamereactor vært min hovedkilde til informasjon, og har fulgt meg igjennom tykt og tynt. Men har alt vært bare fryd og gammen?

Xbox 360- og PS3-generasjonen hadde mange positive sider, og minnene og timene med denne generasjonen har vært talløse. Nå er starten på en ny generasjon rett rundt hjørnet, og jeg har allerede sagt farvel til Xbox 360´en min. Selv om det var litt trist (føler meg så utrolig nerdy når jeg sier det..), så er det også starten på en ny epoke for oss gamere.

Hvordan vil vi karakterisere denne nye epoken? Og det er her poenget med bloggen begynner å krype inn fra hjemmestedet sitt. Forrige epoke var morsom, men en ting plager meg med den, lik en sur ettersmak etter en god marsipankake! Og den tingen er <drumroll>:

Konsollkrigen!

En utrolig vesentlig del av forrige generasjon, og den før det igjen. Uten flere retoriske virkemidler, skal jeg stille deg noen spørsmål til ettertanke. Tenk over det, og svar gjerne i kommentarfeltet!

Skal vi virkelig fortsette å slenge dritt mot hverandre i den kommende generasjonen også? Er det ikke nok med kranglingen om hvilken konsoll som er best? Kan vi ikke bare godta at vi har forskjellige preferanser og forskjellig smak?

Jeg er mektig lei av alle forumtrådene, alle bloggene, og alle gjestekommentarene jeg kommer over, som handler om konsollkrigen og "fanboyism". Da jeg tenkte over akkurat dette for en liten stund siden, lurte et spørsmål seg inn i tankene mine:

Hva har vi egentlig kommet fram til etter alle disse diskusjonene, etter all denne kjeftingen?

Det er ingen seiersherre, ingen enighet om at en spesiell konsoll er bedre, jeg har ikke sett grafikk som totalt overkjører den andre. Det som gjør meg så irritert, er at all denne kranglingen ikke har gitt oss noe tilbake i det heletatt!

Hva om neste generasjon er generasjonen der vi innfører ett nytt begrep? Konsollfred, og ferdig med det? I et litt teit øyeblikk kom jeg på en sang. "War, what is it good for? Absolutely Nothing!" - Edwin Starr.

Kommenter gjerne i kommentarfeltet under! Setter pris på både kritikk og diskusjon!

"Those who cannot remember the past are condemned to repeat it" - George Santayana.

Takk.

Cliffhangers, et fenomen som så dagens lys meget tidlig, og som har plaget lyttere, seere og spillere i generasjoner. I allefall de to første. For de av dere som ikke vet hva jeg snakker om, så er en cliffhanger et begrep som sier noen om hvordan en fortelling slutter. Historier, filmer og spill med cliffhangere, vil da altså slutte, helt uten å gi svar på hva historien i seg selv har bygget opp imot, og setter deg, som bruker av mediet, i en posisjon hvor du lurer på hva i allverden som har skjedd, hva som skjedde etterpå, og hvorfor i allverden slutten ikke ble ordentlig fortalt.

Hva mener jeg om cliffhangers? F**K CLIFFHANGERS! La meg male et bilde for deg! Hvordan blir en fortelling født? Jo, et sammensurium av tanker blir skrevet ned på et ark, og kvaliteten av fortellingen blir avgjort av tankene, og hvilket hode som tenker dem. Så her er poenget, en cliffhanger, er rett og slett avsluttningen på en spennende reise for forfatteren, som han rett og slett ikke klarer å avslutte på et spektakulært nok vis. Historiens handling blir for spennende, og avsluttningen har ikke sjans til å leve opp til denne spenningen.

*ASSASSINS CREED 3 SPOILER*

Hvorfor skriver jeg denne nå? Fordi jeg nettopp er ferdig med Assassins Creed 3. Og ja, jeg ble irritert. Assassins Creed serien er bygget opp på et vis, som er for intens for sitt eget beste. Derfor er hele trilogien nødt til å ende med en cliffhanger.

Det samme er faktum i 90% av alle spenningsserier, spenningsfilmer, spenningsbøker, spenningsspill også videre, som jeg noen gang har hatt den irritasjonen av å oppleve. La meg nevne noen.

The Matrix Lost MASS EFFECT 3 (denne er VIRKELIG ille) Assassins Creed Halo

Hvor har det blitt av de gode fortellingene, historiene, skriptene også videre, som ikke føler trangen til å avslutte med en j**la cliffhanger!? Går det ikke ann, kjære forfattere, å ikke gå amok på skrivebenken, men faktisk skrive noe dere klarer å avslutte!? Må dere alltid bite over mer enn dere klarer å tygge?! AAaaa! Jeg blir gaaaaal!!

Hva mener dere om cliffhanger? Er det noen der ute som er enig med meg? Er det noen som er uenige? Let me know!

Og det er forresten to år siden min forrige blogg! Slik går det når man bruker for lang tid på å tenke på cliffhangere..

Mvh, Filimonki.

Ok, jeg gidder ikke gjøre denne bloggen noe særlig nøye, jeg skal bare ha frem hva jeg mener om saken.

For ikke lenge siden brøt et lasteskip fullt av aktivister og forsyninger en militær blokkade på vei til Gaza. Til tross for advarsler og beskjeder om å snu fortsatte aktivistene og seilte videre inn i Israel. Båten ble deretter bordet av Israelske elite soldater, og ni aktivister ble skutt og drept.

Så over til min mening. Hvordan går det ann? Hvordan er det mulig å gå til angrep med demonstrasjoner og spetakkel på Israel etter dette? Hvilket forvrengt syn har egentlig folk verden over som er sinte på Israel?

Hvorfor mener jeg det? Grunnen er enkel. Hva er en militær blokkade? Jo, det er en grense et land setter opp for å hindre at andre land blander seg inn og/eller forstyrrer for blokkade setterens interesser. Når Israel setter opp en blokkade, er det en grunn til det, og man går rett og slett ikke og kjører et skip igjennom, pluss å nekte å stoppe, pluss å gå til angrep på israelske soldater med jernstenger etterpå. Og i tillegg raser tusenvis av mennesker mot Israel!

Grunnen til at jeg er oppgitt er ikke dette med blokkaden i seg selv, men hvordan folk demonstrerer og uttaler seg mot Israel negativt, fordi Israel liksom "kaldblodig drepte ni aktivister". Sett deg selv i elite soldatenes situasjon, du skal borde et skip, du vet ikke om menneskene der nede har skytevåpen, eller stikkvåpen, men når du lander på dekk, merker du i allefall at de har jernstenger som de kliner til deg i hodet med.

Om du var elite soldat, ville du lat femti illsinte aktivister banke deg med jernstenger til døde? Nei, du ville ikke det. Så la meg komme med den knusende sannheten, du går rett og slett ikke hen og slår topptrente elite soldater med jernstang! Og gjør du det allikevel, da må du være splitterpine gal. Og da er det ikke rart du blir skutt.

Så du som hater Israel, drit i å demonstrer for "boikott av Israel", det kommer aldri til å skje allikevel!