Tittel: Dr. Horrible's Sing-Along Blog Regissør: Joss Whedon Sjanger: Musikal(!)/tragikomedie/Science Fiction/Miniserie Spilletid: 42 minutter Utgitt: 2008

De geniale brødrene Joss-, Jed- og Zack Whedon kjedet seg under den omfattende WGA-skrivestreiken i 2007 og 2008. Resultatet? En film litt utenom det vanlige.

Filmen handler om den ikke-så-horrible Dr. Horrible spilt av Neil Patrick Harris. Dr. Horrible liker å se på seg selv som en superskurk. Noe han for den saks skyld er, selv om han kanskje ikke er så god til det; hans erkefiende, den selvsentrerte superhelten Captain Hammer (Nathan Fillion), står alltid i veien for han med sin overlegne styrke og sjarm. Men Dr. Horrible vet hva han vil; bli invitert inn i den prestisjefylte superskurkklubben «The Evil League of Evil» i det håp om at han ikke lenger skal bli stemplet som mislykket, og at Penny (Felicia Day) - en jente han ser hver dag på myntvaskeriet - endelig vil legge merke til ham.

Men da Captain Hammer redder Penny etter at et møte med Dr. Horrible går ute av kontroll, ser det ut til å utvikle seg - til Dr. Horribles fortvilelse - et forhold mellom de to. For å få medlemskap i «The Evil League of Evil», må Dr. Horrbile begå en grusom forbrytelse - nærmere bestemt et drap. Og hvem er ikke et bedre mål enn drittsekk og erkefiende Captain Hammer?

Ved første øyekast er filmen en komedie. Det er raske replikkvekslinger, og en generell familievennlig tone den første tredjedelen av filmen. Nathan Fillions karakter serverer mange gullkorn, og filmen virker på dette tidspunktet ganske så uskyldig. Er du dog kjent med Joss Whedons tidligere verker, er du klar over at død og tragedie spiller en stor rolle i filmene og TV-seriene hans. Dr. Horrible's Sing-Along Blog er intet unntak. Filmen forvandles straks til en mye mer seriøs og mørk film, der Joss Whedon tillater seg å tulle med forholdene vi har fått til de ulike karakterene.

Jeg har aldri hatt noe forhold til musikaler. Sangene virker vanligvis som unødvendige mellomledd som blir presset inn i en god film bare for å skape litt variasjon. Eller slik jeg ser på det: ødelegge den helt. Det er her Dr. Horrible's Sing-Along Blog setter spørsmål ved mine generelt negative holdninger til musikaler. Komponist Jed Whedon beviser at musikalsanger ikke trenger å være verken harry eller kjedelige slik de har vært i øvrige filmmusikaler jeg har sett.

Sangene i filmen er fengende, og det som overrasker meg mest, er hvor godt de passer inn, og hvor godt overgangen mellom scene og sang blir gjort. De første sangene er humoristiske; noen på en billig og enkel måte. I andre må du lese litt mellom linjene. Etterhvert som filmen går videre vil sangene blir gradvis dystrere og mørkere, og er avgjørende for å forstå karakterenes følelser. Endelig har jeg sett en film der musikalscene føles vitale for filmens tone og videre handling.

Ettersom filmen ble finansiert av Whedon-brødrene samt venner og familie, pluss det faktum at den originalt var ment for gratis Internett-streaming i en begrenset periode, er det ingen storslagne filmatiske elementer slik du ser i Hollywood-produksjoner. Likevel gjorde Joss Whedon det beste ut av situasjonen, og når man ser sluttresultatet, blir man overbevist over at han har storslagne ferdigheter som regissør - dette er langt unna et prosjekt laget av skoleelever.

Neil Patrick Harris gjør en solid rolle, selv om karakteren med de beste replikkene kommer fra Nathan Fillions karakter, Captain Hammer. Nathan Fillion leverer alltid i rollene som drittsekker, og Captain Hammer er nok hans beste hittil. Felicia Day skuffer heller ikke, og har i likhet med de andre hovedrolleinnehaverne en god stemme. Selv om hennes rolle alltid står sentral i historien, har hun ikke like mange replikker. Skuespillet sitter som hånd i hanske, og ingen skuespillerne er av verdensklasse - akkurat slik det skal være i en film som dette.

Dr. Horrible's Sing-Along Blog virker kanskje bare en typisk kjærlighetshistorie satt i en absurd setting, men den er så mye mer enn det. På drøye 40 minutter klarer Joss Whedon å gjøre deg glad i karakterene, og han får deg til å sitte klistret til skjermen så lenge filmen varer. Den får deg garantert til å le, samtidig som du sannsynligvis vil sitte igjen med den følelsen av tomhet du har når en dramatisk, mørk film er slutt. Dr. Horrible's Sing-Along Blog er en samling av det beste fra alle sjangrer, og selv om hovedhandlingen i utgangspunktet er enkel og ordinær, kan jeg garantere en solid filmopplevelse.

Filmen er i mine øyne fantastisk, men mangler noe av den filmatiske kvaliteten for å nå helt opp. Min karakter: 9/10.

<bild>

Se traileren her.

Spoiler:The Hammer is my Penis.

Lenge har skole vært ett av ungdommens mange hverdagsproblemer. Å gå på skole, innebærer ikke kun å være til stede 31 skoletimer i uka; skolen forfølger en også i helgene, på ettermiddagene og på kvelden - med lekser, innleveringsoppgaver, prøver og framføringer. Hva skal til for at elever lærer det de skal, samtidig som at de får fritiden de fortjener?

At lekser har en positiv innvirkning i læringa, betviler jeg ikke. Det er viktig å vite hvordan man skal løse ulike oppgaver, men det er minst like viktig å faktisk klare å løse dem på en selvstendig og grundig måte. Å lære innenfor teoretiske fag, er akkurat som å lære å sykle, gå og å snakke. Det krever trening, arbeidsvilje og tid. Og gjør man alle hjemmeleksene sine på en grundig og selvstendig måte, vil man over tid lære det man skal. Jeg tviler ikke på at alle kan klare å gjøre leksene på egenhånd, og så godt man kan. Det er dog arbeidsviljen de fleste sliter med.

Man stopper aldri å lære. Gjennom hele livet, vil man hver dag oppleve nye hendelser, møte nye personer og lære nye ting. Ingen kan lære alt, og ingen kan unngå å lære noe. I større eller mindre grad, lærer alle noe hver eneste dag. Og de som går på skolen, vil oppleve dette sterkest. Det å gjøre lekser, vil for tålmodige, rolige mennesker, aldri bli et problem. Men for mindre tålmodige mennesker, som også kan være smarte og dyktige i alle fag, vil en få følelsen av at leksene aldri tar slutt. Å streve hver eneste dag i mange måneder, for så å starte om igjen etter neste ferie, kan for mange virke utmattende og meningsløst. Som følge av manglende fritid til å være med venner og gjøre det man vil, kan leksene og fraværet av frihet føre til ytterligere prokrastinering og til slutt synkende karakterer og - i verste tilfelle - frafall.

Det finnes ingen fasit på et godt skolesystem. Men at lekser har noe skyld i mange elevers negative holdninger til skole, kan ikke betviles. For å få et bedre skolesystem, må man tilpasse timeplanen elevene, også når de ikke er på skolen. Antall mengde hjemmelekser varierer fra skole til skole, men i mange tilfeller er mengden sterkt over det en vanlig skoleelev kan rekke, med tanke på fritidsaktiviteter, venner og hobbyer. Elever trenger avbrekk fra skolen for å klare å lære best mulig. En utslitt, skolelei elev klarer ikke å yte sitt beste når skole er alt en har tid til. Å sitte og øve til prøver langt på natt, hjelper heller ikke på arbeidsviljen.

En annen syndebukk, er SFO. Foreldre som jobber sent, og som ikke vil la barna være alene hjemme, har ikke annet valg enn å benytte seg av SFO. SFO er ikke lagt opp til at barn skal kunne gjøre lekser. Så klart er det mulig, men små barn har problemer med å tenke konsekvens av handling, eller eventuelt konsekvens av ikke å handle. At barna skal leke i timevis før de sent på kvelden, trøtte og slitne, kommer hjem til et hav av lekser, er følgen av et dårlig opplegg. Isteden for SFO, kunne skolen lagt opp et opplegg som går ut på at man gjør lekser, med jevne friminutt, i rundt 2 timer for å få gjort unna leksene. Dette kunne vært en god løsning også for de eldre elevene, både i grunnskolen og på videregående. Etter leksene er gjort, og lærerne har sett gjennom leksene, kunne elevene eventuelt fått leke til de blir hentet.

Konklusjonen er at skole er skole, og fritid er fritid. Lekser er viktig for å lære det man skal lære, men skoleleie elever lærer lite. Jeg er ikke for at lekser skal avskaffes, da det er viktig at de selv lærer hvordan de skal løse oppgavene. En løsning for å skille skole fra fritid, er å forlenge skoledagene med et par timer, der elevene får gjøre ferdig leksene og eventuelt pugge til prøver. Da får elevene mulighet til å legge all skole bak seg i det øyeblikket de forlater klasserommet, og deretter bruke ettermiddagen til det de selv har lyst til.

<bild>

Hva synes du? Bør lekser avskaffes, trives du som det er, eller bør det tas i bruk en helt annen løsning? Diskutér!

I alle år har eg trudd at alle spelar videospel av same grunn som meg. Historie. Kjensla av å vere ei del av eit stort univers, der du følgjer ei historie og karakterar som du verkeleg blir knyta tel. Ei historie du lengtar etter å fullføre. Slik er det tydelegvis ikkje. Er eg ein einsam skapnad som eigentleg ikkje har peil på kvifor videospel er så populært som det er? Det heile starta med ei samtale på msn med ein ven.

Ine seier: Har du prøvd det nye spelet som heiter «Red Steel 2?»

Peter seier: Nei. Er det bra?

Ine seier: Det er fantastisk! Må si det er eit av de beste Wii-spela som finnast. Gameplayet er noko heilt for seg sjølv. Sverdrørslene på skjermen er heilt identiske med kva rørsler du gjer på ordentleg. Verkeleg imponerande!

Peter seier: Nja. Eg speler eigentleg mest PS3. Eg får ikkje meg sjølv til å skru på Wii'en, liksom.

Ine seier: Eg veit kva du snakkar om. Eg har vore der. Men eg angrar ikkje eitt sekund på at eg gav Red Steel 2 ein sjanse. Kanskje du også burde det?

Peter seier: Eg trur at eg klarer meg for nå. Har du kjøpt Just Cause 2 endå?

Ine seier: Nei... Eg er eigentleg ikkje særleg glad i sandkassespel.

Peter seier: Kva snakkar du om?! Sandkassespel er Guds skaparverk!

Ine seier: Sandkassespel kan så klart vere gøy, men de har tilnærma aldri ei skikkeleg historie. Og det er jo det som er det essensielle med alle spel: ei spennande historie du bare må komme vidare i. Stemninga er òg viktig. Ta til dømes Bioshock. Ikkje for omfattande historie, men ei stemning så nifs at man berre må elske det! Dette er kvifor eg speler.

Peters seier: Hæ? Man speler for å ha moro! Just Cause, GTA og andre sandkassespel er jo utruleg gøy! Vær seriøs no. Visst eit spel hadde hatt forferdelege kontrollarar med masse glitchar og bugs, men hadde ei super-awesome historie, hadde du faktisk gjennomført det?

Ine seier: Ja, sannsynlegvis. Det kjem jo an på tilfellet, men det er mye som må tel for å øydeleggje ei skikkeleg god historie!

Peter seier: Eg forstår meg ikkje på deg. Spel er underhaldning. Spel skal vere gøy. Eg ville aldri pint meg igjennom eit forferdeleg spel bare fordi det hadde god historie.

Så kva meiner de? Kva er faktisk mest viktig med eit spel? Skal det vere drivande historie eller heftig gameplay? Legg igjen ei kommentar og fortel meg kvifor du spelar!

<bild>

I morgen er det nynorsktentamen. Og jeg er patetisk. Fikk kapret meg til en femmer i fjor, men siden da har vi hatt kun én nynorsktime. Jeg gjorde noen oppgaver i stad, men fant ut at jeg ikke kunne gjøre annet enn å øve på å skrive tekster. Jeg vet jeg er elendig, så å legge igjen slike kommentarer er unøvendig. Det jeg dog er ute etter, er kritikk! Hva kan jeg gjør bedre? Påpek skrive - og grammatikkfeil, så vet jeg i det minste hva jeg gjør feil.

Nå tror jeg det er over en måned siden sist, så da er det på sin plass at det kommer en ny spillmusikkblogg. Selv om jeg har byttet brukernavn, vil bloggserien fortsette som vanlig.

Del 1

Del 2

#17: F-Zero X - Mute City

Mute City er definitivt den mest kjente banen i F-Zero, og har etter min mening også noe av den beste musikken innenfor serien. Det finnes mange versjoner av Mute City, men jeg foretrekker den originale 16-bitsversjonen fra det tredje F-Zero-spillet, selv om remixen fra Super Smash Bros. Brawl ikke er så verst den heller.

Som all annen 16-bitsmusikk er Mute City elektronisk, og har dermed ingen «ekte» instrumenter. Men det betyr ikke at det er dårlig, tvert imot! Den samme bassgangen og rytmen beholdes gjennom hele sangen, men den er likevel ikke ensformig. Låta kan sammenlignes som en lang solo; bakgrunnsmusikken er den samme, men hovedinstrumentet varier veldig mellom tonene. En flott sang fra et flott spill.

http://www.youtube.com/watch?v=XZpQ4i9c82A

#16: Bioshock - The Ocean On His Shoulders

Bioshock er et av mine absolutte favorittspill. Gamplayet er kanskje ikke særlig nyskapende, men hva som gjør spillet så utrolig bra er atmosfæren. De nedslitte gatene i Rapture sammen med den triste, men samtidig skremmende musikken utgjør en stemning jeg aldri før har opplevd i et spill. Bioshock er nok et bevis på hvilken betydning musikken har for sluttresultatet av et spill, og min yndlingskomposisjon fra Bioshock må være hovedthemet «The Ocean On His Shoulders».

Stykket består, etter hva jeg kan oppfatte, kun av strykeinstrumenter. Det starter på en litt skummel måte, men bygger seg opp til å bli en spesiell blanding av tidvis trist og tidvis uhyggelig musikk. Med andre ord en ypperlig kombinasjon for et ensomt skrekkspill.

Komponisten er Garry Schyman. Han er særlig kjent for å ha laget musikken til Bioshock, men har også blant annet å ha laget musikken til Dante's Inferno og Bioshock 2. Det må også nevnes at dersom man først deler sangen i to, og deretter spiller av andre halvdel baklengs oppå første halvdel, vil man få et helt annet stykke! Send en pm hvis du har lyst på den.

http://www.youtube.com/watch?v=wp6QpMWaKpE&NR=1

#15: Final Fantasy IX - Melodies of Life

Melodies of Life er hovedsangen i Final Fantasy IX. Sangen er i hovedsak preget av vokal, samt strykeinstrumenter, piano og trommer, men inneholder også noe el-gitar. Dette skiller sangen fra mange andre videospillkomposisjoner, ettersom disse som regel er instrumentale. Både den japanske og engelske versjonen er sunget av Emiko Shiratori og er, i likhet med resten av Final Fantasy IX, komponert av Nobuo Uematsu.

Sangen er utrolig vakker, og er absolutt verdt å høre. Det eneste jeg kan sette fingeren på, er vokalen. Nei, Emiko Shiratori er ingen dårlig sangerinne. Sangen kan bare til tider bli litt for sukkersøt, grunnet hennes lyse sangstemme sammen med den ellers litt klisjéfylte musikken. Det er dog et sterkt og nydelig stykke musikalsk sett.

Final Fantasy IX er et spill jeg aldri har prøvd, men musikken er, som alle andre Final Fantasy-spill, fantastisk bra. Har du ikke bedre fore kl. 12 på natta, anbefaler jeg deg å ta en titt på den japanske versjonen, som jeg synes er best.

Japansk versjon:

http://www.youtube.com/watch?v=XnRCaDLFAWI

Engelsk versjon:

http://www.youtube.com/watch?v=Ye7BGnlTZmQ

Du har nettopp funnet et spill i bruktspillhylla. La oss si et spill utviklet av Quantic Dream. Du går mot kassa og skal til å slenge spillet på disken, selv om du ikke er så gammel som det aldersgrensen tilsier. Fyren med den rare, ubeskrivelige aksenten studerer det, og til tross for det blodige coveret, velger han å la deg kjøpe det. Han spør om du vil ha en pose, men du takker nei - du har allerede tre-fire poser dinglende fra den ene armen, samtidig som du febrilsk prøver å fiske opp lommeboka fra lomma på motsatt side, og finner fram en hundrelapp. Han gir deg vekslepengene tilbake, ønsker deg velkommen igjen og gjør seg klar til å ta imot neste kunde.

Du er på vei til toget nå. Du har nettopp spist på Burger King og du har aldri følt deg mer mett. Likevel går du innom den iskremsjappa et par meter unna, kjøper deg en liten boks med is (med kakedeig, så klart), og finner ut at du på nytt har forsynt deg med mer enn du orker. Du ender med å kaste den ikke-engang-halvtomme isboksen i nærmeste søppelbøtte. Du sjekker togtidene. Det ser ut til at det går et tog om fem minutter, og du finner en billettautomat. Kortet til vennen din vil ikke fungere. Du har ingen kontanter, utenom den tohundrelappen automaten ikke vil ta imot.

Tyve minutter senere er du på toget. Du finner fram coveret til spillet du nettopp har kjøpt. CD-en er der. Manualen er der. Kvitteringen er der. Du legger spillet ned i posen igjen, men du klarer ikke å holde deg. Frem med manualen. Hvordan spiller man egentlig dette? Du leser om historien i spillet, og den virker interessant. Du kan ikke vente med å prøve det ut. Spillbarheten ser original ut, men du er litt skeptisk. Da du har gått gjennom manualen et par ganger til, og forventningene er på topp, stopper toget. Du går opp til kameraten din for å hente skolesekken din, og går videre hjem.

Så var det denne oppgaven du skulle levere dagen etter. Rapport etter en elevøvelse i fysikk. Naturfag er kanskje et av dine sterkeste fag, men fysikk har du ikke hatt så mye om. Eureka! 9 sitter som klistret i armene dine, samtidig som du prøver å finne ut av hva induksjonsloven går ut på.

Du er endelig ferdig, og det går opp for deg at klokka er mer enn du tror. Du pusser tennene og legger deg. Dusjinga kan du vente med til i morgen tidlig. Du får ikke sove. Du lurer på hvordan spillet er, og forventningene er på dette stadiet skyhøye. Kritikken av det har vært bra, flere personer har anbefalt det til deg. Men du er trøtt nå - for trøtt til å undre deg over et enslig spill. Og tilslutt sovner du.

Du har våknet nå, og er ufattelig trøtt. Akkurat så trøtt du skal være på en onsdags morgen klokka seks. Du tar den dusjen du droppa forrige kveld, tørker håret og gjør deg i stand for nok en vanlig skoledag. Likevel er det noe spesielt med nettopp denne dagen. Hvor ivrig er du ikke til å prøve et helt nytt spill? Men det får vente til du kommer hjem.

Og så var du hjemme igjen. Dagen gikk fortere enn forventet, og endelig har du sjansen til å fyre opp PlayStation2-konsollen din som du ikke har prøvd siden du spilte Final Fantasy X for et halvt år sida. Du plugger inn en uoriginal PlayStation1-kontroller fra Typhoon, ettersom dine to DualShock2-kontrollere er ødelagt etter ni år med knappemosing. Kontrolleren er kanskje ikke av beste sort, men du fikk to eksemplarer og to minnekort til PlayStation1 for kun 199 kroner for noen år siden. Et røverkjøp etter din mening. Knappene var kanskje ikke analoge, som de fleste andre PlayStation2-håndkontrollere. Utenom styrespakene så klart. De var analoge.

Discen er satt inn i den forvokste konsollen, den klumpete kontrolleren er plugget i, og du har åpenbart litt ledig plass på minnekortet. Atari-logoen fader inn på skjermen. En råstilig cutscene vises. Snøstorm i New York. Et mord på et herretoalett på en sliten kafé. Du er i ekstase.

Og så kommer meldingen om at spillet krever en håndkontroller med analoge knapper. «Analoge knapper?» tenker du. «Hva skal jeg med analoge knapper? Jeg har jo analoge styrespaker! Holder ikke det?»

Du bytter ut håndkontrolleren med den andre identiske du har lagt i et nedstøvet skap. Du plugger den inn, men til lite nytte. Samme feilmelding kommer opp. Og da du ser den samme introfilmen gå om og om igjen, skulle du så gjerne ønsket at du hadde behandlet de forrige kontrollerene dine bedre. De hadde holdt i syv-åtte år, noe du syntes var greit helt til du fant ut hvor avhengig du var av dem. Og nå sitter du igjen med den samme, lengtende følelsen du hadde tirsdag kveld, og er skuffet fordi vennen din ikke rakk å legge igjen en original, rosa DualShock2-kontroller fra Sony i postkassa di før han dro på vinterferie.

Så nå må du overleve nok en dag med å lese manualer, se på filmklipp og skrive dumme blogger om at du er irritert på Sony for ikke å la nevnte spill støtte kontrollere uten analoge knapper. Til tross for at det kanskje kunne gå ut over spillbarheten. Så det første du skal gjøre i morgen, er å løpe ned til Gamestop og betale de forbannede kronene den originale Sony DualShock2-kontrolleren koster. Og du skal nyte spillet.