Mye kan skje på to år viser det seg. I løpet av de siste to årene har jeg gått fra å være en mann som foretrekker å være inne med egne småprosjekter til å blo teknisk sjef for landets største kulturfestival. Men la oss ta det fra starten.

Jeg flyttet til Trondheim i 2011, jeg fikk en hard start på studietiden, og viste egentlig ikke hvorfor jeg gadd å i det hele tatt prøve på høyere utdanning, jeg var lei. Etter halvannen måned satt jeg igjen uten hybel og noe mellom lite og ingen penger. Det jeg derimot hadde gjort var at jeg hadde søkt meg inn på en frivillig jobb.

Hvorfor jeg valgte å søke meg inn som tekniker vet jeg enda ikke. Jeg husker hverken hva jeg tenkte eller hvordan jeg resonerte meg frem til den beslutningen. Men en ting er sikkert, alle som kjente meg da er enige om at det var meg serdeles utypisk.

Men jeg angrer ikke. For det viste seg at jeg faktisk er en ganske dyktig tekniker. Det er på ingen måte selvskryt, det finnes mange som er flinkere enn meg, men innad i min gjeng er keg den mest allsidige. Jeg er i stand til å løse de fleste problem ganske enkelt, og det er en egenskap som har kommet godt med da jeg blant annet jobbet med NRK, Kaizers Orchestra, David Guetta, Snoop Dog og så utrolig mange andre store artister og personligheter.

Så mye økte min mestringsfølelse og selvtillit at jeg etterhvert begynte å stige kjapt opp i gradene inntil jeg for et år siden ble valgt til sjef. Den stillingen har jeg hatt siden. Den stillingen er også årsaken til min gradvise nedtrapping fra Gamereactor. Jeg jobber tidvis lange skift, mellom 8 til 12 timer, spesielt nå dagen før UKA starter.

Dere har sikkert fått med dere at jeg har sagt fra meg min stilling som moderator. Mine andre verv er en grunn til det. Jeg har rett og slett ikke tid eller overskudd nok til å bruke her. Stillingen som moderator kan kreve mye tid, tid som jeg mye heller har lyst til å bruke andre steder. Moderatorstillingen fortjener mer enn hva jeg kan gi med andre ord.

Nå på lørdag traff jeg forøvrig på en håndfull GR-medlemmer i Trondheim. Det var hyggelig. Men dere får lese mer om det andre steder.

Jeg kommer nok til å henge litt rundt på siden her, men ikke like mye som før. Planlegger dog en tilbakekomst på IRC-kanalen etterhvert, om den enda lever.

Jeg elsker jobben jeg gjør, virkelig. Men av og til blir det rett og slett litt mye. Det er tilfellet nå når jeg jobber på russefest(er).

Jeg har vært russ selv (og jeg likte det ikke, men det handler mer om folket) og unner alle en god fest, men man har på ingen måte lov til å være drittsekk fordi man har på seg en rød, blå eller sort bukse.

Så langt har jeg observert: - Et par prøvde å ha seg bak teknikkerboden. Dette skjer ofte. No big deal. - Nok et par prøvde seg bak boden, dette ble brutt opp av noe som lignet venner/kjærester. Awkward stemning. - Minst et par har slått opp grunnet something. - Ingen russ kan å bruke mikrofoner. Dette er til tider en positiv ting. - Russ tror de har rett til å storme scenen og synge hva de vil. Blir sinte når vaktene kaster de ut. - Fløyter bør brenne i helvete - Å være eneste mann edru er ikke alltid en god ting. - Russ blir jævlig sinte når vi konfiskerer medbrakt. Selv om dette er vanlig på alle utesteder. "Vanlige" gjester smiler bare oppgitt over at de ble busta. - Jeg jobber på en konkurranse som kårer beste russelåt i Trondheim. Russen prøver å sabotere lydbordet med å rive ut alle kabler de greier å få fingrene fatt i. På tross av at disse ligger på steder som er utilgjengelige. - "HVA?! Har jeg ikke lov til å klatre opp til skjerme og fikle med kabler?!" Sitat fra russ jeg personlig kastet ut. - Teknikkerboda er ikke en garderobe. Jakker som henges opp her vil forsvinne. Vi gidder ikke å følge med. - Nei! VI LÅSER DEG IKKE INN TIL ARTISTEN! DRIT I DET!

<bild>

/ragequit

Da har jeg nettopp sett siste film på Kosmorama - Trondheim Internasjonale Filmfestival. Jeg har sett mye bra, noe sært og litt fra hver sjanger. Her kommer en kort oppsummering av alle filmene jeg har sett i løpet av uken.

Clara and the Secret of the Bears (2013) Clara und das Geheimnis der Bären Barnefilm fra Tyskland. Ble festivalens første film fordi jeg kjedet meg, det var lenge til noe av det jeg hadde planlagt å se skulle vises, og jeg ville teste ut hvordan pressepasset fungerte. Var kun meg og et par pensjonister i salen. Nesten litt trist. Filmen var grei nok, men lett å glemme. Skiller seg ikke særlig ut fra andre barnefilmer i samme sjanger.

The Final Member (2012) Dokumentar om penismuseet i Island, og initiativtakerens forsøk på å skaffe en menneskepenis til samlingen. To donorer har meldt seg, hvorav en vil donere FØR han stryker med. Merkelig hva folk er villige til å gjøre for berømmelse. Bissar, morsom og tidvis tankevekkende film.

King of Comics (2012) König des Comics Tysk dokumentar om en populær tegneserieskaper. Han er homofil, det samme er alle personene i tegneseriene hans. Vi får et innblikk i hans karriere, hans private liv og det homofile miljøet i Tyskland. Dragfester, homseparader og lugubre tegneseriesjapper er noe av det vi får se. Personlig så fant jeg filmen en smule kjedelig. Den fortalte ikke en historie som appelerte til meg noe særlig.

Drug War (2012) Du zhan Jeg er lite bevandret i sjangeren Hong-Kong action. Jeg innser det når jeg ser denne filmen. For den overrasket meg faktisk positivt. Jeg hadde sett for meg noe mer ala de andre kinesiske filmene jeg har sett (som stort sett har vært historiske dramaer, sant nok). Filmen åpnet øynene mine for en ny sjanger, på tross av et litt overdrevent politisk budskap i sluttminuttet.

White Tiger (2012) Belyy Tigr En russer som kan kommunisere med stridsvogner får i oppgave å jakte ned en mystisk hvitmalt tysk stridsvogn (av typen Tiger, naturlig nok). På papiret så høres dette heftig hjernedødt ut. Og det er det forsåvidt, når det er "slossescener" med stridsvogner. Men filmen brytes opp av lange sekvenser med en svak filosofisk natur. Det stopper driven i filmen. Spesielt en monolog av Hitler rundt menneskets ondskap passer ikke helt inn.

Trance (2013) Danny Boyles nyeste. Jeg ble ikke så imponert som jeg burde bli. Boyle bruker masse blå/oransje-kontrast, noe som blir litt irritabelt etterhvert. McAvay spiller som vanlig meget godt, og har en god karakter. Filmen er for all del verdt å få med seg, men Spoiler:jeg føler at jeg har sett en britisk versjon av Inception, enkelt og greit.

In the Fog (2012) V tumane En russisk mann blir hentet av soldater for å bli henrettet (de mener han sammarbeidet med tyskerne). En langsom og dvelende film om menneskets natur som stiller spørsmål om vi kan unnslippe vår skjebne. Det kan vi åpenbart ikke. Mange som ser denne filmen vil påstå at den ikke har noe særlig poeng, jeg er uenig, men den er drøy å svelge, det er sant.

Cold War (2012) Jobber med å rette opp min manglende erfaring innen Hong-Kong action-sjangeren. Cold War er bedre enn Drug War, med bedre skuespill og bedre karakterer. Regissørene har gjort et par småfeil her og der, men er villig til å se forbi de og heller bare nyte underholdningen jeg får servert.

Rent-A-Cat (2012) Rentaneko Festivalens største overraskelse, og beste film. Hvem hadde trodd at en film om en ensom jente som leier ut katter til andre ensomme skulle være så bra. Filmen går i sirkel, og forteller om samme scenario tre ganger med litt forskjellig resultat. Mange jeg har snakket med mener at dette gjør filmen dårlig og svært kjedelig, men jeg er uenig. Det er selve poenget med filmen. Sjeldent har jeg gått ut av en kinosal med en bedre følelse enn dette. Flott film og Kosmoramas beste, uten tvil.

Katteprinsen (2002) Neko no ongaeshi En del av Kosmoramas barnefilmprogram. Morsom film, på tross av laber norsk dubbing. Godt å se tegnefilm på 35mm formatet igjen. Skulle gjerne ha tenkt meg å se denne på originalspråket. Må få gjort det en dag.

Sound City (2013) Dokumentar regissert av David Grohl, frontfigur i Foo Fighters og tidligere medlem av Nirvana. Ble vist på Rockheim. Museet for norsk populærmusikk. Det ga filmen en spesiell stemning som den kanskje trengte. Filmen fokuserer en god del på musikkproduksjon, og passer derfor kanskje bare for de spesielt interesserte.

Bring Me the Head of the Machine Gun Woman (2012) Tráiganme la cabeza de la mujer metralleta Exploitation fra Chile. Minner veldig mye om Rodriguezs El Mariachi, bare med enda mindre budsjett (om det er mulig). Masse referanser til GTA-serien, noe som i seg selv gjorde filmen verdt å se. Tror nok ikke det er en film jeg kommer til å kjøpe på DVD. Smått skuffet, på tross av at den var verdt tiden.

Kirikou og Trollkvinnen (1998) Kirikou et la sorcière Nok en film fra barnefilmprogrammet. Denne er uten tvil den kjedeligste filmen jeg har sett på festivalen. Dårlig norsk dubb må ta en del av skylden for det. Ingen av replikene ble levert med noen form innlevelse. Kunne heller ha brukt tiden på noe mer interessant. Male et fortau eller noe.

Dead Sushi (2012) Deddo sushi Siste filmen i festivalen. Og det er en sushi splatter. I shit you not. Her blir sushi infisert av et middel som sørger for at de blir levende, kan fly og et bitt sørger for at mennesker blir sushi-zombier. Hvordan noen kan finne på å lage en slik film er for meg ukjent. Heldigvis har noen gjort det, for resultatet er hysterisk morsomt. Dette er en slags bastard av Zombieland og Død Snø. To filmer jeg liker svært godt. Etter skuffelsen med Kirikou var dette en enorm opptur. Lo hele veien gjennom. Virkelig verdt det!

That's it. Dette er alle filmene jeg så på Kosmorama, med unntakk av Ringeren i Notre Dame, som jeg har sett fra før. Gleder meg allerede til neste års festival.

Jeg var nylig på visning av Ringeren av Notre Dame i forbindelse med Kosmoramas barnefilmsatsning, og mens jeg så filmen slo det meg at Disney til tider er ganske brutal.

Skurker faller i døden (Beaty and the Beast), de henger seg selv (Tarzan) eller de blir brutalt myrdet av sine egne (The Lion King). Men det er bare toppen av kransekaka. Det er jo klart at de onde skal få sin straff. Det som fascinerer meg mest er hvor brutale en del av sangene til Disney er.

Ta for eksempel sangen Hellfire, fra tidligere nevnte Ringeren-film. Hellfire Dark fire Now gypsy, it's your turn Choose me or Your pyre Be mine or you will burn

Her synger Frollo ganske enkelt om at Esmeralda må velge ham eller flammene. Ganske standard bad guy stuff.

Destroy Esmeralda And let her taste the fires of hell Or else let her be mine and mine alone

Den der kan derimot traumatisere barn i ganske lange tider. Om vi skal tenke oss om så krever Frollo at Esmeralda skal bli hans personlige sexslave eller bli drept. Brutale saker.

What can you expect From filthy little heathens? Their whole disgusting race is like a curse Their skin's a hellish red They're only good when dead They're vermin, as I said And worse

Denne er fra lille godbiten er fra Pocahontas. Man må nesten begynne å lure på hva Disney vil frem til med disse sangene.

They're not like you and me Which means they must be evil

Right.

Spørsmålet er, har Disney sluppet unna med slikt om de hadde gjort det i dag? Jeg tror ikke det. Det har blitt alt for enkelt å tråkke folk på tærne nå til dags, og det er flere ting som lider av det. Dessverre.

Kosmorama Trondheim Internasjonal Filmfestival starter i morgen, og med nytrykket pressepass er jeg klar til å bruke en hel uke på film.

På festivalen er det visning av ca 100 forskjellige filmer i alle sjangre og fra alle land. Jeg har på langt nær tid til å se alle, uansett hvor mye jeg måtte ønske det, men en god del får jeg sett (og anmeldt).

Av filmer jeg har planlagt å se og skrive om finner vi Koreanske Drug War og Cold War, Russiske White Tiger og Into the Fog, dokumentarene King of Comics (fra Tyskland), The Final Member (fra Canada, USA og Island) og Sound City (fra USA), og jeg skal se en del eldre filmer, blant disse Brødrene Løvehjerte, Ringeren fra Notre Dame (som blir vist i Erkebispgården utenfor Nidaros Domen) og The Shining.

Dette er bare et utvalg. Det er plenty av andre filmer jeg mest trolig kommer til å se, så lenge tiden strekker til. Det blir hektisk, det blir interessant og det blir jævlig morsomt!