det har seg slik at jeg hører veldig mye på musikk. mer enn de fleste. mer enn 99 %. på spotify hørte jeg i fjor på totalt 90 000 minutter med musikk, ca. 21 000 låter. det tilsvarer 1500 timer, eller 4 timer dagen i gjennomsnitt. dette er bare i spotify, og det inkluderer ikke musikken jeg har klokket inn på ipoden jeg går med hverdag, eller alle de timene jeg har tilbrakt i bilen eller med vinylspilleren. jeg har derfor et ganske greit basis for å velge ut en liste som omfavner det meste av det jeg hører på, og som etter min mening er fjorårets beste album. jeg har funnet ut at det er altfor tidkrevende å rangere hvert band etter nummer, og i tillegg skrive en begrunnelse, så det jeg i steden har valgt å gjøre er å dele det inn etter rang. hver rang huser en gruppe med album, der 1 er best og 10 er det dårligste av det beste (albumene er ikke rangert innenfor sine ranker). jeg kan derfor presentere for dere: heretics liste over fjorårets beste album

rang 1 paysage d'hiver - das tor // ambient black metal altar of plagues - teethed glory & injury // post-black metal nails - abandon all life // grindcore the haxan cloak - excavation // dark ambient, dub

rang 2 omnium gatherum - beyond // melodeath brotha lynch hung - mannibalector // horrorcore, underground hip-hop apparat - krieg und frieden (music for theatre) // ambient, drone, electronica autre ne veut - anxiety // sexy synthpop in vain - ænigma // progressive death metal crim3s - stay ugly // witch house deafheaven - sunbather // post-black metal, blackgaze the dillinger escape plan - one of us is the killer // mathcore tesseract - altered state // progressive metal wardruna - yggdrasil // neofolk enshine - origin // symphonic metal, melodeath fuck buttons - slow focus // noise, experimental electronica tim hecker - virgins // drone, white noise touché amoré - is survived by // post-hardcore, real screamo vàli - skogslandskap // acoustic, neofolk, instrumental

rang 3 cult of luna - vertikal // post-metal riverside shrine of new generation slaves // progressive rock sannhet - known flood // post-metal clipping - midcity // noise-hop nick cave & the bad seeds - push the sky away // alternative rock the national - trouble will find me // indie rock, alternative rock sadistik - flowers for my father // underground, abstract hip-hop the fall of every season - amends // atmospheric doom metal laura marling - once i was an eagle // folk, singer-songwriter scale the summit - the migration // instrumental progressive metal sigur rós - kveikur // industrial, post-rock jon hopkins - immunity // microhouse, idm boards of canada - tomorrow's harvest // idm, downtempo gris - à l'âme enflammée, l'äme constellèe... // depressive black metal kayo dot - hubardo // avant-garde metal ulver - messe I.X-VI.X // modern classical, neoclassical, ambient stara rzeka - cién chmury nad ukrytym polem // drone, white noise, ambient chelsea wolfe - pain is beauty // dark neofolk melt-banana - fetch // noise rock, experimental the focus group - the elektrik karousel // hauntology benea reach - possession // progressive metalcore ovid's withering - scryers of the ibis // blackened djent, progressive black metal, metalcore gustavo santaolalla - the last of us // ambient, soundtrack eluvium - nightmare ending // ambient CHVRCHES - the bones of what you believe // synthpop, electropop

rang 4 grouper - the man who died in his boat // drone, ambient jasper TX - an index of failure // drone, noise, ambient bvdub - a careful ecstacy // ambient, dub techno A$AP rocky - LONG.LIVE.A$AP // east coast hip-hop the mire - inward/outward // post-metal, progressive rock suffocation - pinnacle of bedlam // brutal technical death metal jar moff - commercial mouth // plunderphonics the black heart rebellion - har nevo // post-rock, experimental, screamo glaciation - 1994 // atmospheric black metal daft punk - random access memories // dance, electronic leprous - coal // progressive metal the knife - shaking the habitual // experimental electronica mark kozelek & jimmy lavalle - perils from the sea // indie, folktronica colin stetson - new history warfare vol. 3: to see more light // avant-garde jazz juno reactor - the golden sun of the great east // psytrance KEN mode - entrench // noise rock, sludge, hardcore prurient - through the window // electronicore, noise rosetta - the anaesthete // post-metal, atmospheric sludge gorguts - colored sands // technical death metal architect - mine // idm inquisition - obscure verses for the multiverse // raw black metal peter brötzmann - long story short // free jazz, improvisation neko case - the worse things get, the harder i fight, the harder i fight, the more i love you // alt-country ulcerate - vermis // technical death metal altaar - s/t // drone, funeral doom revocation - s/t // thrash metal, death metal the ocean - pelagial // progressive metal, atmospheric sludge celeste - animale(s) // blackcore, sludge exivious - liminal // blackjazz, progressive metal protest the hero - volition // progressive metalcore russian circles - memorial // post-rock, post-metal oneohtrix point never r plus seven // experimental electronica, drone the saddest landscape exit wounded // real screamo, emo violence sed non satiata mappo // real screamo the world is a beautiful place & i am no longer afraid to die - whenever, if ever // midwest emo, post-rock agrimonia - rites of separation // crust, blackened sludge wolvserpent - perigea antahkarana // drone doom, dark ambient

rang 5 sulphur aeon - swallowed by the ocean's tide // melodeath skagos - anarchic // cascadian black metal the joy formidable - wolf's law // indie rock mountains - centralia // ambient, drone sons of aeon s/t // melodeath cognizance - inquisition // technical death metal soap&skin - sugarbread // experimental, dark electronica autechre - exai // idm, glitch shining - one one one // blackjazz the drones - i see seaweed // garage rock, punk streetlight manifesto - the hands that thieve // ska punk david bowie - the next day // singer-songwriter, rock immolation - kingdom of conspiracy // technical death metal these new puritans - fields of reeds // new wave, indie julia holter - loud city song // new weird america, lo-fi orphaned land - all is one // folk, folk metal danny brown - old // hardcore hip-hop carcass - surgical steel // melodeath dead in the dirt - the blind hole // grindcore merzbow, mats gustafsson & balasz pandi - cuts // harsh noise, jazz haim - days are gone // indie pop stein torleif bjella - heim for å døy // singer-songwriter, blues oOoOO - without your love // witch house peste noire - s/t // raw black metal, depressive black metal mouth of the architect - dawning // atmospheric sludge, post-metal robotasaurus/totally unicorn together alone // hardcore, real screamo, mathcore

rang 6 torres - s/t // singer-songwriter, indie folk local natives - hummingbird // indie rock unknown mortal orchestra - II // lo-fi psychedelic indie rock boris - präparat // experimental, shoegaze intronaut - habitual levitations // progressive sludge metal kvelertak - meir // black n' roll, hardcore fire! orchestra - exit! // free jazz, experimental big band ghostface killah - twelve reasons to die // east coast hip hop anamanaguchi - endless fantasy // 8-bit, chiptune svart crown - profane // blackened death metal sorrow - dreamstone // future garage umberto - confrontations // progressive house elvis depressedly - holo pleasures // lo-fi, emo misery signals - absent light // metalcore pinkish black - razed to the ground // death rock, post-punk the ruins of beverast - blood vaults // atmospheric black metal imperium dekadenz - meadows of nostalgia // depressive black metal

rang 7 la maschera di cera - le porte del domani // progressive rock emancipator - dusk to dawn // trip-hop jesu - duchess/veiled // industrial dronegaze jim james - regions of light and sound of god // new weird america kurt vile - wakin on a pretty daze // lo-fi, indie vampire weekend - modern vampires of the city // indie rock the doppelgangaz - hark // underground hip-hop suede - bloodsports // britpop, rock dirty beaches - drifters/love is the devil // lo-fi, psychedelic, noise hacride - back to where you've never been // progressive metal kanye west - yeezus // hip-hop ensemble pearl - s/t // drone, dark ambient haken - the mountain // progressive metal james blake - overgrown // electronic, downtempo kyarypamyupamyu - nanda collection // j-pop makthaverskan makthaverskan II // post-punk CFCF - music for objects // new rave, electroclash

rang 8 fen - dustwalker // atmospheric black metal blockheads - this world is dead // grindcore vorum - dance of heresy // old school death metal jacco gardner - cabinet of curiosities // psychedelic pop bonobo - the north boarders // downtempo, chillout melodia - saudades // tech-trance thee oh sees - floating coffin // psychedelic garage rock dark tranquillity - construct // melodeath voivod target earth // progressive thrash metal killswitch engage - disarm the descent // melodic metalcore vildhjarta - thousands of evil // djent

rang 9 comadre - s/t //hardcore tomahawk - oddfellows // experimental, alternative rock yo la tengo - fade // indie rock foxygen - we are the 21st century ambassadors // psychedelic, indie rock heiress - early frost // mathcore iceage - you're nothing // post-punk dawn richard - goldenheart // r&b, soul shirokuma - s/t // real screamo naught - s/t // stoner doom mikal cronin - MCII // lo-fi, garage rock palms - s/t // post-rock

rang 10 this town needs guns - 13.0.0.0.0 // indie, math pop i am kloot - let it all in // indie rock ducktails - the flower lane // lo-fi, psychedelic egypt - become the sun // stoner rock the flaming lips - the terror spiritual beggars - earth blues // stoner rock anciients - heart of oak // progressive stoner metal

rang 17 arctic monkeys - AM // indie, alternative rock, boring

fant dere favorittalbumet deres?

En blogg jeg skrev ble for litt siden stemplet av Subject 17 som Gamereactors kjedeligste blogg. Dette finner jeg meg ikke i. Jeg synes det er urettferdig at jeg, som brukte tiden min på å skrive en blogg om et tema som opptar meg så mye, skal bli undergravet og uforstått. Jeg kan ikke akseptere at den bloggen skal bli stemplet som den kjedeligste.

Derfor gjør jeg som enhver annen intellektuell verdensmester må gjøre - jeg må slå meg selv. Derfor skal jeg nå skrive verdens kjedeligste blogg, og den kommer her:

Min nyutsprugne fornemmelse for poteter (latin: solanum tuberosum) er ikke av den lille sorten. Jeg har stort sett siden fødselen hatt et relativt likegyldig forhold til poteter, men i det siste har jeg kommet inn i en intellektuell boble der jeg, ikke spiser poteter, men leker ved tanken på poteten som objekt. Som et objekt med et subjekt, en tankekraft, vilje og væren. For det er således slik at poteten er en organisme, noe man gjerne tar for gitt der den ligger, gyllen og deilig på den hvite tallerkenen.

Mange tenker at den store vide verdenen av poteter er ekstremt kjedelig. Det er den. Faktisk er den så kjedelig at potetdyrkere må lage morsomme navn for at den triste potethverdagen deres skal gå rundt. For å demonstrere hva jeg mener, skal jeg nå liste opp en rekke potetsorter som underbygger poenget: - Blå Kongo - Jøssing - Snowden - Innovator - Superior - Avalanche - Up to date - Désirée - Russet Burbank - Flava - Pike - Home Guard - Megachip - Santana - Magnum Bonum Dette er bare et kjærlig fåtall.

Jeg ser for meg at det må være jævla trist å være en potet. Det er det nærmeste man kommer av å være en stein, men samtidig være et levende objekt. Du er stygg på utsiden og du er stygg på innsiden. Jeg løy når jeg tidligere skrev at man er deilig som potet. Det er det man gjør til poteter. Lyver. Det er fordi de ikke fortjener noe annet.

Det eneste poteten er god til er å være alt. Å være en potet er litt som å være verdensmester i quiz. Du kan mye om alt, men er egentlig ikke dritgod i en spesiell ting. Slik som man kan være i skjakk, bedriftsøkonomi, statsrådgivning eller potetdyrking. Som potet kan man gratineres, moses, kokes, bakes, friteres, stekes, stues osv.. Under hver av disse finnes det uendelig mange løsningsforslag. Dessverre er man, som potet, best når man er seg selv minst mulig. Potetgullet er unektelig den beste formen for potet, men det er også da poteten bare er omtrent 50 % potet og 50 % digg.

Potato, potato. Samme hvordan du skriver det, like forbanna kjedelig er du uansett.

Jeg kjøpte meg The Stanley Parable i går. Så langt kan jeg konkludere med følgende:

The Stanley Parable er et spill som aldri slutter.

Det er et spill som tar 4 minutter å gjøre ferdig.

Det er et spill som er andre spill.

Det er et spill som er en drøm.

Det er et spill som er et mareritt.

Det er et spill som har fri vilje.

Det er et spill som ikke har fri vilje.

Det er et spill som er lykke.

Det er et spill som er død.

Det er et spill der du overlever.

Det er et spill med narrasjon.

Det er et spill uten narrasjon.

Det er et spill som er meningsløst.

Det er et spill som er meningsfullt.

Det er et spill du kommer til å elske.

Det er et spill du kommer til å hate.

Det er et spill som ikke er døren til venstre.

Det er et spill som ikke er et spill.

Det er et spill som er en HD remix.

Det er et spill som er kopimaskiner på et tomt kontorlokale.

Det er et spill som er «And I would walk 500 miles».

Det er spill som er Stanley ergo sum.

Og alt i alt vil jeg egentlig anbefale dere å kjøpe det, slik at dere kan la være å spille et spill dere skulle ønske at dere ikke hadde brukt mindre tid på.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet blogg. Forferdelig lenge siden. Mye har skjedd siden da. Solveig Horne har blitt barne- og likestillingsminister, VG hadde det første avisoppslaget om Kony etter det ble døvt å hate ham, Angela Merkel går inn i regjeringsforhandlinger, Per Petterson er ikke lenger ute og stjeler hester, og Kenneth Didriksen har sagt at «Markedet bestemmer hva som blir tatt. Markedet er det som genererer et tyveri». The Cookiemonster har blitt moderator.

Jeg føler at det knyttes store forventninger til at jeg skal skrive noe banebrytende når jeg kommer frem noe så sjelden som dette. Det kommer det ikke til å bli. Faktisk kommer det til å bli ganske vanlig. Jeg har ikke brukt året på å skrive denne ene bloggen. Jeg har i grunn brukt ganske lite tid på denne (omtrent 5 minutter til nå), og derfor håper jeg heller ikke at dere forventer stort. Selv om dere egentlig gjør det. Jeg studerer tross alt tekst, så jeg har store forventninger til meg selv også.

Jeg vurderte å skrive hvert avsnitt som om en av dere skulle ha skrevet det, men jeg innså at det ville bli tidkrevende. Jeg droppet det og skriver nå heller denne bloggen på et streit skriftspråk. Har ingen ambisjoner om å gjøre dette vanskeligere enn det er. Har heller ingen ambisjoner forøvrig.

Fint. Nå over til temaet. Jeg synes Photoshop battles på Reddit er morsomt.

Dette er en novelle og en opptaksprøve for Westerdals.

«Du store stjerne! Hva hadde vel din lykke vært, om du ikke hadde hatt dem du lyser for!» - Friedrich Nietzsche, «Slik talte Zarathustra».

Den morgenrøde solen kjempet seg over åskammen. Slik hadde den gjort siden dagens fødsel. Det var en underlig vakker morgen; luften var duggfrisk og naturen forunderlig stille. Lyden av innpust etter utpust overgikk omgivelsene. Han tok fatt i sykkelen. Det var i dag det skulle skje og han ville ikke gå glipp av det for alt i verden. Ikke for alt i livet. En kort sjekk for å se om MP3-spilleren fungerte og han var klar til reise. Hodetelefonene rundt halsen, ermene til fløyelsskjorta bretta opp og på med solbrillene. Veien var på noen kilometer. Med sykkel skulle det gå raskt. Selv i litt ulendt terreng.

Han begynte sin ferd. Etter omlag en kilometer på veien kom det for han en drønnende lyd fjernt avgårde. Det var en stri elv og det første målet på veien. Han kom frem til slutt. Gullglinsende refleksjoner manifesterte seg i den brusende elva. Over elva gikk det en igjengrodd, grønnkledd hengebru. Det var få av de som enda tok den i bruk og få av de som dro dit han skulle. Han ville være helt sikker på at han var alene så han kuttet tauet når han kom til den andre siden. Det spilte jo ingen rolle nå lenger.

Broen ledet til en sti som gikk inn i en tett skog. Solen sto nå høyere på himmelen. Lysstrålene kjempet seg gjennom de massive trærne. Han stoppet opp et minutt for å beundre det gyldne sollyset. Små insekter og pollen svevde i lyset som stjernestøv og vanndamp fra den fuktige bakken ble til små regnbuer. «Nåvel, om ikke naturen er fantastisk, hva er det jeg nå her ser? Kanhende det først er nære slutten man virkelig oppdager naturens lykkesmeder? Forhåpentligvis er ikke jeg den eneste.» sa han lavt for seg selv.

Etter omsider å ha vandret gjennom skogen og trukket inn dens friske granduft et par siste ganger, kom han til åpningen. Stien gikk slakt opp en bakke og den fyldige skogen ble til smaragdgrønt gress. Han var omsider fremme ved stupet - målet. En nedslitt benk var perfekt plassert. Man kunne skue havet helt frem til den krysset himmelen. Til venstre nedenfor stupet lå det en vaniljehvit strand. Den var helt tom. Bølgene slo svakt mot stranden. Han tok en kikk på klokka, satte seg ned på benken og tok på seg hodetelefonene.

Tiden var inne. Lyset ble skarpere. Skarpere enn noen gang før. Det var duket for verdensbegivenhet og hengivenhet. En engangsopplevelse. Han snudde seg, tittet i motsatt horisont av sola. Der steg den opp - en ny stjerne over åskammen, dog ikke morgenrød. En stjerne fra et annet sted i universet. Den ville reise gjennom solsystemet og jorden ville havne i midten. Slik begynte verdens undergang.

Bakken begynte å riste. Han tittet fra stupet og utover det endeløse havet. Bølger oppsto i alle retninger, himmelen gnistret opp i flammer. Et voldsomt brak kom for øret og en fryktelig skjelving kastet ham i bakken. Bakken splittet opp som et laken nedenfor stupet. Den ble til kullsort avgrunn, flere kilometer både i lengde og bredde. Den slukte havet, stranda og bakken til man ikke lenger kunne skimte noen bunn. Jorden var fullstendig i oppløsning. Avgrunnen ble større og større. Til slutt var randen av av dypet det eneste han kunne se i den fjerne horisonten.

Han gikk i korte skritt mot stupet. Den varme vinden fra avgrunnen blåste gjennom det ondulerte håret og klærne flagret. Bakken var kjølig, han krummet føttene i det fuktige gresset. Kjente den forfriskende følelsen en siste gang. Et par skritt til og tærne sto utenfor kanten. Han reiste armene som om han omfavnet den glødende lufta. Lente seg sakte fremover. Til slutt tippet han over og sa: «Jeg er fri. Vi er alle - helt fri.».