Runequest: Warlords

Jeg fikk muligheten til å anmelde Runequest: Warlords, og det mest fascinerende med denne tittelen var at jeg i utgangspunktet ikke kjente til universet. Jeg elsker taktiske turbaserte strategispill, og jeg hadde mye moro med Warhammer 40K: Battlesector, som bruker et lignende kampsystem som denne tittelen. Da jeg startet dette spillet, hadde jeg problemer med å orientere meg om hva Glorantha var, eller hvorfor de tre fraksjonene Talastar, Chaos og Lunar Empire kjempet om verden. Det var mye jeg ikke visste, og det krevde en del research fra min side for å bedre forstå hva jeg skulle oppleve.

Vi slipper nok en tolkning av middelalderfantasy og møter i stedet noe som henter inspirasjon fra antikken og bronsealderen. Troppene ligner hoplitter, spydmenn, legionærer, og det finnes til og med monstre. Inspirasjonskildene er mange, for eksempel keltisk og persisk historie og mytologi. Universet låner mye fra mange mytologier rundt om i verden. Lunar Empire ser for eksempel ut som en mytologisk tolkning av Aleksander den stores imperium etter at han erobret Egypt og det persiske riket. Du har falankser av spydmenn, tungt kavaleri og magikere. Talastarene ser ut som en blanding av grekere og keltere. Den siste fraksjonen, som er foraktet av alle og hater alle, er Chaos. Jeg synes Chaos var den mest gjenkjennelige siden jeg spiller mye Warhammer Fantasy. De har monstre som ligner Beastmen og er rett og slett brutale i dette eventyret. De har også store skorpioner og snegler.

Runequest Warlords handler ikke bare om Glorantha-verdenen og dens fremtid, men også om heltene du møter på din vei. Dette er et historiedrevet spill, og du kommer til å bruke mye tid på kampanjen. Det finnes også en skirmish-modus og en flerspillermodus. Dette er imidlertid bare kamper uten kontekst. Hvis du likte kampene i Battlesector, vil du helt sikkert like kampene her. Jeg synes imidlertid at kampanjen er stjernen i showet, spesielt med tanke på at du får følge karakterer og oppleve en rimelig anstendig historie som fremdeles får deg til å ville fortsette og se hva som skjer videre. Selv om stemmeskuespillet noen ganger lar noe tilbake å ønske, er oppdragene lange. Battlesector føltes balansert for Warhammer, og jeg synes fortsatt Virtuos klarer å differensiere titlene til tross for det samme kampsystemet.

Det tok meg litt over 30 timer å fullføre kampanjen på de vanskeligste vanskelighetsgradene og teste litt på andre vanskelighetsgrader. Det er en ganske rimelig lengde for en kampanje. Noen oppdrag kunne imidlertid være litt av en utmattelseskrig og ta unødvendig mye tid. Andre oppdrag hadde et bra tempo, og jeg følte at man som spiller hadde mulighet til å eksperimentere og prøve ut ulike strategier. Enten man satset på magikere, kavaleri, monstre, raske troppetyper eller infanteri. Nøkkelen til å vinne var imidlertid nesten utelukkende bruk av alle troppetyper. Selv om oppdragene varierer i utforming, som beleiringer, bakholdsangrep og kamper i skogene, handler det fortsatt om troppeplassering, valg av troppetype, hvordan du oppgraderer heltene dine og hva du gjør på slagmarken. Det er nesten identisk med Battlesector. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som å si at det er en teksturvending av den tittelen. Det er tydelig at det har blitt brukt tid på å skape en historie, utforske universet, puste liv i heltekarakterene og skape et godt kampsystem.

Kampene fungerer akkurat som i Warhammer 40k: Battlesector, du posisjonerer troppene dine. Du har noen få poeng til å flytte, angripe eller begge deler. Troppene dine kan roteres og har svakheter; hvis du angriper bakfra, gjør de mer skade enn om du angriper forfra. Det unike runesystemet gir deg muligheten til å utføre kraftige magiske angrep. Når du har flyttet alle troppene og heltene dine, står du over din tur, og fienden flytter seg og/eller angriper deg. Du vil ikke finne noe uventet med dette kampsystemet, men det fungerer. Noen ganger må du tenke nøye gjennom om du kan fullføre hoved- og sideoppdragene uten for mange tap. Det løser imidlertid ikke noen av feilene i det opprinnelige systemet, men holder det relativt intakt. Jeg har veldig lite å klage på, for jeg likte dette systemet.

En fordel med å spille mot datamaskinen er at den kan yte motstand. Spesielt når de har tilgang til flere tropper og forsterkninger enn deg, noe de nesten alltid har. Det blir imidlertid aldri en skikkelig utfordring hvis du er komfortabel med sjangeren. Du vil sannsynligvis ønske å kjempe mot andre spillere for å få en utfordring. Det er også dette som avgjør hvor lenge du kommer til å spille spillet. Hvis du liker kampanjen, er det 30-40 timer å få ut av det, og betydelig lenger hvis du liker å spille i skirmish-modus og/eller mot andre. Jeg tør imidlertid ikke påstå at det er så stor gjenspillingsverdi som opplevelsen tilsier. Når du er ferdig med kampanjen, er det ingen grunn til å vende tilbake, da historien og oppdragene ikke er interessante eller varierte nok til det. Selv om du kan oppgradere heltene og troppstypene dine på ulike måter, følte jeg meg ferdig med spillet da jeg var ferdig med kampanjen.

Visuelt ser det akseptabelt ut basert på sjangerens standarder. Effekter, ild og teksturer ser bra ut. Jeg har ikke støtt på noen store bugs, bare noen få mindre som ikke ødelegger spillet. Noen eksempler er teksturer som ikke lastes inn riktig, og sporadiske lydproblemer. Noen ganger stopper karakterenes stemmer opp eller bakgrunnsmusikken forsvinner. Dette skjedde imidlertid så sjelden at jeg ikke anså det som et stort problem. Jeg likte musikken og syntes den var godt balansert for denne tittelen. Den er ikke så pompøs eller høylytt at den tar over opplevelsen, men bidrar godt til scener og kamper. Når det gjelder karakterene, er stemmeskuespillet helt klart akseptabelt. Dessverre blir det aldri bedre enn bra, verken når det gjelder musikk eller stemmeskuespill.

Hvis du liker Runequest, vil du kanskje finne noe å sette pris på i dette turbaserte strategispillet. Det tilbyr et stabilt og velprøvd spillsystem med magiske elementer. Du oppgraderer heltene dine og kan takle mange av oppdragene på forskjellige måter. Til tross for dette var det ingen spill- eller historiedrevne overraskelser. Det du ser, er det du får hvis du velger å prøve dette spillet. Det er ingen påkostede mellomsekvenser, men du får 2D-videoer med stemmeskuespill, og det fungerer. Ytelsesmessig går det greit, og musikken er akseptabel og brukes på en god måte. Hvis du elsker Runequest, kan du sannsynligvis legge til et poeng i vurderingen. Jeg synes dette er en god tittel, men den mangler noe som virkelig løfter den utover det gode etter min mening. Jeg må imidlertid innrømme at jeg likte å utforske all bakgrunnsinformasjonen om Runequest-universet via ulike nettsteder. Hvis du har lyst på et robust, turbasert taktisk strategispill og setter pris på dette universet, kan Runequest: Warlords være noe for deg.