Sand Land

Fra å være en obskur manga som i hovedsak bare var tilgjengelig i Japan har den avdøde Dragon Ball -skaperen Akira Toriyamas temmelig dystopiske manga Sand Land nå blitt mainstream. En splitter ny anime kan sees på Disney+, og nå har det også kommet et videospill som lar oss oppleve verden etter alle katastrofene som har etterlatt den grønne planeten brun og dyster.

Vi kan imidlertid ikke klandre Sand Lands frontfigur Beelzebub for å være dyster. Han er en karismatisk rosa demon med mer energi enn Duracell-kaninen, på jakt etter vann for å slukke tørsten til både mennesker og demoner - som har ligget i krig med hverandre i lang tid. Dette eventyret er imidlertid initiert av Sheriff Rao, som ikke liker sin egen skruppelløse konge, som han mistenker for å stjele vann til fordel for seg selv og for å holde befolkningen i sjakk.

Med seg på ferden har han Beelzebubs følgesvenn Thief, og etter hvert også mekanikeren Ann, og kvartetten utgjør den troppen du har til rådighet, med Beelzebub som hovedperson. Som i så mange andre dystopiske popkulturfenomener som utspiller seg i ørkenverdener (for eksempel Rage, Borderlands og Max Max), spiller kjøretøy en svært stor rolle, og du vil raskt få tak i en enkel bil, etterfulgt av en stridsvogn, motorsykkel, robot og mye mer som hjelper deg med å komme deg rundt i verden.

Spillverdenen er veldig stor, og det er mange ting å utforske. Dessverre opplever jeg imidlertid at jeg sjelden blir belønnet for å faktisk gjøre det, og det meste jeg finner er ressurser og lignende, noe som gjorde at jeg i stor grad fokuserte på å komme meg videre i eventyret i stedet for å speide verden, selv om sideoppdrag normalt er det jeg ser mest frem til. Mangelen på gode belønninger er imidlertid ikke mitt eneste problem med Sand Land -verdenen, som er så stor at det tar lang tid å reise et sted selv med hurtigreise, og i beste fall er reisen sjelden særlig interessant.

Sand Land er på sitt beste når det virkelig hetner til, enten i billøp, bosskamper (disse er mange og generelt veldig bra) eller større slag. Siden du får muligheten til å virkelig tilpasse våpnene dine på flere forskjellige måter, er det godt å bygge noe som føles litt ekstra pålitelig, og til og med kjøretøyenes egenskaper kan modifiseres. Personlig satset jeg alt på store eksplosive greier, da jeg generelt syntes maskingeværene var litt på den spinkle siden. Du kan også endre utseendet på kjøretøyet ditt på flere forskjellige måter, og hvis du vet at du liker det, har du gode verktøy for dette i Sand Land.

Men tilbake til spillverdenen, som jeg synes er litt for tom og øde. For det meste er man alene uten fiender, og når jeg reiser rundt i spillverdenen til steder jeg ikke har vært på ennå (og dermed ikke kan bruke fast travel), får jeg flashbacks til båtturene i The Legend of Zelda: The Wind Waker, som dessverre var spillets svakeste punkt. Riktignok kan du bruke egenskaper eller Radio Towers for å finne flere hemmeligheter, men verdenen kunne vært mer spennende og interaktiv.

Det hjelper imidlertid at Sand Land er fantastisk presentert med virkelig fin og fargerik grafikk som virkelig fremhever Toriyamas design. Teknisk sett er det ikke noe oppsiktsvekkende, selv om det går greit, men generelt sett synes jeg likevel at spillet ser bra ut hele veien, og det er fullt av mellomsekvenser som like gjerne kunne vært tegnefilmer.

Du velger mellom kjøretøyene via en enkel radialmeny, og de har alle sine distinkte evner. Roboten gjør det mulig å hoppe som en plattformfigur og komme seg opp i fjellene, og ingenting hindrer deg i å bytte til et annet kjøretøy der oppe for å prøve å nå et annet platå, eller kanskje ta luftputebåten ut på en innsjø du plutselig har funnet. Det aller morsomste er imidlertid stridsvognen, takket være allsidig spillkontroll og et bredt spekter av bruksområder.

I tillegg til å kjempe i kjøretøy, må du ofte også kjempe til fots. Du kan når som helst hoppe ut av kjøretøyet for å utforske en by, et fangehull eller et annet nytt område du har funnet. Kampsystemet er satt opp som et enkelt beat 'em up, der du i hvert fall på den normale vanskelighetsgraden kan komme veldig langt ved bare å trykke på X-knappen (Xbox-versjonen) for å slåss. Du kan imidlertid øke Beelzebubs nivå underveis ved å låse opp nye evner i et nivåtre. Mot slutten får du flere og mer brutale angrep, men som med all kjedelig loot, er det meste av det ting som større helsemålere eller å bli litt sterkere på en eller annen måte. Etter hvert som fiendene blir kraftigere og kraftigere, føles det som om Beelzebub faktisk står ganske stille i sin utvikling, og utfordringen forblir ganske stillestående hele veien.

Medhjelperne dine kan også bli involvert i kampene på forskjellige måter, og du kan også øke nivået på dem individuelt. Du kan enten gi dem egenskaper som er passive (som å få flere mynter fra kampene) eller aktive (der de faktisk blir involvert i kampene) for å hjelpe til. Jeg synes det er et smart opplegg, og det faktum at jeg så enkelt kan velge hvilke egenskaper de skal bruke blir satt pris på, der spesielt Rao passer min spillestil med mye ekstra skade. Menyene i kampene er generelt gode og nok en gang med radial design slik at jeg raskt kan velge riktig gjenstand til riktig tid og ikke blir truffet uten grunn. Når det er sagt, er jeg ikke like glad i menyene for å oppgradere ting, der det ikke alltid er åpenbart hvor mye bedre en oppgradering er, og det er lett å gjøre feil. Det er også et enklere system for å bygge din egen by og oppgradere den med bedre butikker og oppdrag å finne, noe som gir litt variasjon i spillet.

Det siste er et aspekt jeg synes er veldig bra i Sand Land, der de mange ulike kjøretøyene gir varierende karakter kombinert med utforskning, mye gåteløsning, kraftige bosskamper, snikpassasjer og andre sideaktiviteter som løp og lignende. Miljøvariasjonen er også uventet god takket være dag/natt-sykluser og grotter, militærbaser, byer og faktisk til og med grønne områder. Mellom turene er det også oppdrag der valgene mine faktisk ser ut til å ha noe å si, noe som bidrar til at eventyret føles mer som mitt eget.

Jeg spilte forresten de første timene av eventyret med engelske stemmer før jeg byttet til japansk (krever en omstart av spillet), og jeg kan si at den japanske originalen er flere ganger bedre. Så med mindre du er helt allergisk mot å lese undertekster, synes jeg du bør ha originalstemmene når du spiller Sand Land.

Alt i alt er Sand Land et spill jeg har hatt det gøy med, men bortsett fra de mer intense kampene er det litt begrenset i underholdningsfaktoren og klarer ikke å gi følelsen av at ting faktisk står på spill. Som rollespill er det rett og slett mange japanske eventyr som er bedre, men kombinert med den svært åpne verdenen og muligheten til å utforske så mye man vil, samt Toriyamas nydelige design og "greie" historiefortelling, blir det likevel en fascinerende morsom opplevelse.

Det som venter er et forseggjort eventyr som jeg anbefaler på det varmeste til Toriyama-fans. Jeg skulle virkelig ønske at Bandai Namco hadde gjort spillverdenen mer levende og givende å utforske, men å reise rundt i spillets fangehull og løse klassiske Tomb Raider/Zelda-inspirerte gåter og kjempe mot store sjefer gjør det likevel underholdende hele veien, selv for dem som ikke er kjent med Dragon Ball -skaperens arbeid.