Scream 7

Den første Scream-filmen fra 1996 oppnådde raskt kultstatus og forandret noe i slasher-sjangeren. Skrekkfilmlegenden Wes Craven regisserte de fire første filmene i serien, men han gikk bort i 2015 og etterlot seg en betydelig arv å forvalte. Seriens reboot i form av den femte delen, som passende nok fikk navnet Scream i stedet for Scream 5, ble lansert i 2022. Jeg elsker grøssere, men har aldri vært noen stor fan av verken filmserien eller slasherfilmer generelt, da jeg aldri har funnet dem spesielt spennende. For lite spenning, for lite ubehag og for mye avhengighet av billige jump scares. Jeg så rebooten, regissert av Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett, på kino, hvor den ikke imponerte meg nevneverdig. Det var for mye fokus på humor, som ofte falt flatt. Så kom Scream VI året etter, regissert av samme duo, og jeg likte den mye bedre. Humoren var bedre balansert, noen av vendingene var virkelig lovende, og den inneholdt mer spenning enn tidligere.

Nå er det på tide for Ghostface å vende tilbake i Scream 7, og denne gangen er det Kevin Williamson som har regissert, et godt valg med tanke på at Williamson var medforfatter på alle de tidligere filmene. Det hele starter med en scene i Macher House, det ikoniske huset der klimakset i den første filmen finner sted, og som nå er omgjort til et museum/opplevelsessenter der du kan overnatte for å få en Stab-opplevelse. Alle vet hvordan denne introduksjonen vil ende. Sidney Prescott har bygget seg opp et nytt liv i en ny by, der hun er gift med byens sheriff og har et anstrengt forhold til sin eldste datter Tatum.

"Fucking motherhood", som Sidney oppsummerer situasjonen etter en krangel. Det tar selvsagt ikke lang tid før Ghostface gjør entré og jakten er i gang, der vi får samme type persongalleri som vanlig, med snakk om "reglene" fra Stab-filmene og teorier om hvem som er - eller hvem som er - morderne. Det er fartsfylt, stilig og til tider ganske underholdende, men veldig utvannet, da det ikke er noen reelle overraskelser. Scream har lenge føltes som en filmserie som kan oppsummeres som "sett en, sett dem alle", selv om den sjette delen forsøkte å gå nye veier, noe jeg synes var litt forfriskende, selv om det er delte meninger om hvor vellykket det var.

Hvis du er en stor fan av serien, er det absolutt mye å glede seg over, men det er lite sannsynlig at den vil sjarmere folk som (i likhet med meg selv) ikke er helt solgt på konseptet. Mordene er like, med noen få unntak, og det er den samme slitne bruken av jump scares for å bygge opp stemning og ubehag. I tillegg er det fortsatt fascinerende hvordan morderne blir noe uovervinnelige (ikke Michael Myers-uovervinnelige, men likevel) så snart de tar på seg maskene og kappene sine.

Oppsummert er det nok en gang ganske banalt, og jeg tar meg selv i å sukke litt oppgitt på mer enn ett sted. Det er for få overraskelser, ingenting skiller seg ut, for mye gjenbrukes, og skuespillet kan best beskrives som stivt. Men det er likevel ganske underholdende, og det er noen scener som er herlige. En film full av vanskelige situasjoner, altså. Kanskje, bare kanskje, er det på tide å la Ghostface-masken hvile en stund?