Cobra Kai: Sesong 6 - Del 3

Jeg synes Cobra Kai er en av de mest interessante seriene på TV for tiden. Denne serien klarte å bringe The Karate Kid -serien tilbake i rampelyset på måter som mange aldri ville ha forventet, og gjorde det ved å fortelle en historie som begynte som et virkelig overbevisende og relaterbart grasroteventyr, men som siden har blitt en latterlig global fortelling som nesten føles som en såpeopera. Jeg er overbevist om at Cobra Kai startet som en kvalitetsserie, men at den med årene har mistet litt av sin briljans og sjarm i takt med at den har snublet lenger og lenger ut i dumhet. Og likevel, til tross for at jeg tror dette, kan jeg ikke få nok av denne serien. Showrunnerne Josh Heald, Jon Hurwitz og Hayden Schlossberg har truffet spikeren på hodet med denne ideen, men spørsmålet er nå om de har klart å avslutte Cobra Kai på et høyt nivå eller i stedet på en måte som gjenspeiler seriens nåværende kurs.

Denne sjette sesongen, som frustrerende nok har vært delt i tre deler, har i beste fall vært ujevn, og jeg synes ærlig talt at den andre delen manglet det Cobra Kai ofte utmerket seg med. Joda, det var flott action med velkoreograferte scener, men samtidig nådde de barnslige feidene nivåer som bare ble utmattende, og antagonistene mistet virkelig sjarmen etter å ha vært den samme tornen i Daniel LaRusso og Johnny Lawrences sider de siste syv årene. De små, tåpelige kranglene og spydige spydighetene fra de tidligere sesongene forsvant i kjølvannet av drap, enorm korrupsjon og helter som ble sperret inne i underjordiske hundebur. Det ble en galskap som gikk på bekostning av kampsport-actionen som vi kjenner og elsker, og det var mange ganger jeg var målløs over hvilken retning historien tok.

Heldigvis kan jeg med en gang slå fast at Part 3 er en mye mer fokusert og forankret fortelling. Det er øyeblikk som er hysterisk tåpelige igjen, og noen klamme og dumme elementer også, men mesteparten av historien handler om karate og gjengen som forbereder seg til Sekai Taikai -turneringen, som blir startet på nytt og skal finne sted på Valley - som alt ser ut til å gjøre nå for tiden... Det er en mer emosjonell historie som ser ut til å binde de ulike fortellingene sammen til en stram liten sløyfe, men den har også et tydelig fokus, og det er på de voksne. William Zabkas Johnny og Ralph Macchios Daniel står i sentrum og driver frem en historie som ofte setter de unge skuespillerne i baksetet, uansett om det er på eller utenfor turneringsmattene.

Dette fokuset gjør det mulig for Zabka og Macchio å skinne, men det skjer på bekostning av at man begynner å glemme at karakterer som Xolo Maridueñas Miguel, Mary Mousers Samantha, Tanner Buchanans Robbie og Peyton Lists Tory en gang var et sentralt fokuspunkt i Cobra Kai. Og da har jeg ikke engang nevnt mange av de andre birollestjernene, som virkelig blir overlatt til ulvene i denne siste episoden. Jeg har tidligere nevnt i mine tanker om sesong 6 at noen av karakterene føltes som en ettertanke denne gangen, og Part 3 bekrefter bare det. Jeg tror også at denne vektleggingen av og fokuset på de voksne skuespillerne belyser hvordan de ikke akkurat er de sterkeste utøverne selv. Det emosjonelle spekteret til noen av disse skuespillerne føles i beste fall begrenset, og jeg vil gå så langt som å si at det at Zabka er den beste i gjengen sier mye om prestasjonene denne gangen.

I tillegg til de ujevne prestasjonene og et plot som til tider føles fremmed fra der Cobra Kai begynte - et plot som fortsatt er proppfullt av den karakteristiske, cheesy dialogen - var det heller ikke akkurat noe som falt i god jord i denne siste delen. Cobra Kai har aldri gått av veien for dette, men å se en versjon av Pat Moritas Mr. Miyagi slåss mot horder av The Karate Kid-inspirerte skjelettangripere sammen med Macchio virket bare uvanlig og til og med litt galt. Miyagi-arven som alltid har gjennomsyret denne serien har aldri blitt presentert på denne måten, og det er klart hvorfor det var tilfellet.

Men det er her ting blir virkelig merkelig. Selv om denne siste sesongen av Cobra Kai har vært den svakeste hittil etter min mening, er den også, som alle sesonger før den, fremdeles uanstrengt og underholdende TV som du ikke vil se bort fra. Hver gang noe latterlig skjer og prøver å dytte deg over kanten og få deg til å slutte å se på, skjer det en vending i handlingen som trekker deg inn igjen. VR-treningsscenen som føles mer passende for Back to the Future og yachteksplosjonen som føles som om den er hentet fra en episode av Baywatch er noen av sesongens lavmål, men når det kommer til stykket, når lysene dempes og kameraene rettes mot karatemattene, skinner Cobra Kai, som den alltid har gjort, som en diamant.

Det er ikke den perfekte avslutningen, og den er heller ikke uten problemer, faktisk har den mange, men denne siste gjengen med episoder av Cobra Kai er stort sett underholdende, og med tanke på seriens arv, er det omtrent alt man kan be om.