Shotgun Cop Man

For rundt seks år siden ble jeg helt betatt av et tåpelig, men uanstrengt morsomt indie-actionspill kjent som My Friend Pedro. Denne herlige ideen tok alle de flytende og kaotiske kampene som filmer som John Wick gjorde så populære, og leverte dem på en blodig og voldelig måte som var perfekt for fans av Hotline Miami og lignende opplevelser. Den dag i dag er My Friend Pedro et av mine favorittindiespill, og derfor trengte jeg ikke mer overbevisning da DeadToast Entertainment kunngjorde at de hadde et nytt spill på gang.

Dette heter Shotgun Cop Man, og er et spill med et veldig bokstavelig navn og et lignende oppsett og stil som My Friend Pedro. Du spiller nok en gang som en våpenbevæpnet og sanseløs hovedperson som får i oppgave å sprenge deg gjennom fiendtlige styrker og fellefylte nivåer for å nå et sluttmål, men i stedet for å begå voldelige grusomheter på oppdrag fra en sansende banan, har du nå et mye mer moralsk klart mål; å finne og arrestere Satan ved å begi deg dypere og dypere ned i helvete.

Jepp, dette spillet handler om en lovens håndhever på vei inn i underverdenen for å finne og pågripe den onde, og det er egentlig alt som er å vite om dette spillet ut fra en narrativ struktur. Selv Steam -siden er brutalt ærlig om denne strømlinjeformede historien, da vi blir fortalt at vi ganske enkelt "go to Hell, arrest Satan". Faktisk - og dette er en av mine favorittdeler av Shotgun Cop Man - er det i utgangspunktet ingen dialog heller, bortsett fra når du fullfører en av de ni hovednivåene og går videre inn i helvete for kort å støte på Satan og for helten å rope en slags rettslig trussel og for Satan å bare svare hver eneste gang med "Fuck you, Shotgun Cop Man" mens han vifter med en langfinger mot spilleren. Jeg kunne stoppet her, og dette ville vært stort sett alt du trenger å vite om Shotgun Cop Man fra et historieperspektiv.

Men uansett, spillingen. Det er her DeadToast igjen bøyer ferdighetene sine. Shotgun Cop Man er en enkel tittel, og det kan ikke benektes. Det er ni kapitler å fullføre, som hver har rundt 17 nivåer å overvinne, med nivåer som tar alt mellom 30 sekunder og 2 minutter å slå. I løpet av hvert nivå er hovedmålet å nå en sluttmarkør, unngå farer, løse mindre miljøgåter og beseire fiender underveis. Haken er at spillet er veldig raskt og vanligvis ganske krevende, noe som betyr at det er flere mål for å slå hvert nivå innen en tidsbegrensning, drepe alle fiendene underveis, gjøre det uten å ta noen skade, og til og med fullføre alle tre på en gang for at nivået skal anses som virkelig slått. Det kan virke rudimentært, og det er det på mange måter også, men det er også langt mer utfordrende å fullføre enn det som først møter øyet, og det er slik dette spillet får liv og når nye høyder. Det er drivkraften til å bli bedre og mestre mekanikken som gjør at dette spillet forblir så spennende og engasjerende hele veien.

For å holde ting friskt, DeadToast ser hele tiden ut til å utstyre spilleren med nye våpen. Du må alltid ha haglgeværet for hånden, for bevegelsesmekanikken dreier seg om å bruke våpnene til å generere løft, for eksempel ved å avfyre haglgeværet mot gulvet som et pseudohopp. Det andre våpenet er det som kan byttes ut, og det gir tilgang til maskingeværer, miniguns, snikskytterrifler og utallige andre måter å sprenge fiender og omgivelser i fillebiter på. Våpnene slippes og spawnes tilfeldig, noe som betyr at du kan gå en lengre periode med bare din trofaste hagle og basepistol, eller du kan være utstyrt med de beste verktøyene i flere nivåer om gangen. Du bør nok velge det siste, for etter hvert som spillet skrider frem, blir det stadig flere ulike fiendetyper, feller og problemer du må unngå, noe som gjør det som en gang var en veldig enkel og rudimentær spillstruktur, til en nærmest kulehelvetes kaosfest der stressnivået ditt når nye høyder mens du forsøker å unngå enhver form for skade.

Dette er for det meste en plattformutfordring som spillerne må overvinne, med nivåer fra siden fullpakket med feller og miljømessige farer, men det hender at det sniker seg inn bosskamper i ligningen. Hvert av de ni hovedkapitlene har to boss-situasjoner, den ene er et rom der du er fanget med titalls fiender og farer, og den andre er et rom der du faktisk står overfor en ny, mektig fiende med nye angrep og evner. Begge er tøffe, stressende og raske, men også noen av høydepunktene i Shotgun Cop Man. De har også en tendens til å gjenspeile tempoet i de vanlige nivåene, ettersom du vanligvis kan sprenge deg gjennom disse på et par minutter i beste fall, noe som gjør at spillet kan fullføres på noen få timer (kanskje det dobbelte for fullførere som er på jakt etter de unnvikende 100 %). Det eneste store avviket fra dette er Satan selv, som er en mye mer krevende sjefskamp som det kan ta over 10 minutter å overvinne med mindre du er perfekt hele veien.

DeadToast er en utvikler som vet hvordan man gjør enkle ting, men veldig, veldig bra. Shotgun Cop Man Som My Friend Pedro, er et gjennomunderholdende actionplattformspill som ikke krever mye av tiden din, men som likevel føles uanstrengt omspillbart og morsomt. Det dunkende metal-soundtracket og den enkle spillets art direction fungerer fantastisk i spillets favør (selv om bullet hell noen ganger er litt mye å følge med på, men når er ikke det tilfellet for bullet hell-spill?), og måten det hele tiden klarer å bygge opp og introdusere nye systemer, feller, fiender og våpen på, gjør at man aldri blir lei av formelen. Dette er nok et fabelaktig indie-actionspill fra en utvikler som jeg virkelig skulle ønske vi kunne se spill fra oftere enn hvert femte-seksende år.