Sjefens spilleliste 2019

Jeg tror kanskje 2019 er det året hvor jeg har gledet meg til flest spill på forhånd. Det blir spennende å se hvordan det går. Av spillene jeg hadde på fjorårets liste ble to spill utsatt (Anthem og Bloodstained: Ritual of the Night), to spill viste seg å være relativt middelmådige (Lake Ridden og We happy Few), ett var helt ok (A Way Out) og to spill blåste sokkene av meg (Red Dead Redemption 2 og Fe). Jeg satser på mer av det siste i året som kommer! Da jeg satt meg ned for å lage en oversikt over hvilke annonserte spill, som forhåpentligvis kommer ut i 2019, jeg gleder meg til endte jeg opp med en liste på godt over 20 spill. Etter mye grubling og hytting med neven har jeg kuttet de 20 spillene ned til en litt mer håndterlig liste på 10 spill. Og jeg begynner med:

Storspill

Life is Strange 2

Jeg falt pladask for Life is Strange sitt fokus på vennskap og valg, og følte en enormt sterk tilknytning til hovedfigurene, Max og Chloe. Tidsreisemekanikken var kul, og jeg digget at historien ble stadig dystrere og mer tragisk jo lengre ut i den man kom (og jo mer man tuklet med tiden).

I Life is Strange 2 er det ingen tidsreising, og fokuset er ikke lenger på vennskap, men på familie, nærmere bestemt brorskap. Første episode startet med et smell, og introduserte oss for et spennende galleri av veldig interessante og relaterbare figurer, samt rasisme og et trøblete politisk klima. Den introduserte oss også for den sentrale konflikten: De gryende og ukontrollerbare kreftene til lillebror Daniel Diaz, og hvor langt storebror Sean er villig til å gå for å beskytte ham. Første episode ga oss en forsmak på en lavmælt X-Men-lignende fortelling a la Logan, og jeg gleder meg så sykt til å se hvor det hele bærer hen. Neste episode kommer 24. januar, så jeg trenger ikke å vente spesielt lenge.

Rage 2

RAAAAAAAAAAAAGE!
Jeg er en av de som digget Rage da det kom ut. Spillet var latterlig pent, det hadde noen av de smarteste fiendene jeg har sett noensinne og hver gang man kræsjet bilen sin i noe kom figuren din med et himla morsomt lite skrik. Dette, kombinert med kule monstre, en relativt interessant historie, avanserte mekke- og tilpasningsmuligheter og en co-op-del, gjorde dette til en av höydarene i 2011. Jeg og min bror spilte det spillet nærmest i stykker.

Og til sommeren får vi altså Rage 2, som bringer med seg all galskapen og kaoset fra det første spillet og stapper det inn i en langt åpnere, mer fargerik og ødeleggbar verden. I tillegg får man våpen og krefter nok til å bli en enmannshær. Jeg gleder meg til å herje rundt i den postapokalyptiske ødemarken og sette frykten i mutantene.

Gears 5

De som har fulgt meg en stund vet at jeg har et langvarig kjærlighetsforhold til Gears of War-serien og den, i likhet med Marcus Fenix, blir bare bedre med alderen. Det å spille gjennom Gears-spillene er et ritual jeg utsetter alle nye venner og bekjente for på et eller annet tidspunkt.

I Gears 5 får vi endelig en kvinnelig hovedfigur, Kait, og får fortsette på historien som ble påbegynt i Gears of War 4. Jeg gleder meg til å finne ut av hva som skjer videre, og finne ut av hva som er greia med smykket til Kait. Og ikke minst finne ut av hva som er koblingen mellom Reyna og The Swarm. Men mest av alt gleder jeg meg til å se hvillke nye fiender og monstre jeg kommer til å støte på, og hvilke nye våpen jeg får til å hamle opp med dem. Fingrene klør etter å revve opp motorsaga og dele noen Locusts i to!

Doom Eternal

Doom fra 2016 skrudde intensitet- og adrenalinnivået opp til 11, og blodtrykket skyter fortsatt i været så fort jeg hører noe av den eminente musikken til Mick Gordon (ryktene skal ha det til at han ser etter et heavy metal-kor til soundtracket til Doom Eternal). Det å ta på seg rollen som Doom Slayer, som gir bengen i autoriteter og ordre, og drepe demoner på de mest groteske og oppfinnsome måter var enormt gøy og stressende.

Jeg gleder meg til å hive meg ut i fantastisk aggressive kamper på jorda nå som demonene har bestemt seg for å invadere (en veldig dårlig idé, spør du meg), og dra til Phobos for å utslette dem i stor skala med BFG 10000. Jeg gleder meg faktisk til å være så stressa at hjertet dundrer som et trykkluftbor i brystkassa og jeg kun orker å spille i 40-minutters intervaller.

Wolfenstein: Youngblood

Altså, jeg har vel aldri hatt det så gøy med å knerte nazister som jeg hadde i Wolfenstein II: The New Colossus. Jeg digget figurene, grafikken og historien, samt at den store skurken var badass som fy! Og så kommer MachineGames og forteller meg at jeg i 2019 kan få gjøre dette sammen med Player 2? Som døtrene til B.J. Blazkowicz? I Paris? På 80-tallet? Sign me right the f%¤# up!

Herregud, 2019 blir et bra spillår for hardbarka action-fans (hvis alle spillene faktisk kommer ut i år, vel å merke)! Men hvordan står det til på indiefronten? Det finner du ut av på neste side!

Indiespill

Trüberbrook

Trüberbrook er et pek-og-klikk-eventyrspill satt til Tyskland på 60-tallet. Hovedfiguren er en amerikansk fysiker ved navn Tannhauser som drar til Trüberbrook for å bli kvitt skrivesperra si. En søvnig tysk landsby hvor ingenting skjer må jo være den perfekte plassen å skrive doktorgradsavhandlingen sin på? Det skal vise seg at Trüberbrook bærer på flere hemmeligheter, og er hjem til flere mystiske figurer, og det som startet som et koselig lite eventyr utvikler seg etter hvert til et episk scifi-mysterium. Jeg er solgt for å si det sånn!

I tillegg ser spillet ut som en gammel dukkefilm. Som utviklerne beskriver det:

"The whole scenery and all backdrops will be build as real miniature scale models, captured with a 3D scanner, digitally polished and then blended with animated characters, visual effects and set extensions."

Og jeg blir ikke akkurat mindre gira når de sier at stemingen og atmosfæren i spillet er inspirert av X-Files og Twin Peaks!

Afterparty

Afterparty er utviklet av den samme gjengen som står bak Oxenfree, et nydelig og sært lite scifi-spill som kom ut i 2016. Jeg digget alt ved Oxenfree - den visuelle stilen, figurene, dialogen, den creepy historien og alle valgene man ble stilt overfor, og jeg ble himla begeistret da jeg fikk vite at Night School Studios jobbet med et nytt spill.

Afterparty virker å være noe lystigere enn Oxenfree: Det handler om to døde bestevenner som har havnet i Helvete, og må drikke selveste Satan under bordet for å slippe en evighet med tortur og pinsel. Det blir himla spennende å se hvordan det går!

Cat Quest II: The Lupus Empire

Cat Quest er et megakoselig og sjarmerende rollespill i 2D, utviklet av The Gentlebros, som tidligere har laget Slashy Hero. Det er supersøtt og fullt av tørre puns og kule kostymer og krefter. Cat Quest II: The Lupus Empire lover mer av det samme, men denne gangen er det to hovedfigurer -en hund og en katt som tvinges til å samarbeide når nasjonene deres, Felingard og Lupus Empire, havner i krig med hverandre - og det har co-op!

Noe mer enn det trenger jeg egentlig ikke å vite, for å være helt ærlig.

Mosaic

Mosaic er det andre store spillet til norske Krillbite Studio, gjengen bak Among the Sleep. Spillet følger det dørgende kjedelige og rutinepregede livet til en helt vanlig pendler, et liv som plutselig blir snudd på hodet når merkelige ting begynner å skje.

Alt jeg har sett til nå er noen grå bilder og en stemningsfylt trailer, men det er mer enn nok til å vekke oppmerksomheten min. Jeg kan ikke vente med å kaste meg ut i dette historiedrevne eventyret med en overnaturlig/scifi-vri!

Draugen

Draugen er et spill som ble kunngjort i 2013, og som så ikke ga lyd fra seg før i 2018, da Red Thread Games slapp en teaser som blåste sokkene av de fleste. Det var tydelig ut ifra teaseren å dømme at spillet har gjennomgått store endringer siden det først ble kunngjort, og bra er det!

Det er nå et psykologisk mysterie-spill satt til en norsk kystlandsby i 1923, og man følger amerikaneren Edward Charles Harden som leter etter sin forsvunnede søster. Han får selskap av Lissie, en enigmatisk ung kvinne, og sammen med henne avdekker han sakte men sikkert de mørke hemmelighetene som skjuler seg bak den idylliske fasaden.

Red Thread Games lover flust av mysterier og plottvrier, en levende og selvstendig følgesvenn du kan ha dype samtaler med, og et landskap som forandrer seg med været og Edwards skiftende sinnstilstand.

Jeg gleder meg!

Andre ymse spill jeg gleder meg til i år er Untitled Goose Game, Rhianna Pratchett sitt Lost Words: Beyond the Page, pek-og-klikk-eventyret She and the Light Bearer og det supersjarmerende Ooblets. Hvilke rare småspill har du på lista di?