Siste inntrykk av Mandragora: Whispers of the Witch Tree - En utfordring selv for de mest hardbarkede av oss

Det har tatt lang tid å få det til, og selv skaperne innrømmer at det har vært en strabasiøs vei, nesten som din egen karakters reise til utgivelsen Mandragora: Whispers of the Witch Tree. Navnebytte, bytte av utgiver, endring av utgivelsesplan? Folkene på Primal Game Studio har ikke hatt det lett på veien mot 17. april, en utgivelsesdato som nå er risset inn i ild og blod, men før vi kommer dit har vi allerede fått tilgang til en tidlig versjon av spillet, mye mer omfattende og komplett enn den vi kjente til for snart to år siden.

Faktisk er spranget denne gangen ambisiøst, og det viser seg fra de aller første øyeblikkene. Mandragora har en imponerende pre-lanseringsdemo på rundt åtte timers spilling, der vi kan utforske fire av de seks klassene som vil være tilgjengelige i utgivelsen. Og fremfor alt har vi utforsket (eller blitt påminnet om) den sanne og brede betydningen av ordet tålmodighet. For for å komme deg videre og lykkes i Mandragora trenger du en dose dyktighet og en tålmodighet som du sannsynligvis la bak deg i det siste Souls eller Metroidvania-actionspillet du spilte. Kompisen min Ben husket da han spilte i 2023 at Mandragoras historie og presentasjon ikke var veldig tydelig den gangen, men det er helt annerledes nå.

Uten å gå for mye i detalj, er vi en utvalgt som får det ærefulle oppdraget (eller kanskje straffen?) å jakte på en farlig heks som truer imperiet vårt. Alene og bevæpnet med det aller nødvendigste begir vi oss ut på leting etter fienden vår, gjennom landområder som angivelig er forbannet på grunn av disse heksenes handlinger. Fortellingen er mye mer interessant å følge nå, og stemmeskuespillet er virkelig bra. Det er mange bipersoner, og hver av dem har sin egen stemme som gir dem litt bakgrunn, til tross for at de bare dukker opp i en eller to scener på det meste. Dessuten presenteres alt i sanntidssamtaler, så det er ingen filmscener. Enkelt, men mye lettere å forstå enn en Souls der du må sette sammen biter som ikke henger sammen, og så trekke dine egne konklusjoner. Nei, Mandragora har en historie, og som utviklerne fortalte oss, har den en unik avslutning før rulleteksten.

Mandragora er delvis Souls-lignende og delvis sidescrollende Metroidvania, så du kan tenke på noe som ligner på et Blasphemous -skjelett, men med et mye mer klassisk fantasy, nesten tegneserieaktig utseende. Modelleringen av figurene og monstrene du møter er veldig godt utført, og partiklene i luften, tåke-, lys- og flammeeffektene bidrar til å skape en mørk atmosfære, men uten at det oppleves dekadent. Det er en syk verden, ikke en død verden, og vegetasjonen og skapningene som befolker den, gjenspeiler dette perfekt.

For å takle oppdraget vårt må vi bevege oss mer eller mindre fritt gjennom en verden som forbinder store regioner og sekundære områder, og ta oss gjennom skoger, huler og skjulte stier i veggene. Sistnevnte er viktig, fordi utviklerne erkjente at de kanskje har gått litt over bord med hemmelighetene. "Se opp for veggene", sa de, og vi kan bekrefte at det er mange av dem i testversjonen. For å åpne disse stiene er det bare å treffe veggen med en trylleformel eller et våpen. Og belønningen er nesten alltid verdt anstrengelsen med å stadig treffe veggene.

Kampsystemet er derimot ikke lenger en dans på roser. Kampene i Mandragora blir en skikkelig utfordring for de av oss som ikke er så vant til disse sanntids-ARPG-ene, og det handler mer om å utnytte noen få actionkontroller med presis unnvikelse eller blokkering enn vanvittige knappekombinasjoner og kombinasjoner. Faktisk vinnes mye av kampene med en hit-knapp og en dodge-knapp til rett tid, men hver fiende har sin timing, og det å rulle gir deg ikke alltid mange iframes. Jeg legger ikke skjul på at det tok meg mye lenger tid enn jeg forventet å slå de fire første sjefene i demoen. Og da har jeg ikke regnet med de hemmelige...

Kort sagt, Mandragora viser seg å være en utfordrende overraskelse som garantert vil glede fans av disse Metroidvania-sjelene. En som du vil vie mange timer til (de anslår at en normal kjøring vil være omtrent 50 timers spilling) og hvis historie foreløpig virker spennende nok til at vi ikke gir opp etter å ha omkommet åtte ganger mot den samme fienden. På tide å dra på eventyr.