Smiling Friends Sesong 3

Til tider føles Smiling Friends ikke som en serie som burde være ekte. Det er ikke overdrevent grafisk eller noe sånt, men du kan bare ikke forestille deg et styre av vanlige gutter og jenter i dress som nikker til en muldvarpmann med en angivelig heslig penis og sier "jepp, vi tror dette passer godt for nettverket vårt." Men det var nettopp det som skjedde, og det fortsetter å skje ettersom denne serien stadig blir fornyet.

Smiling Friends Sesong 3 fortsetter med vår gjeng av veldedighetsarbeidere. Siden det ikke er noen egentlig hovedplott å følge, kan vi fritt følge med Pim, Charlie, Glep, Alan og Mr. Boss i deres forsøk på å få flere sprø og nedstemte karakterer til å smile igjen. Hvis du har sett serien, vil du vite at svært få episoder faktisk dreier seg om arbeidsdagen til Pim og Charlie, og at de fleste tar ganske store svinger inn i latterlige verdener, scenarier og introduserer ville karakterer.

Det er for det meste en bjørnetjeneste å beskrive Smiling Friends som sprø, eller sprø, eller noe sånt. Disse ordene passer absolutt, men serien i seg selv er dedikert til å unngå så mange merkelapper at det føles som om det å beskrive den på den måten bare viser at du ikke helt skjønner det. Ikke at det er noe stort budskap å få, egentlig, mer at ethvert forsøk på å sette noen få ord på Smiling Friends er som å prøve å drikke et hav gjennom et sugerør. Det er meningsløst.

Sesong 3 skiller seg merkbart fra Smilende venners tidligere sesonger. Animasjonskvaliteten er bedre, og det ser ut som om serieskaperne har brukt et større budsjett med strålende effekt. Smiling Friends Sesong 3 ser litt polert ut, sammenlignet med tidligere sesonger, men det ødelegger ikke den generelle effekten serien har. Det ødelegger ikke seriens rykte som en undergrunnshit, selv om den nå er en av Adult Swims mest populære tegneserier. I stedet byr den bedre animasjonen på mer kreativitet i mange sekvenser, noe som fører til større latter, som når Pims sang blir brutalt avbrutt av et spark i hodet fra herr Frosk.

Det er en lidenskap i Smiling Friends som det er vanskelig å ikke sette pris på. Selv om noen episoder var litt latterfattige, ble jeg fascinert av hvor dedikert alle animatører, manusforfattere og stemmeskuespillere er i å gjøre denne serien til det de ønsker at den skal være. Fra påskeegg gjemt i rammene til dialog som er akkurat passe ordrik til å virke som en ekte samtale du har hatt med en venn eller en arbeidskollega. Alt dette smelter sammen på en vakker måte som jeg håper Smiling Friends kan holde tritt med når den går inn i sin fjerde og femte sesong. Hvis ikke, føles det som om det er usannsynlig at den vil gå samme vei som Rick & Morty, som hadde noen forglemmelige sesonger da det viste seg at det kreative hadde mistet sin lidenskap. Fra å lese intervjuer med skaperne Zach Hadel og Michael Cusack, ser det ut til at de er villige til å la showet gå når de er ferdige med det, eller dreie det i nye retninger avhengig av hva de synes er morsomt.

Det er noe veldig respektabelt i Hadel og Cusacks tilnærming til Smiling Friends. De prøver ikke å appellere til et bredere publikum, selv om de har gjort det, og lager i stedet bare den serien de selv ønsker å se. Mange serieskapere sier det nå for tiden, men få får deg til å tro det slik Smiling Friends gjør. Vi får håpe at kvaliteten fortsetter, og selv om noen episoder ikke får oss til å hyle, er det alltid håp for den neste.