
Sniper Elite -serien fra Rebellion har fått en stor og lojal tilhengerskare opp gjennom årene, og det ser ut til at serien har truffet noe som fansen vil ha. Det er ganske sannsynlig at Sniper Elite: Resistance vil bli like vellykket som forgjengerne, ettersom det er veldig likt de tidligere spillene og på ingen måte revolusjonerer serien. Jeg er imidlertid ikke sikker på at jeg trenger Sniper Elite for å gå gjennom en stor "la oss riste ting opp" -øvelse heller, fordi det fungerer helt fint som det er. Når det er sagt, begynner det hele å føles litt tynt.
Sniper Elite: Resistance er det nyeste spillet i serien, og denne gangen er det den britiske snikskytteren Harry Hawker som har hovedrollen. Fans av serien vil kjenne ham igjen fra hans tid som sekundær hovedperson i tidligere titler, og her blir han kastet dypt bak fiendens linjer i det okkuperte Frankrike våren 1944. Sammen med den stolte French Resistance må han ta opp kampen mot tyskerne og avdekke et nytt og farlig "Wunderwaffe" som angivelig er så revolusjonerende at selve D-Day er i fare.
Sniper Elite: Resistance inneholder i underkant av to håndfuller svært store og åpne oppdrag. De er alle veldig godt designet, og du skal gjennom alt fra en utbombet fransk landsby, et stort hotell som er omgjort til nazistenes hovedkvarter, til enorme naziborge, laboratorier dypt nede i underjordiske bunkere og en fransk vingård som lager mye mer enn vin.
Spillet følger samme åpne design som Sniper Elite 5, og i likhet med Hitman kan du velge å løse oppdragene på mange forskjellige måter. Du kan la snikskytterriflen snakke, men du kan også velge å snike deg inn og la den lyddempede pistolen være ditt primære våpen. Du kan til og med bli helt personlig og snike deg inn på fienden og snikmyrde dem med kniven din. Eller kanskje en kombinasjon av alle tre - det er helt opp til spilleren, og som alltid fungerer det ganske bra.
Oppdragene utvikler seg underveis, og ulike delmål dukker opp etter hvert som du samler etterretning eller lytter til tyske soldater som snakker med hverandre. I tillegg til det overordnede målet for et gitt oppdrag kan du velge å gå etter for eksempel et høytstående SS-medlem som befinner seg et sted på kartet, og du kan lete etter ulike hemmeligstemplede dokumenter, filer fra motstandsbevegelsen eller personlige brev fra noen av personene som oppdraget handler om. Hvis du vil finne alt sammen og spiller på en av de høyere vanskelighetsgradene, kan noen av oppdragene ta opp mot tre timer å fullføre.
Det mest underholdende er likevel å sitte på toppen av et kirketårn i ly av kirkeklokkene og plukke ned den ene fienden etter den andre. Snikskytterriflen din er like effektiv som den alltid har vært, og avhengig av hvilken vanskelighetsgrad du spiller på, må du ta hensyn til vind og vær og hvordan målet beveger seg (du må skyte litt foran målet for å treffe), og du må også ta hensyn til at kulen din vil miste høyde på vei mot målet.
Et vellykket treff over flere hundre meter belønnes som alltid med det velkjente og brutale kill cam. Her følger du prosjektilet ditt i sakte film gjennom luften, og når det treffer fienden, ser du hvordan det knuser lårben, ryggrad eller hodeskalle, og hvordan de indre organene blir revet i stykker, avhengig av hvor du treffer. Og nå lurer du sikkert på om du fortsatt kan skyte nazister i testiklene; og ja, det kan du. Så der har du det.
Kampanjen kan spilles enten alene eller side om side med en venn i co-op. I tillegg til kampanjen finnes det ulike flerspillermoduser som Team Match (to lag med opptil åtte spillere), Squad Match (fire lag med opptil fire spillere) og den utmerkede No Cross -spillmodusen er tilbake. No Cross er en slags Team Deathmatch der lagene er atskilt av et stykke ingenmannsland som ingen kan krysse, slik at fokuset utelukkende er på å drepe hverandre på avstand uten å bekymre seg for å bli overkjørt av fiender som nærmer seg.
Du kan også invadere andre spilleres kampanjer som den fryktede snikskytteren Jäger og gjøre det vanskeligere for den andre spilleren å fullføre kampanjeoppdraget. Survival er en slags hordemodus, og i det nye Propaganda Challenges, som låses opp ved å finne propagandaplakater i løpet av kampanjen, får du spille som medlemmer av Resistance i en rekke utfordringer. Alt i alt er flerspillerdelen av Sniper Elite: Resistance ganske fin og underholdende i mindre porsjoner, men det er ingen store forbedringer i forhold til de tidligere spillene - og for meg er Sniper Elite et enspiller-, eller co-op-spill, men det er bra at de relativt mange flerspillermodusene er der for dem som ønsker å bruke tid på dem.
Fordi Sniper Elite: Resistance er så tett modellert etter de tidligere spillene, er noen av disse spillenes svakheter fortsatt til stede i Resistance. Dette er tydeligst rundt den kunstige intelligensen. Fiendens evne til å se spilleren kan variere fra ikke-eksisterende til nærmest overmenneskelig, og særlig det siste er frustrerende. Noen ganger virker det som om fienden kan se gjennom vegger og at de har det villeste ørnesyn, ettersom de kan oppdage deg fra de merkeligste vinkler og over svært lange avstander. Andre ganger kan de tråkke oppå liket av en av kameratene sine uten å være klar over det, så AI-en er veldig ujevn, og det påvirker spillingen. Spesielt i snikespill, der mye av opplevelsen er knyttet til hvordan fiendene reagerer og hvordan du kan manipulere dem, er AI-en veldig viktig, og Sniper Elite har fortsatt ikke fått den delen helt på plass.
Grafikken i Sniper Elite: Resistance er, igjen, akkurat som du ville forvente hvis du ser tilbake på de tidligere spillene. Teknisk sett er grafikken på den enkle siden, da lys, skygger og overflater ikke er på nivå med de fleste andre spill her i 2025, men den enkle grafikken oppveies av et veldig bra design og noen veldig, som nevnt i begynnelsen, veldesignede og store nivåer. Det er imidlertid noen problemer med overflater som ikke alltid lastes inn raskt nok, du kan noen ganger gå gjennom vegger, NPC-er går gjennom hverandre, du kan bli sittende fast i omgivelsene dine, og fiender kan falle gjennom verden når de blir drept. Dette skal imidlertid fikses i en patch kort tid før utgivelsen, har Rebellion lovet oss.
Så hvordan oppsummerer du dette spillet? Sniper Elite: Resistance føles veldig likt de tidligere spillene - og det er ikke nødvendigvis et problem. Jeg er sikker på at det vil slå an en akkord med den nå store og lojale tilhengerskaren som Sniper Elite -serien har - og jeg er en av dem. Resistance har blitt justert her og der, men jeg håper Rebellion snart vil, kanskje ikke riste opp ting fordi det sannsynligvis ikke trenger det, men vil prøve å ta noen flere sjanser med serien og fikse noen av de svakere elementene, for eksempel den kunstige intelligensen som har plaget serien så lenge jeg kan huske det. Når det er sagt, fungerer det, men det føles litt tynt etter så mange år med den samme formelen.
Sniper Elite: Resistance er ikke et spill for alle, men i aller høyeste grad et spill for fans av serien. Du må ha en god porsjon tålmodighet og lyst til å sitte i flere minutter og granske omgivelsene gjennom kikkerten, spotte fiender og planlegge en slagplan. Det er mange muligheter til å bli en ekte snikskytter ved å justere vanskelighetsgraden, spesielt på de høyere vanskelighetsgradene kreves det både finesse og kreativitet for å overleve, og det er flott at du har muligheten til å være så kreativ i gjennomføringen av de ulike oppdragene.
Fiendenes kunstige intelligens er imidlertid fortsatt et problem som kan ødelegge opplevelsen enkelte steder. Når det er sagt, er det likevel merkelig tilfredsstillende å treffe målet ditt på hundrevis av meters avstand, og det kule og litt groteske kill-cam gjør det enda morsommere. Sniper Elite: Resistance er akkurat det du forventer at et Sniper Elite -spill skal være, og det er god og velkjent trøstemat for kjennere av serien.