Det er mange måter å relansere et spill på. Du har Crash Bandicoot: Nsane Trilogy, en gjenskapning av originalen samtidig som den beholder alt som gjorde opplevelsen spesiell. Du har The Last of Us: Remastered og Ghost of Tsushima Directors Cut, to eksempler som finpusser originalspillet og legger til noen elementer uten å gjøre helt voldsomme endringer. Også har du Sonic Colours: Ultimate. Her ser det ut til at utviklerne har lagt inn all innsats i å få folk til å mislike det som var et av Sonic-seriens mest respekterte spill.
For å starte positivt: Dette er definitivt Sonic Colours, en av de best mottatte Sonic-spillene utgitt i løpet av nåværende millennium. Spillets struktur er i aller høyeste grad uendret fra originalen. Eggman har laget en utenomjordisk fornøyelsespark og ber verdens beboere om tilgivelse for hans tidligere aggresjoner. Sonic og Tails, alltid skeptiske, reiser til parken for å se etter ugler i mosen. Det er en lettbeint historie med litt komisk ujevn timing, men det er nok til å motivere. Om ikke historien gjør det er banekonseptene veldig kreative og spilletiden er såpass kort at man fort spiller gjennom det på en kveld. Utvidet moro kommer fra å utforske banene for å finne alle hemmeligheter. Spillet finner ofte den arkade-aktige sjarmen ved å sikte på høyere og høyere toppscores for hver bane, som gir mye gjenspillingsverdi.
Og der stopper det. Det som følger er en samling av endringer de har gjort fra originalen som virkelig svekker opplevelsen. Først og fremst: Alle filmsekvenser er hentet direkte fra originalen. Samme oppløsning, med et tappert, men lite effektivt forsøk på oppskalering som gjør hele bildet litt uskarpt. En ting skal sies om originalen, som synliggjøres gjennom disse scenene, det var et pent Wii-spill og stilen har holdt seg!
Skuffelsen kommer når man faktisk begynner å spille. Den flotte Pixar-aktige stilen har blitt malt over med fettete fingre, alt skinner på en måte som kan minne om Mario Kart Wii. Detaljene i bakgrunnen har ikke blitt mer synlig med oppløsningen man får på nyere konsoller, da den nye lysmotoren blåser ut alle sterke farger og lyskilder for å virke mer «realistisk». Variasjonen i farger mellom alle verdenene mister litt av piffen de hadde på Wii. Alt dette er selvfølgelig opp til smak og behag, men hvis dette er hvordan en «forbedret» utgave av Colours ser ut skulle det også vært en måte å beholde originalstilen i oppskalert tilstand. Problemet forsterkes av byttet frem og tilbake mellom gammelt og nytt når filmsekvenser spilles.
Dette bytte-problemet gjelder også for musikken. Et av høydepunktene i Wii-utgaven var lydsporene som fulgte alle banene. Hver planet hadde tre variasjoner av hovedtemaet til verdenen, som ble byttet på for å passe hver bane best mulig. Melodiene popper fortsatt i hjernen min av og til, ti år senere. I Ultimate er det noen nye remixer inkludert for å gjøre at det er mer variasjon i lydsporet. Noen av de gamle variantene spilles fortsatt. Her er det igjen veldig opp til egen smak om man liker de nye remixene. Problemet er at de nye og gamle versjonene er såpass ulike at de kunne vært fra forskjellige spill. Der Wii-versjonen bød på funky elektroniske rytmer med innslag av akustiske instrumenter, har Ultimate gått for samme helelektroniske stil vi sist hørte i Sonic Forces. Begge har sine høydepunkter, men de passer ikke sammen. Her skulle jeg gjerne hatt valget mellom nytt og gammelt lydspor.
«Ligger ikke det i innstillingsmenyen?», spør du. Nei, der ligger det så godt som ingenting. På lydvalg så kan du styre musikk og lydeffekter sitt volum. Individuelt, antar man. Nei, det er ÉN slider som stiller BÅDE musikken og lydeffektene. Det hadde jo gått fint om lyden faktisk var balansert. Lydeffekter hopper dessverre tilfeldig mellom høyre og venstre kanal, noe som fører til sterke hodepiner for alle som våger å spille med headset. Disse lydeffektene er også ujevne i volum. Det virker som de triller en terning på om volum for å plukke opp en ring skal være i 1 eller 11. Løper du gjennom en lang rekke med ringer, noe man gjør ofte i Sonic-serien, er det bare å si farvel til trommehinnene dine. All musikk fader ut og ringene overdøver alle andre lydeffekter. Det blir helt enormt slitsomt innen du er ferdig med spillet.
I et krampeaktig moderniseringsforsøk har de lagt til valgmuligheter for hvordan Sonic skal se ut i spillet. Du kan blant annet gjøre hanskene blå og skoene gule. Det meste ser heslig ut og styrkes ikke av den nye stilen, men det gir gjenspillingsverdi i form av nye mynter du kan plukke opp i hver bane. Mange er gjemt bak nye veier kun tilgjengelig med den nye power-upen, Jade Ghost Wisp. Denne lar deg binde deg til fiender og flyte gjennom vegger. Det føles bra å bruke, men bærer preg av at banene ikke er endret designmessig. Man kan telle på én hånd alle gangene det er nødvendig for å fullføre en bane, som er trist, fordi det er en av de gøyere power-upene man kan bruke i spillet. Om man samler 15 røde ringer i en verden låser man opp muligheten for å løpe om kapp med Metal Sonic for å låse opp mer kosmetiske endringer. Det er ålreit, men ikke noe som selger en som ikke alt er solgt.
Det gjelder egentlig for hele pakken. Ingen av tilleggene øker verdien på originalen. På noen fronter trekker det. Dette føles ikke som en remaster av Sonic Colours, men heller en remaster av Sonic Colours før kvalitetssikring ble gjort. Problemene er såpass åpenbare og voldsomme at alle som ønsker å spille Colours heller burde støvtørke Wiien eller Wii Uen og nyte en fungerende utgave. Nå glemte jeg nesten å nevne det, men spillet kræsjet tre ganger i løpet av min første gjennomspilling, som tok tre timer. To av kræsjene satt meg tilbake til en tidligere save. Den ene var på siste boss, og tvang meg til å spille den på nytt etter å ha rebootet spillet. Alt dette er kjempetrist, da originalen var en av de beste spillene på Wii, og en fansen alltid ønsket skulle få en relansering på mer kapabel maskinvare. Nå har vi fått det, og det er på ingen måte det vi ba om.