Sonic the Hedgehog 3

Sonic the Hedgehog sin utvikling som filmserie viser på en fin måte hvor mye videospillfilmatiseringer har vokst på relativt kort tid. Den første filmen, som kom i februar 2020, inneholdt en sjarmerende animert Sonic, men hadde svært lite med SEGA-spilluniverset å gjøre. "Fisken ut av vannet"-historien er den ressursen Hollwood alltid bruker, slik at foreldre eller andre som ikke er kjent med kildematerialet, ikke føler seg utenfor.

Resultatet ble en grei, men forutsigbar eventyrfilm, som spilte for sikkert til å vekke særlig entusiasme blant Sonic-fansen. Den andre filmen tillot seg endelig å lene seg mer på elementer eksportert direkte fra spillene, med to nye animerte figurer, Tails og Knuckles, i hovedrollene i mange egne scener, men fortsatt med et irriterende parallelt subplot med menneskelige karakterer som deltar i et bryllup (sukk).

Nå bygger Sonic the Hedgehog 3 videre på det sterke grunnlaget fra de to foregående filmene og setter endelig de animerte figurene i sentrum. De driver handlingen fremover, og resten av de menneskelige karakterene får mer sekundære roller enn noensinne. Med ett åpenbart unntak: Jim Carreys Robotnik, som er mer sinnsforvirret enn noensinne, og som leverer en av karrierens beste komiske prestasjoner. En som føles helt malplassert i det moderne Hollywood... på best mulig måte.

Jim Carrey, et ikon fra nittitallet, som kommer ut av sin halvpensjon for å spille skurken til et annet nittitallsikon, føltes som en anakronisme tilbake i 2020. Man kunne tro at Carrey etter to filmer bare ville dukke opp for å få lønnsslippen med en lat prestasjon, spesielt etter det velrapporterte ubehaget med Paramount om lønnen hans og hans fullstendige fravær fra markedsføringen. Men det kunne ikke vært lenger fra sannheten: Carrey gjør en kjempeinnsats ved å spille ikke bare én, men to versjoner av Robotnik (den ene under kraftig sminke for å få ham til å se eldre ut) og tilbringer mesteparten av filmen i samspill med sitt andre jeg, noe som betyr at han på settet ikke spilte foran noen. Det er en utrolig bragd.

Han danser, skriker og vrir seg som om han ikke er 62 år. Det vil føles irriterende for noen, fordi slapstick har blitt gammeldags. Nyere Hollywood-filmer, og særlig superheltfilmer, har formet det moderne publikums smak, og innprentet en postmoderne humor som ofte fremstår som kynisk og gjør narr av alle tradisjoner, noen ganger på smarte måter, andre ganger forkledd som late metareferensielle vitser.

I kontrast til dette føles Jim Carreys opptreden - og hele Sonic 3-filmen, for den saks skyld - veldig oppriktig og bekymringsløs. Selv om man egentlig ikke synes det er morsomt, for til syvende og sist er det jo egentlig en barnefilm, er det likevel fascinerende å se Carrey gi alt slik han pleide å gjøre for flere tiår siden, muligens for siste gang i sin karriere.

Sonic 3 er en fest fra start til slutt. Den føles som en tegnefilmepisode, med en ubarmhjertig handling som hopper fra sted til sted, fra den ene actionscenen til den andre, uten å kaste bort tid på utlegninger (det er faktisk en glimrende vits om det) eller teite underhistorier med de menneskelige karakterene for å drepe spilletid og spare VFX-penger. Faktisk ville filmen ha tjent på å være litt lengre, for noen av karakterenes bakgrunnshistorier føles ikke helt gjennomarbeidet, og det er noen løse tråder som kunne ha vært utforsket mer.

En av karakterene som vi skulle ønske hadde fått mer tid på skjermen, er overraskende nok Shadow, spilt av Keanu Reeves. Hans historie er veldig forutsigbar, men det gjør den ikke mindre tilfredsstillende å se på. Filmen låner de fleste av plotpunktene fra Sonic Adventure 2, noe som betyr at fans av Dreamcast-spillet fra 2001 vil vite hva de kan forvente, inkludert hans tragiske bakgrunnshistorie, som faktisk er... veldig bra gjort. Men hele filmen føles for forhastet. Det er ikke som Super Mario-filmen, som var livredd for enhver dialog som varte lenger enn ett minutt, men det er likevel synd at Sonic 3 ikke gir seg selv litt mer tid til å puste...

For i motsetning til de to foregående Sonic-filmene fungerer alt her ekstremt godt: de animerte figurene, de menneskelige karakterene, handlingen, actionscenene, humoren. Actionscenene er på den kortere siden sammenlignet med hva superheltfilmer har vent oss til med 20 minutters kamper, men de er mange, varierte og godt spredt utover filmen, inkludert fine "postkort"-bilder av Tokyo og London.

Selv om vi tidligere sa at resten av de menneskelige karakterene - bortsett fra Carrey - var satt på sidelinjen, betyr ikke det at de er helt droppet. Forholdet mellom Sonic og Tom Wachowski, spilt av James Marsden, var hjertet i den første filmen og dermed hele serien, og det blir med rette respektert her, og utfyller fint med den andre emosjonelle halvdelen av serien, brorforholdet mellom Sonic, Tails og Knuckles. Til og med resten av Wachowski-familien får små cameo-opptredener som faktisk er morsomme og godt integrert i historien.

Når det gjelder fanservice, så frykt ikke, filmen har rikelig med referanser til tidligere Sonic-eventyr, samtidig som den med sine to post-credit-scener sørger for at fansen ser fremover: dette kommer ikke til å stoppe i den tredje filmen, ikke på langt nær engang...

Sonic 3 blir endelig et ekte "Sonic-eventyr". En film som stoler på at alle publikummere, fra SEGA-megafans til foreldre som følger barna sine i jula, vil akseptere at en amerikansk storfilm med stort budsjett kan føles som en lørdagsmorgen-tegnefilm fra start til slutt uten å skamme seg over seg selv. Uten at det er nødvendig å tone den ned for å gjøre den mer fordøyelig for det brede publikum, eller rense elementene som er hentet direkte fra videospillene for å gjøre dem mer "jordnære".

Og alt kommer tilbake til den aller første traileren for den første filmen i 2019, med den heslige "realistiske" Sonic som nesten drepte franchisen før den i det hele tatt startet. En film som Sonic 3 kunne aldri ha blitt unnfanget med den konservative tankegangen. Den samme tankegangen som gjorde Monster Hunter til en militærfilm, Borderlands til et sensurert PG-13-eventyr for hele familien, eller Uncharted til en koffeinfri Tom Holland-film med ham selv i hovedrollen. Heldigvis seiret sunn fornuft og moro over sjelløs korporatisme for en gangs skyld.

Sonic 3 er kanskje den reneste videospillfilmatiseringen som noensinne har eksistert. Den omfavner kildematerialet, gir oss en antologisk opptreden av Jim Carrey, samtidig som den legger til noen egne, gjennomtenkte elementer, og runder det hele av med en "Hollywood-smak" som får det til å føles som en highend-blockbuster. En av årets beste og mest underholdende blockbustere.