Sora Winds of the Jungle

Når jeg får en kode for å anmelde et spill jeg aldri har hørt om før, er Google min beste venn. Google er vennen som informerer meg og raskt gir meg en idé om hva jeg skal oppleve, og forklarer om jeg bør være forberedt på zombier, racerbiler eller soppspisende rørleggere. Denne gangen var det klart at jeg skulle ut på en spennende reise gjennom jungelhimmelen, og det hørtes ikke så ille ut. Selve spillet er en flysimulator, og du spiller som den fargerike papegøyen Sora, som må ta seg gjennom nivåene sammen med flokken sin av flygende venner. Etter omtrent fem minutters spilling innser jeg imidlertid at Google har vrøvlet, for "fantastisk" er ikke et ord jeg ville brukt for å beskrive spillopplevelsen. Hmmm, hvilket ord leter jeg etter? Hva med "understimulering"?

Det er ikke ofte jeg mangler ord, men for første gang på veldig lenge må jeg virkelig tenke på hva jeg skal skrive når jeg setter meg ned for å anmelde dette spillet. Dessverre skyldes ikke mangelen på ord at jeg er overrasket over et overraskende godt spill, men heller fordi jeg ikke har så mye å skrive om nå som jeg er ferdig med å spille Sora Winds of the Jungle. For å være ærlig skjer det ikke så mye. Etter hva jeg har forstått, ønsket spillutvikleren EpiXR Games å lage et spill som skulle være avslappende og beroligende, men for meg blir spillets langsomme tempo en sovepille etter at første nivå er fullført. Det føles litt actionfattig å lage et flyspill der det eneste poenget er å komme seg i mål uten poeng eller tidtakere. Det spiller ingen rolle om du kommer først eller sist, litt som dagens barnekonkurranser der du får en medalje og et diplom bare for å delta, noe jeg alltid har ment skaper barn som ikke lærer å jobbe hardt for et mål.

Selve flyvingen minner om minispillene i det gamle Spyro the Dragon, der man måtte fly gjennom ringer, og sammenligningen stopper ikke der, for selv grafikken ser ut som om den hører hjemme på en gammel konsoll, så det er ikke noe man slår saltomortaler for. Hver flybane har mellom 40 og 60 ringer og vindforsterkningsringer som du må komme deg gjennom, og det er ingen indikasjon på hvor mange ringer du har igjen å komme deg gjennom, noe som gjorde at mange av banene føltes endeløse. Du flyr over alt fra hav med store skip, jungler og grotter med lava, men du går glipp av mye av utsikten fordi du er mest fokusert på ringene foran deg, og grafikken gir ikke noen wow-effekt. Du kan stille inn tre forskjellige hastigheter for spillet: avslappet, normal og rask, men jeg synes alle tre var litt av en sovepille, og jeg måtte noen ganger anspore meg selv for å holde meg våken.

Som jeg nevnte tidligere, skjer det ikke så mye. Noen ganger flyr du kanskje inn i en annen fugl i flokken og kommer litt ut av kurs, men du kommer raskt tilbake på sporet. I løpet av spillet mitt trengte jeg aldri å bruke et sjekkpunkt eller spille en bane på nytt, da spillet tross alt er veldig enkelt. Du må fullføre elleve baner, og hvis du flyr litt for sakte, får du en advarsel når flokken din har nådd mållinjen, og en klokke begynner å telle ned fra åtte sekunder, som er den tiden du har på deg til å slå vingene inn i den siste ringen og nå mållinjen. Musikken i spillet føles veldig malplassert og passer faktisk bedre som bakgrunnsmusikk til Hvem vil bli millionær, og det å bli tvunget til å høre på de samme melodiene i de nesten to timene det tok å spille gjennom spillet fikk meg faktisk til å slå av lyden helt for å unngå å dø litt innvendig og vurdere å stikke hodet i brødristeren. Det finnes et ordtak som sier at "det er reisen og ikke målet som teller", og det er ord jeg alltid har levd etter. Men hva gjør man når reisen er trist og kjedelig, og alt man ønsker er å nå målet? Jeg er ikke helt sikker på hvilken målgruppe som vil sette pris på dette spillet. Det er for tre år og oppover, og kanskje et veldig lite barn vil like å fly en papegøye på et begivenhetsløst eventyr uten noe som helst poeng, men hva vet vel jeg? Men jeg trenger noe mer, og fremfor alt noe meningsfylt.