Norsk
Gamereactor
artikler
Final Fantasy VI

Søt spillmusikk: Final Fantasy VI

I en ny artikkelserie hvor vi fokuserer på spillmusikk tar Ingar for seg musikken i Final Fantasy VI, hvor han ser nærmere på Nobuo Uematsus inspirasjon fra klassisk musikk og progrock.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Søt spillmusikk er en artikkelserie hvor vi tar for oss spill som har gjort seg særlig bemerket på grunn av musikken. Det kan være snakk om musikkteoretisk analyse av spillmusikk, unik bruk av musikk i et spill, spill som bryter grensene for hva vi kan forvente av spillmusikk eller spillmusikk som tar en etablert spillserie i en ny retning. I artikkelseriens første innslag tar Ingar for seg klassikeren Final Fantasy VI som et eksempel på komponisten Nobuo Uematsus unike stil og talent.

I en artikkelserie om spillmusikk kunne man nesten dedikert hele greia til én enkeltkomponist: Nobuo Uematsu. Sammen med Nintendos klassiske komponist Koji Kondo (som komponerte musikken til spill som Super Mario Bros., The Legend of Zelda og Lylat Wars) står Uematsu som en av bautaene innenfor spillmusikk.

Hovedårsaken til Uematsus høye status som spillkomponist er hans bidrag til de elleve første Final Fantasy-spillene, hvor han komponerte musikken til de ni første alene. Etter å ha overlatt ansvaret for seriens musikk til nye komponister har Uematsu bidratt med sanger til nyere Final Fantasy-spill, som Kiss Me Goodbye fra Final Fantasy XII samt Answers og Dragonsong til Final Fantasy XIV: A Realm Reborn. Utover Final Fantasy-serien har han også komponert musikken til spill som Blue Dragon, Lost Odyssey, The Last Story og hovedtemaet til Super Smash Bros. Brawl, så her skorter det ikke på kreativiteten eller bidragene. Listen over bidrag er imponerende nok i seg selv, men når man tenker på at Uematsu er selvlært som musiker og komponist blir respekten desto større.

Final Fantasy VI
Nobuo Uematsu komponerte musikken til Final Fantasy I-IX alene, og X-XI sammen med andre komponister. Uematsu har ingen formell musikkutdannelse, og drømte i sin ungdom om å bli profesjonell bryter.
Dette er en annonse:

Med en imponerende merittliste er det vanskelig å skulle plukke ut ett bestemt spill som Uematsus beste. Hans bidrag til nesten samtlige Final Fantasy-spill har gitt oss en rekke klassikere som One-Winged Angel, Memories of Life, To Zanarkand, Clash on the Big Bridge og Those Who Fight, for å bare nevne en håndfull. I denne artikkelen har jeg derimot bestemt meg for å bruke litt musikkteori og se nærmere på musikken i Final Fantasy VI. Ikke bare er dette en sterk konkurrent i kampen om beste spill og musikk i den tretti år gamle serien, det er også et lydspor som tar for seg mange av særtrekkene til Uematsu som komponist.

Mesteparten av spillmusikken på 80- og 90-tallet ble først og fremst skrevet som enkle tema på rundt to minutter hver som kunne gjentas i det uendelige, og som regel var hver enkelt komposisjon knyttet til en bane (tenk på musikken i de eldste spillene i serier som Mario, Castlevania eller Zelda). Dette finner man til en viss grad hos Uematsu også, men ett av Uematsus kjennetegn er hans bruk av leitmotif eller ledemotiv. Et ledemotiv er et tema knyttet til en bestemt person, sted eller idé, og musikkhistorisk er ledemotivets gjennombrudd knyttet til Richard Wagners operakomposisjoner på slutten av 1800-tallet. Senere har ledemotiv blitt brukt i filmmusikk, særlig i komposisjonene til John Williams og Howard Shore. Dette er grunnen til at man automatisk forbinder Darth Vader med The Imperial March, eller at fans av Ringenes Herre-filmene kobler bestemte melodier og valg av instrumenter til bestemte steder som Hobbitun, Rohan og Gondor.

Bruken av ledemotiv brukes flittig i Final Fantasy-spillene og er et av særpregene til seriemusikken. Dette er bare ett av elementene fra klassisk musikk man finner i Final Fantasy VI, hvor hovedpersonen Terras hovedtema også tjener som verdenskart-musikk, og dermed også indirekte som spillets hovedtema. Ved å ty til satslære (læren om melodiføring, akkordrekker og taktslag) kan man se hvordan Terra's Theme gjenspeiler Final Fantasy VIs sinnsstemning og tematikk.

Final Fantasy VIFinal Fantasy VI
Final Fantasy VI foregår i en steampunkverden med luftskip og magitek-våpen. Spillet regnes som en favoritt blant fansen.
Dette er en annonse:

Final Fantasy VI kom ut på Super Nintendo i 1994 og er et steampunk-inspirert fantasyspill hvor det mektige imperiet Gestahl er på erobringstokt. Imperiets makt er drevet av magitek-teknologi, som henter sin energi fra magiske vesener kalt espers som har levd i skjul for menneskene etter en tusen år gammel krig. Hovedpersonen Terra er halvt esper og halvt menneske, og i starten av spillet er hun hjernevasket og strippet for følelser av imperiet for å tjene som et våpen. Når Terra bryter løs fra imperiets kontroll er hun ensom og uten anelse om hvem eller hva hun er, og denne følelsen av ensomhet og rotløshet skaper en gjennomgående melankoli i spillet.

Denne melankolien gjenspeiler seg i Terra's Theme, som er det første hovedtemaet i et Final Fantasy-spill som går i moll fremfor dur. Stykket går i G#-moll og kan deles inn i delene A1, A2 og B, hvor A2 bruker de samme elementene som A1 men i en annen rekkefølge. Både A1 og A2 er skrevet i et spørsmål-og-svar-mønster hvor melodien går opp i oddetallstaktene og ned i partallstaktene. I tillegg bruker Uematsu en moll7-akkord som temaets dominantakkord. Dette er uvanlig for komposisjoner skrevet i moll, hvor hovedregel er at dominantakkorden skal være i dur. Ved å bruke en mollakkord i stedet, og det i en taktart som representerer et svar i spørsmål-og-svar-mønsteret, blir Terra's Theme et meget følelsesladd stykke hvor hovedpersonens lengsel og søken forblir uten tilfredsstillende svar. Ved at spillets åpningsrulletekst spiller av dette stykket i bakgrunnen settes tonen for spillet, bokstavelig talt, og allerede her er musikken med på å skille Final Fantasy VI ut fra tidligere spill i serien.

Musikk spiller imidlertid også en sentral rolle for spillets historie i Final Fantasy VI, nærmere bestemt gjennom den berømte operasekvensen. Super Nintendo hadde naturlig nok sine begrensninger når det gjaldt lyd, men det forhindret ikke Uematsu fra å komponere en hel opera i fire akter. Som en del av spillets historie må krigergeneralen Celes kle seg ut som en operasangerinne og delta i operaen Maria and Draco, hvor du som spiller må velge de korrekte tekstalternativene under operaens andre akt, Aria di Mezzo Carattere. Å høre på den primitive digitale «syngingen» kan være både morsomt og merkelig i dag, men tatt i betraktning de teknologiske begrensningene i 1994 er dette et imponerende eksempel på interaktiv bruk av musikk i spill. Det er heller ingenting å si på selve komposisjonen, hvor Uematsu bringer inspirasjon fra klassisk musikk og serverer et solid musikkstykke.

Selve arien er skrevet over seksten takter, fordelt på to ganger åtte takter. Stykket er skrevet i D-dur, men tar noen interessante vrier underveis. Uematsu vever nemlig inn F#m-akkorden som den andre akkorden i stykket. Dette er i seg selv ikke så rart, ettersom F#m er mediant-akkorden (tredje akkord i en skala) til D, men senere i stykket vever Uematsu også inn C#-akkorder. En ren C#-akkord hører ikke hjemme i et stykke skrevet i D-dur (normalen ville vært C#m), men takket være bruken av halvtoner i melodien veves C#-akkordene inn som dem dominante akkorden til F#m. Når også denne arien er skrevet i et spørsmål-og-svar-mønster, kommer det dermed frem at stykket nærmest er skrevet i to parallelle tonearter på én gang: Spørsmålene forekommer i D-dur, mens svarene får en mer melankolsk og sørgelig stemning takket være det at de nesten praktisk talt synges i en annen toneart, nemlig F#m. Rent musikkteoretisk er dette meget imponerende, og når man tenker på den status spillmusikk gjerne har hatt i forhold til «ordentlig» klassisk musikk viser operaen at dette stempelet kan være høyst ufortjent.

Final Fantasy VIFinal Fantasy VI
Operasekvensen i Final Fantasy VI er ikke bare et godt eksempel på interaktiv bruk av musikk i spill, den er også velskrevet fra et musikkteoretisk perspektiv

Slike musikalske finurligheter og lek med ledemotiv forekommer flere ganger gjennom musikken i Final Fantasy VI. Melodien i Aria di Mezzo Carattere tjener også som ledemotiv for Celes. Det pompøse temaet til brødrene Edgar og Sabin som i hovedsak er bygget opp av tre toner veves inn som en langt mer lengtende melodi i Coin of Fate, hvor parallelltoneart-akkordene benyttes for å skape ettertenksomhet idet brødrene mimrer tilbake til et avgjørende øyeblikk i deres fortid. Bosskamptemaet Decisive Battle har et klart progrock-inspirert preg over seg hvor Uematsu leker seg med å skyve på hvor lette og tunge taktslag kicker inn.

Likevel er det knapt noen enkeltkomposisjon av Uematsu som er mer ambisiøs, eksplosiv og som tapper av mannens forkjærlighet for både klassisk musikk og progrock enn musikken man hører i kampen mot Kefka, spillets hovedskurk. Vi må derfor vie litt oppmerksomhet til Dancing Mad, som muligens er det ultimate spillmusikkstykket skrevet for orgel.

SNES-versjonen av Dancing Mad som man finner på spillets originale lydspor er i sin helhet på svimlende 17 minutter og 39 sekunder langt. Dette er galskap i seg selv, ettersom de fleste spillmusikk-stykker på denne tiden hadde en gjennomsnittlig lengde på to minutter. Men Uematsus oppbygning av Dancing Mad er i likhet med tittelen et stykke galskap i seg selv (eventuelt en genistrek, men skillet mellom geni og gal er til tider hårfint).

Spillets hovedskurk er Kefka, en hoffnarr fra Gestahl som i begynnelsen av spillet fortoner seg som et humoristisk og klossete innslag, men som raskt avslører en psykotisk og gal side som kan sammenlignes med Heath Ledgers legendariske portrettering av Joker i filmen The Dark Knight. I løpet av spillets gang forgifter Kefka drikkevannet til en hel by, dreper sin keiser og mester, får tilnærmet guddommelige krefter og bruker disse kreftene på å forvandle verden til et kaotisk og håpløst sted. I toppen av tårnet sitt sitter Kefka og fryder seg over en verden som bare synker mer og mer ned i kaos, kun fordi han i sin galskap bare vil se verden brenne. Det er denne psykotiske tilstanden og galskapen som fortoner seg ledemotivet Kefka's Theme, som vi igjen stifter bekjentskap med i Dancing Mad (mer om det senere).

Selve kampen mot Kefka fortoner seg i fire deler, hvor våre helter må kjempe seg opp et slags levende tårn som best kan beskrives som en helvetisk versjon av Gustav Vigelands statue Monolitten. Man begynner i en slags helvetes forgård, kjemper seg opp til skjærsilden og deretter opp til paradisets porter, før man helt til slutt klatrer inn i himmelen og kjemper mot den nå guddommelige Kefka. Denne klatreetappen gjenspeiles ved at Dancing Mad også er bygget opp i fire deler.

Final Fantasy VIFinal Fantasy VI
Den gale hoffnarren Kefka virker som en ubetydelig rollefigur i starten, men ender til slutt opp med guddommelige krefter. Dancing Mad, kamptemaet som spilles av i spillets siste kamp mot ham, er en av Uematsus mest ambisiøse komposisjoner.

Hovedinstrumentet gjennom del A-C er kirkeorgel, og dette kicker inn rolig men dramatisk i første halvdel av A. Melodien man hører i starten av del A har man faktisk hørt tidligere i spillets åpningsfilm, noe som gjenspeiles i at åpningstemaet heter Omen i den japanske utgaven av albumet. Orgelpunktet C ligger som en bauta gjennom første del av del A og skaper en uhyggelig stemning, en uhygge som styrkes av det mektige orgelet. Under orgelpunktet igjen finner vi undertoner som driver stykket fremover takket være en kontinuerlig bruk av trioler. Etter hvert tar triolene slutt og gir rom for en roligere seksjon med kor i bakgrunnen, men dette rolige segmentet gir plutselig etter for en mye hurtigere del hvor sekstendelene kommer som perler på en snor. Kampen mot Kefka intensiveres, og det gjør også musikken.

Del B modulerer opp en halvtone, noe som gjenspeiler hvordan heltene våre kjemper seg opp denne marerittaktige monolitten. I del B bruker Uematsu en melodi som nesten utelukkende består av halvtoner, noe som skaper en litt klovneaktig følelse (noe som passer med hoffnarren Kefka) samtidig som det er litt guffent. Halvtoner kan være veldig effektivt til det siste - tenk bare på hvordan to halvtoner spilt på cello representerer haien i filmen Haisommer. Når melodien slår seg litt mer løs, bruker Uematsu utelukkende sus-akkorder for å drive melodien. Dermed klarer ikke melodien å «lande», noe som igjen understreker kaoset Kefka representerer.

Del C modulerer nok en gang toneart, og denne gangen slår kirkeklokkene inn for å markere at man nærmer seg en gud (i dette tilfellet Kefka). Igjen kicker orgelpunktet inn, men denne gir det raskt etter for en fingernem fuge som kan minne om noen av komposisjonene til Johann Sebastian Bach. Plutselig får man derimot en basslinje som bryter harmonien. Årsak? Basslinjen som brukes er nemlig ledemotivet til Kefka som man finner i Kefka's Theme, bare reversert fra moll til dur. Gjennom hele spillet har man lært seg å forbinde dette motivet med dødelige påfunn, galskap og uberegnelighet. Når lytteren endelig begynner å skjønne at noe her er galt skifter så seksjonen fra dur til moll, og Kefka's Theme blir åpenbart i basslinjen i sin egentlige form.

Så langt i Dancing Mad har man hørt på Uematsus klassiske inspirasjon, men i del D slår Uematsu seg løs for alvor. Bort med kirkeorgelet, inn med et skikkelig slagverk, elektrisk orgel, bass og elgitar! Det er en kjent sak at Uemtasu har en forkjærlighet for 70-tallsprogrock og band som Emerson, Lake & Palmer, og i del D kommer dette uttrykket frem for fullt. Han nøyer seg imidlertid ikke med å endre det musikalske uttrykket totalt, han supplerer også dette med å skifte mellom 4/4-takt og de langt mer kaotiske taktartene 5/8 og 7/8, som mildt sagt ikke er brukt så ofte i populærmusikk utenfor progrockens domene. Siste del av Dancing Mad blir også nettopp dette: Et progressivt, kaotisk rocketema i kampen mot en kaosgud. Det briljante her er at Uematsu nok en gang benytter seg av et ledemotiv, for melodien i del D er nok en gang Kefkas ledemotiv, bare denne gangen i progrockvariant. Riktignok går del D over i et roligere orgelparti etter hvert, men Kefkas karakteristiske latter på slutten av delen kaster deg tilbake i det uhyggelige kaoset.

Final Fantasy VI
Final Fantasy VI kom ut på SNES i 1994, og er med sin særegne stil og musikk fortsatt en klassiker.

Ved hjelp av en blanding av klassiske musikalske elementer som ledemotiv, opera, spørsmål-og-svar-mønster og en fuge som fort kunne blitt forvekslet med noe komponert av Bach på den ene siden, og disharmonier og progrock-elementer på den andre siden, skapte Nobuo Uematsu et unikt stykke spillmusikkhistorie i 1994. Spillmusikk har i nyere tid fått stadig større innpass som «ordentlig» musikk blant et større publikum, og Uematsus arbeid har hatt mye å si i den forbindelse. Med Final Fantasy VI-musikken viste han klart og tydelig at avstanden mellom klassisk musikk og spillmusikk ikke behøver være stor, og at spillmusikk har godt nok grunnlag til å nytes på egenhånd.

Relaterte tekster

9
Final Fantasy VIScore

Final Fantasy VI

ANMELDELSE. Skrevet av Alexander Lange

Briljant oppbygget fantasy-fortelling kombinert med balanserte spillmekanikker. Alexander har forelsket seg...

2
Søt spillmusikk: Final Fantasy VI

Søt spillmusikk: Final Fantasy VI

ARTIKKEL. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

I en ny artikkelserie hvor vi fokuserer på spillmusikk tar Ingar for seg musikken i Final Fantasy VI, hvor han ser nærmere på Nobuo Uematsus inspirasjon fra klassisk musikk og progrock.

3
Final Fantasy VI til Steam neste uke

Final Fantasy VI til Steam neste uke

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Det har naturlig nok vært mye snakk om Final Fantasy VII Remake den siste uken, så vi tar oss en liten pause med en aldri så liten nyhet om Final Fantasy VI. Den hyllede...

0
Android-trailer for Final Fantasy VI

Android-trailer for Final Fantasy VI

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Det er bare noen dager siden vi skrev om oppdaterte grafikken i klassikeren Final Fantasy VI til smarttelefoner. Spillet er sluppet på Google Play, og nå har vi også fått...



Loading next content