South of Midnight

Compulsion Games er et fascinerende studio. Det kanadiske studioet har en kreativ visjon som matcher de beste, men utførelsen er ofte av et lavere kaliber. Ta deres forrige tittel, We Happy Few, som et eksempel. Ideen og konseptet er forbløffende og utrolig minneverdig og unikt, men når det blir satt ut i praksis, mangler det faktiske videospillet som helhet et visst nivå av spenning og sammenheng. Grunnen til at jeg nevner dette, er fordi det er mye av den samme historien som South of Midnight, et spill som har vært et av mine mest etterlengtede prosjekter siden det ble avslørt.

South of Midnight følger den unge Hazel, en lovende idrettsutøver fra det dype sørstatene i USA, som blir sendt på et dristig oppdrag inn i folklore og myter etter en skjebnesvanger natt der en orkan stjeler huset hennes og moren hennes. Hazels reise fører henne inn i en uvanlig verden bebodd av legendariske skapninger som brukes til å håne og skremme barn, alt i et forsøk på å finne moren og gjenforene familien. Det er imidlertid en ekstra asterisk i denne historien, og det er at Hazel er en Weaver, en mektig magisk bruker som kan dra i, løse opp og reparere trådene som holder verden sammen. Det er med denne kraften i bakhodet at Hazel opplever at reisen for å redde moren blir avsporet av oppgaver som dreier seg om å frigjøre og helbrede fantastiske, mytologiske vesener.

I likhet med We Happy Few er South of Midnights konsept og historie en fulltreffer. Kreativiteten og ideen føles helt ny og unik, og jeg kan ikke annet enn å gi Compulsion honnør på denne fronten. Fortellingen er også et av de sterkere elementene i dette spillet, og presenterer en overordnet historie som er delt inn i mindre segmenter som hver forteller sin egen typisk opprivende eller triste historie. Compulsion har spilt med muskler og laget en flott fortelling her, en som har dybde, variasjon, emosjonell tyngde, overbevisende karakterer og mange vendinger underveis.

Dette matches av den audiovisuelle presentasjonen av spillet. Nok en gang har Compulsion bevist at de kan ta en idé og presentere den på en slående og engasjerende måte. I likhet med We Happy Few og dets fargerike, britiske retroestetikk fra etterkrigstiden, er de Deep South-inspirerte nivåene og den fantastiske stop-motion Sea of Thieves-stiliserte art directionen helt i toppklasse og skiller seg ut. Karakterene og spesielt de mytologiske "sjefene" er noe av det mest interessante jeg har sett i et spill, for de skiller seg ikke bare ut, det føles som om hele kapitler i spillet er designet rundt dem og deres tema. Dette gjenspeiles til og med i lydsporet, som byr på sanger som er skrevet spesifikt i forhold til hver hovedboss og dens narrative bue, alle fremført med en Deep South-beat og -tone. Det er noe av det fineste musikalske arbeidet jeg har sett i et spill til dags dato.

Og likevel holdes South of Midnight tilbake på ett veldig, veldig viktig område: spillopplevelsen. Det er We Happy Few om igjen, der så mange deler av helheten skiller seg ut, men selve opplevelsen av å spille spillet og gå fra prologen til rulleteksten bare ikke helt klikker. Det er et veldig lineært spill, og selv om jeg ikke har noe problem med det i det hele tatt, må nivåstrukturen presenteres på en slik måte at plattformspillet, kampene og de små bitene med utforskning i mellom enten utmerker seg eller effektivt utfyller den større helheten. Dette har ikke helt blitt oppnådd i South of Midnight.

Nivåstrukturen verken begeistrer eller overrasker. Den er snarere for forutsigbar og velkjent, med en tydelig mangel på variasjon etter hvert som historien skrider frem. Jeg liker vanligvis ikke samleobjekter i spill, men i South of Midnight mangler også denne ideen, ettersom den presenteres i form av ni helseoppgraderinger i løpet av de 14 spillbare kapitlene, og ellers en haug med historieutvidende lesestoff og Floofs som kan brukes til progresjonen, som også mangler karisma og føles som om den kunne vært unngått helt.

Så har vi kampene, som egentlig aldri forandrer seg fra første minutt til den siste bosskampen, med kjernemekanikker som bare blir marginalt krydret gjennom introduksjonen av de begrensede våpnene og verktøyene og variasjonen av fiender, som ærlig talt ikke er særlig variert i det hele tatt... Det er kanskje fem-seks forskjellige fiendetyper som introduseres i løpet av historien, og hver av dem gjør litt unike ting, men krever at Hazel tilnærmer seg dem på nesten nøyaktig samme måte. Hvert kampscenario er også inngjerdet fra den større helheten og foregår på slagmarker som ser helt like ut hele veien, og det føles rett og slett skuffende at et team med så stort kreativt potensial som Compulsion ikke kunne finne en bedre løsning for denne sentrale delen av spillopplevelsen.

Det høres kanskje ut som om jeg rakker ned på spillet, men det beste eksempelet jeg kan gi på hvordan South of Midnight fungerer, er at det føles som et PlayStation 2-eventyr, der den mekaniske dybden var merkbart mer begrenset. I dag forventer vi mer av spill og hvordan de engasjerer spilleren, og South of Midnight tilbyr egentlig aldri dette i spillmessig forstand.

Men la meg igjen understreke at når det gjelder historien og den kreative visjonen, er South of Midnight en triumf. Dette spillet skiller seg ut på disse parameterne. Det er til sin egen fordel at det bare tar rundt 10 timer å slå (og jeg snakker om å gjøre alt), for lenger tid og det begrensede gameplayet ville bli et alvorlig problem. Som det er, er South of Midnight et godt spill - verken mer eller mindre - et spill som historiefortellere vil ha glede av, og et spill som fans av stramt og forfriskende gameplay vil finne litt repetitivt og flatt. Som jeg har sagt før, det er We Happy Few om igjen ...