Spilløyeblikk som sjokkerte oss: Del 5

Kefka ødelegger (nesten) verden i Final Fantasy VI

Etter å ha spilt Final Fantasy VII for første gang bestemte jeg meg raskt for å spille de andre spillene i serien også. Jeg hadde ikke spilt gjennom noen av dem, og ble heldigvis skånet for spoilere fra alle titlene. Så det kom som et stort sjokk på meg da den store skurken Kefka i det sjette spillet tilsynelatende oppfylte målet sitt og ble hersker, og ødela verden i prosessen. Vel, nesten, i hvert fall. For som spillet forteller oss, ble verden aldri den samme etter å ha ødelagt store deler av den, inkludert flere byer og mange dyrearter. Den hendelsen var sjokkerende i seg selv, men det som satte enda dypere spor i meg, var da Celes, som etter denne hendelsen blir sittende fast på en øy sammen med Cid som dør kort tid etter, bestemmer seg for å begå selvmord. Final Fantasy VI ble så utrolig mørk på så kort tid at jeg måtte legge meg i fosterstilling og skrike. Jeg hadde aldri våget å tro at Square ville våge å fortelle en så voksen historie som involverer både verdens undergang og en hovedpersons selvmord. For meg forandret disse hendelsene historiefortellingen i spillform fullstendig.

Cole Phelps ble skylt bort i L.A. Noire

Et av mine favorittspill noensinne er L.A. Noire, som trollbandt meg fullstendig for snart 15 år siden. For min del var det utrolig spennende å følge den tidligere krigsveteranen Cole Phelps som startet som en enkel konstabel som så ble forfremmet til å etterforske drap, samtidig som han ødela privatlivet sitt. Phelps var for meg en utrolig velskrevet karakter som i utgangspunktet var anstendig, men som likevel var utro mot kona si, noe som definitivt fikk meg som spiller til å endre mening om ham. Likevel ble jeg så forferdelig forferdet da han på slutten av spillet ofret livet sitt for å redde Elsa og Kelso. Jeg hadde aldri våget å tro at han ville bli feid bort av den voldsomme vannstrømmen og drukne. Hans "farvel" sved forferdelig, og til å begynne med kunne jeg ikke tro det og håpet at han ville overleve. Sjelden har spillutviklere klart å skape en historie der vi følger en karakter gjennom mange år og ser dem gå gjennom livets prøvelser for så å måtte ta farvel med dem på den mest forferdelige måten man kan tenke seg.

Desmonds offer i Assassin's Creed III

I de første årene av Ubisofts anerkjente Assassin's Creed-serie fikk vi spille som flere forskjellige snikmordere. Felles for dem alle var at vi fulgte hovedpersonen Desmond Miles fra nåtiden, og i mitt eget hode antok jeg at han var limet som holdt hele spillserien sammen. Det viste seg imidlertid at jeg tok veldig feil da Ubisoft valgte å avslutte livet hans på slutten av Assassin's Creed III, der han ofret livet sitt for å redde jorden, men samtidig frigjorde den menneskehatende guden Juno. Kanskje var jeg naiv som trodde at Desmond var seriens selvsagte hovedperson, som alltid ville vende tilbake etter hvert som hvert spill ga oss nye svar (og spørsmål) på tidens gåter. Jeg hadde aldri forventet at Ubisoft skulle bestemme seg for å gå en helt annen vei og fokusere mer på forfedrenes historie og mye mindre på nåtidens karakterer. Jeg ble helt overrumplet da Desmond ble slettet fra Assassin's Creeds DNA, og der og da ante vi ikke i hvilken retning serien nå ville ta.

Hattetyven i Super Mario 64

Super Mario 64 er et av de tidligste spillminnene jeg har, og det er sannsynligvis fordi jeg spilte massevis av det som barn. Jeg kan ikke ha vært mer enn rundt seks år gammel da jeg begynte å spille det, og i dag har jeg mange minner fra det. Men ingen av dem har festet seg like godt som den pokkers apen som stjal lua mi. Jeg husker at han holdt fast i den i flere dager, og jeg forsto ikke hvordan det var mulig. Jeg antok at Mario ville få tilbake hodeplagget sitt når du forlot nivået, men nei. Capsen var borte, og jeg ble så lamslått av det. En stund trodde jeg at den var borte for alltid, og jeg jaget ham i dagevis uten å få den tilbake før den dagen jeg faktisk fikk den tilbake. Jeg hadde lyst til å banke apekatten til pinneved for den smerten han hadde påført meg, og fra den dagen av sluttet jeg å føle angst for å ha kastet pingvinungen ut over kanten til den visse død.