Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Spiritfarer

Spiritfarer

I Spiritfarer seiler du på bøljan blå og plukker opp døde sjeler for å frakte dem til den neste verden. Ingar har testet dette overraskede koselige indiespillet.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Døden er en problemstilling som rammer oss alle, og vi mennesker har vært opptatt av denne uunngåelige delen av livet helt siden vi var i stand til å fortelle våre egne historier form av bilde, tekst og kunst. Hvordan vi forholder oss til døden preger hvordan vi forholder oss til livet, og livet vi har levd vil også prege hvordan vi går inn i døden når den en dag endelig melder sin ankomst.

Dette er rammeverket for Spiritfarer, et indiespill vi først fikk glimt av under Microsofts E3-pressekonferanse i fjor og som plutselig ble lansert i kjølvannet av Nintendos indie-presentasjon for et par uker siden. Spillet er det nyeste prosjektet til Thunder Lotus Games, det kanadiske studioet bak Jotun og Sundered. Denne gangen inntar du rollen som ungjenta Stella, som sammen med katten Daffodil blir den nye ferjemannen som skal lede de døde sjelene over fra livet til døden. I likhet med ferjemannen på elva Styx i gresk mytologi blir det altså din jobb å seile rundt på bøljan blå og plukke opp vandrende sjeler som trenger din hjelp til å forsone seg med livet og døden før de kan dra til Everdoor og vandre videre til den neste verden.

Spiritfarer

Med en tegneserielignende grafisk stil er ikke Spiritfarer et mørkt og dystert spill om døden. Tvert imot fortoner det seg som en avslappende og lystig affære, noe som ikke minst blir understreket av at alle du tar ombord i skipet ditt ser ut som dyr. Disse dyrene har forskjellige vaner og preferanser når det kommer til kost og losji, og som en dødens Noah må du bygge på skipet ditt slik at alle dyrene kan få den plassen de vil ha og bli fornøyde. Det hele blir dermed en tilbakelent, lun og koselig opplevelse, hvor mesteparten av spillet handler om å gjøre forskjellige arbeidsoppgaver og forvalte ressursene riktig for å gjøre alle glade. Som om ikke det var nok har spillet en egen funksjon for å gi passasjerene en ordentlig, skikkelig og god klem (men bare når de selv føler for det), og du kan når som helst ta deg tid til å kose med pusen Daffodil. Dette overgår selv reveklappingen i Ghost of Tsushima når det kommer til kosefaktor, og hvis ikke dette er årets koseligste spillfunksjon så vet ikke jeg.

Det å bygge bopel til passasjerene du plukker opp krever imidlertid at du både har tegningene til de forskjellige bygningene som skal bygges og de rette råvarene, så dermed er det bare å ta roret fatt og begi deg ut på en hinsidig øyhopping. Noen ganger får du tydelig markert hvor du skal på kartet, mens andre ganger må du basere deg på hint eller god, gammeldags utforsking. Noen deler av havet kan du ikke reise til før du har utstyrt skipet ditt med ting som tåkelykt eller isbryter, så da blir det å forsøke å finne ut hvilke oppdrag du må løse først slik at du kommer langt nok til å løse oppgaven du egentlig hadde tenkt å begi deg ut på. Dette kan imidlertid fort bli en lang og uoversiktlig prosess, der for å gjøre A må du først gjøre B som krever at du gjør C som forutsetter at du drar til D også videre. Det blir ikke mindre oversiktlig når flere av øyene fortoner seg som ganske like og mangler særpreg, slik at det blir vanskelig å huske hvilken øy som skjulte den hemmeligheten du skulle komme mer tilbake til senere. The Legend of Zelda: The Wind Waker, this is not!

Spiritfarer

Dette resulterer i at spillet etter hvert mister litt av sin sjarm og sin avslappende form. Spillet varer overraskende lenge, men ofte føles det som at spillet trekker ut fordi du blir sendt hit og dit på småoppdrag i stedet for å få en mer strømlinjeformet og elegant vei til målet. Dermed blir oppgavene etter hvert pliktløp snarere enn lystbetont, og i likhet med andre forvaltningsspill er det da man mister piffen. Når dette kombineres med noen mindre tekniske problemer her og der, begynner man etter hvert å legge merke til at spillet ikke er så sterkt i sømmene som man hadde håpet på.

Etter hvert som spillet trekker ut merker man også at manuset ikke er det beste. Mye av dialogen mangler det lille ekstra som løfter kvaliteten, og mye av den blir lang tomprat uten minneverdige øyeblikk. Noen fine øyeblikk vil man selvfølgelig møte, men til å være et spill om livet og døden har Spiritfarer dessverre litt lite substans til at det blir så bra som det kunne ha vært.

Spiritfarer

Til tross for svakheter knyttet til manus, variasjon på oppgavene og varighet er Spiritfarer et svært koselig spill jeg tror mange kan kose seg med når høsten begynner å nærme seg. Det oser av sjarm og kos, stilen og rollefigurene alene er nok til å gjøre spillet verdt et besøk, og du får et bevis på at enda flere spill burde gi deg muligheten for å gi en skikkelig godklem til vennene du blir kjent med på veien. Og når alt kommer til alt er vel sistnevnte noe av det viktigste i livet generelt også, så noen fornuftige leksjoner om livet og døden får man med seg underveis.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Koselig og sjarmerende, fin fortelling om livet og døden, spennende å utforske havet, spillet har en egen klemmeknapp!
-
Svake dialoger og manus, lite substans, flere av øyene blir for like, noen tekniske problemer, oppgavene blir gjentakende og pliktmessige i lengden.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

SpiritfarerScore

Spiritfarer

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

I Spiritfarer seiler du på bøljan blå og plukker opp døde sjeler for å frakte dem til den neste verden. Ingar har testet dette overraskede koselige indiespillet.



Loading next content