Splinter Cell: Deathwatch

Da Castlevania først kom på Netflix føltes animetilpasningen av Konamis ikoniske videospillserie som et friskt pust. Etter å ha lidd seg gjennom år etter år med middelmådige filmatiseringer, virket denne serien autentisk og godt satt sammen, og det virket naturlig nok som en god formel for Netflix og andre partnere å utvikle seg mot i fremtiden. I årene som fulgte fikk vi filmatiseringer av Tekken, Cyberpunk, Cuphead, Tomb Raider, Dragon Age, Dota, Devil May Cry, Onimusha, og til og med det Ubisoft-baserte Captain Laserhawk: A Blood Dragon Remix. Det sistnevnte prosjektet er et interessant eksempel, for selv om det i og for seg er godt satt sammen, i likhet med Ubisofts ganske velkjente spillfilosofi, begynner nå disse Netflix-animeprosjektene å føles veldig like. Det er å tråkke inn i sett en, sett dem alle territorium, og dette er tilfelle igjen med Splinter Cell: Deathwatch.

Dette er en serie som tar utgangspunkt i kildematerialet og gir det sin egen vri. Du trenger ikke å være et Splinter Cell -mastermind for å forstå historien og fortellingen, den er ganske grei og tung med utlegninger, selv om den har noen få nikk til originalmaterialet. Den tar altså utgangspunktet i Splinter Cell og vrir det om til en historie der sjarmen som gjorde spillene så ikoniske, er skjøvet til side. I stedet for å se Sam Fisher krype i skyggene og stille plukke ned fiender uten å vekke mistanke, ser vi ham skyte ned og slå i hjel motstandere i kampens hete, og dette polariseres av samtaler i høyteknologiske rom opplyst av det blå lyset fra skjermer. Det ville være som å adaptere de første Metal Gear Solid -spillene og sette dem opp som en Mission: Impossible -film. Det er sikkert underholdende, men går også litt glipp av poenget med originalmaterialet.

Men uansett handler ikke denne serien om Sam Fisher i sin beste alder, så kanskje har taktikken og kampteknikken hans endret seg en smule på hans eldre dager. Faktisk handler historien ikke engang om Sam, men snarere om en yngre Echelon -agent ved navn Zinnia McKenna, som blir viklet inn i en konspirasjon som er langt større enn noen kunne ha forventet. Det er en hendelse som gjør at Sam blir dratt tilbake i aksjon for å redde dagen, og dette fører til et verdensomspennende (eller vel... for det meste europeisk) eventyr der de to samler informasjon og prøver å forhindre et terroristkomplott.

I det store og hele er det en ganske grei historie, og jeg vil gi honnør til de få overraskelsene og vendingene de introduserer underveis. De er slett ikke så telegraferte som enkelte vendinger i moderne medier, men de treffer deg heller ikke som et lynnedslag. Dette skyldes til en viss grad seriens generiske tematikk, som er ganske subtil og lite slagkraftig, noe som til syvende og sist betyr at det aldri blir nervepirrende eller nervepirrende spenning. Det er bare severdig fjernsyn som kanskje oppleves som litt mer innkapslende for dem som får et nostalgisk kick hver gang Splinter Cell nevnes i en setning.

Poenget er at manusforfatter Derek Kolstad har noen narrative ideer som fungerer i denne serien, og den generelle plotutviklingen er underholdende nok. Men actionsekvensene føles ikke alltid like Splinter Cell, dialogen og skuespillet er så apatisk og kaldt (som trente drapsmenn antagelig bør være) at det aldri er mye følelser som skinner igjennom, og animasjonsteknikken og måten hele serien er satt sammen på er nå så velkjent at det blir vanskeligere og vanskeligere å skille mellom denne og for eksempel Tomb Raider.

Det er ikke det at dette er en dårlig serie i det hele tatt, det er rett og slett bra TV, men det er også det som er poenget, for det er aldri noe mer. Den er velkjent og forutsigbar, severdig, men ikke imponerende, og selv om den gir litt nytt liv til Splinter Cell som franchise, er den virkelig ikke den tilbakekomsten til formen som mange hadde håpet på. Se den eller ikke se den. Dette er ikke en serie man må se, men den er heller ikke dårlig nok til at man bør unngå den for enhver pris. Kanskje er middelmådigheten en synd i seg selv...