Splitgate 2

Det første Splitgate er en av de lovede historiene som spillverdenen har å by på. Et romantisert tverrsnitt av livet som en nysgjerrig førstegangsutvikler som gikk fra ingenting til alt - alt takket være lidenskap, ambisjoner og entusiasme. Stanford-studentene og romkameratene Ian Proulx og Nicholas Bagamian valgte å utvikle et spill som en del av avgangsoppgaven sin, og etter et halvt år med flikking hadde de begge klart det kunststykket å kombinere sine respektive favorittspill, Portal og Halo, og lage en helhet som faktisk var veldig gøy å spille. Splitgate ble imidlertid aldri en sensasjon over natten, slik som mange andre indiesuksesser. Det tok snarere tid før spillerne innså at kombinasjonen av portalplassering og sci-fi-action - med fokus på ildhastighet og konstant bevegelse - var veldig tiltalende.

Splitgate 2 ble sluppet forrige fredag etter omtrent 28 måneders utvikling, og er laget i Unreal Engine 5 av drøyt 180 personer, noe som selvfølgelig gjør det til et spill med høyt budsjett, spesielt sammenlignet med indieforgjengeren og det ikke-eksisterende minibudsjettet. Ian Proulx og Nicholas Bagamian er nå sjefene for 1047 Games, og hypen rundt denne utgivelsen har vært stor. Jeg har brukt den siste uken på å poppe ut portaler, hoppe inn i dem for å prøve å flankere motstanderne mine, og jeg har hatt mye moro i prosessen.

Den største forskjellen er at fokuset på portaler er redusert. I det første spillet utgjorde portalhopp rundt 60 % av spillsløyfen som Splitgate besto av, mens 1047 Games har gjort det klart for oppfølgeren at det ikke lenger er like viktig. Hvis du vil vinne mange kamper og utmanøvrere motstanderen, er portalene fortsatt supernyttige og effektive, for å si det mildt, men fokuset har blitt endret, og spillet føles dermed enda mer som Halo, nærmere bestemt Halo 4. Den andre store forskjellen er at Splitgate 2 inneholder fraksjoner, klasser, og de er tre i antall. Aeros er den raskeste klassen i spillet, de beveger seg veldig raskt og dekker store områder på kort tid, og spesialegenskapene deres (Rush) lades opp raskere og kan brukes oftere enn de andre. De er imidlertid (selvsagt) mer skrøpelige, som en del av spillets balanse. Meridian-klassen er eksperter på energibaserte våpen (veldig lik Promethean-våpnene fra Halo 4) og kan helbrede sine medspillere, mens Sabrask-klassen er spillets "stridsvogner". Langsomme forsvarere med mer helse og sterkere skjold.

En god ting som 1047 Games har gjort til tross for at de har delt spillet inn i ulike klasser, er at de har gjort forskjellene mellom klassene mye mindre enn hva vi finner i mange andre spill av samme type. Det blir aldri noe hero shooter-følelse her, og du som spiller trenger aldri å tilpasse og endre spillestilen din avhengig av hvilken klasse du møter på, noe jeg var litt redd for på forhånd. I stedet handler inndelingen mer om å hjelpe medspillerne dine, for eksempel ved at Sabrask-respawn betyr at de andre på laget ditt får automatisk påfyll av kuler, mens Meridian-respawn betyr at du heles raskere. Dette er en smart måte å skape variasjon og dybde på, uten å ekskludere nye spillere som ennå ikke kan klassene selv og dermed automatisk faller bakpå, som i Valorant eller Apex Legends.

Den tredje store nyvinningen her er at kartene denne gangen inneholder mindre vertikalitet og er bredere og flatere. Den grunnleggende arkitekturen til kartene er mer Call of Duty og mindre Halo, for å si det sånn, noe som ble motivert av utviklerne som en måte å slippe inn nye spillere og gjøre Splitgate mer nybegynnervennlig. Jeg forstår absolutt tanken, men kan heller ikke gi slipp på det faktum at det var de høye, romslige kartene der jeg hoppet mellom etasjene som delvis gjorde forgjengeren til et så annerledes actionspill. Mange av de nye kartene (det er 15 av dem) føles litt fantasiløse denne gangen, og det å skyte portaler for "bare" å hoppe fremover i en flat, lavloftet korridor er åpenbart ikke like attraktivt som å suse mellom etasjene 100 meter opp i luften.

Det aller beste med dette spillet er følelsen når man skyter og hopper/glir langs gulvet. 1047 Games har fulgt Jason Jones' gamle klassiske maksime som var sentral i utviklingen av skyteaspektet i Halo: Combat Evolved, og finpusset følelsen av våpnene, skuddtakten kontra bevegelseshastigheten og det givende, strålende Starsiege Tribes-hoppet så mye at jeg er villig til å kalle spillfølelsen den beste i sjangeren akkurat nå. Hvert våpen føles tungt, kraftig og har akkurat nok rekyl til å tvinge deg til å konsentrere deg, men aldri så mye at det bare ryker og smeller som i Insurgency: Sandstorm. Bevegelsesmønsteret og løpetempoet er perfekt avstemt, og kontrasten mellom hvor voldsomme våpnene er og hvor rolig tempoet i spurten er, er selvfølgelig ekstremt bra og føles veldig Halo.

Estetikken er også fin, akkurat som i forgjengeren. Portalene og måten de ser ut på (den ene er oransje, den andre lyseblå) er stjålet direkte fra Valves Portal-spill, mens resten minner veldig om Halo. Faktisk er modellen til stormgeværet og en av snikskytterriflene direkte kopier av UNSC-våpnene fra Halo, noe jeg ser på som en hyllest snarere enn tyveri, og en lett ting å like for Halo-dyrkere som undertegnede. Kartene er også fargerike og stilige med akkurat den rette sci-fi-designen. Estetisk sett er dette 85 % Halo 4 og 15 % Apex, og det er absolutt ikke en dårlig ting. Teknisk sett er ikke Splitgate 2 like imponerende, og det meste i dette spillet ser ut som forrige generasjons grafikk, ikke minst teksturene og effektene fra de kraftigere våpnene. Lyden er desto bedre. Effektene er musikalsk tunge, og retningslyden fungerer bra, selv om den noen ganger ikke fungerer helt på grunn av at utviklerne har lagt til skingrende publikumsjubel på noen kart, noe som ødelegger følelsen av å kunne se fra hvilken retning de nærmer seg. Jeg håper 1047 lapper dette ut.

Splitgate 2 er bra, ingen tvil om det. Hvis det første spillet var en blanding av Halo 3 og Portal, er det andre en blanding av Halo 4 (inkludert Ordinants og Perks) og Portal, med litt Apex mot slutten av spillet. Spillet og våpenfølelsen er nesten perfekt, det er massevis av variasjon her og rikelig med innhold med tanke på at det er helt gratis. Jeg liker imidlertid ikke Battle Royale-modusen, da de skiftende verdenene og måten stormen glir inn fra ingensteds forvirrer et allerede rotete oppsett. Det føles som en forspilt mulighet. Her burde 1047 bare ha bygget en storm, et fint kart og kastet inn 100 personer i stedet for å prøve å innovere innenfor et oppsett som ikke trenger mer innovasjon for øyeblikket.

Jeg vil absolutt fortsette å spille dette og håper at de ublu pakkeavtalene blir slanket ned prismessig og at de kommende kartene gjeninnfører litt høyde, igjen. Utover det og en meningsløs Battle Royale-modus, er det lett å se at Slipgate 2 har klart å finne sitt eget spor til tross for at det i utgangspunktet bare har dratt av velvalgte deler fra konkurrentene.