SpongeBob SquarePants: Titans of the Tide

Folkene på Purple Lamp har blitt en av mine favorittutviklere av plattformspill takket være deres innsats med å skape og gjenopplive SpongeBob SquarePants videospill. Det som opprinnelig startet med en nyinnspilling av Battle for Bikini Bottom utviklet seg snart til det utmerkede The Cosmic Shake, og nå, et par år senere, har vi den tredje retten i dette festmåltidet, et prosjekt som går under navnet SpongeBob SquarePants: Titans of the Tide.

Hvis du har spilt et av de to siste Svampebob-spillene fra Purple Lamp, vil du umiddelbart kjenne deg igjen i Titans of the Tide. Premisset og historien er kanskje unik og annerledes, men spillstrukturen og tonen, og generelt måten dette prosjektet er satt sammen på, passer til formelen som Purple Lamp har presentert i en stund, og det er både bra og dårlig med det.

For det første fungerer det fortsatt. Som plattformspillopplevelse, et eventyr som vil ta deg maks 12 timer å gjennomføre hvis du jakter på alle samleobjekter, er det fortsatt morsomt, og det har nok humor og unike nivåer å utforske til at du vil bli fornøyd. Men det er også et spill som kanskje er litt for velkjent, siden det aldri byr på mange virkelig unike spillmekanikker eller ideer. Bevegelsene og hoppingen fungerer på nøyaktig samme måte, kampene er praktisk talt identiske, det er fortsatt velkjent gåteløsning, løpslignende oppsett ned enorme sklier og kostymer du kan låse opp for å tilpasse opplevelsen. Jeg sier ikke at det er en dårlig ting at det er så likt, men jeg skulle ønske det var mer innovasjon og utvikling i dette spillet, spesielt med tanke på hvordan The Cosmic Shake føltes som en fullverdig oppgradering i forhold til det oppdaterte Battle for Bikini Bottom.

Det Purple Lamp har kokt opp med dette spillet er et underholdende plattformspill med alle de riktige kjennetegnene til franchisen. Du har unikt stiliserte nivåer som alle byr på sine egne utfordringer og litt unike mekanikker å mestre. Historien føles autentisk Svampebob, delvis på grunn av den tåpelige humoren og delvis på grunn av de ekte stemmeskuespillerne som gjør jobben sin på en måte som ingen andre kunne ha gjort. Det er belønninger å fullføre og sideoppdrag å krysse av for, sjefer å knuse og kostymer å låse opp, og alt dette er bra i praksis, men igjen kan jeg ikke unngå å føle at det er noe som mangler her.

De første par nivåene avslører aldri at Titans of the Tide kanskje holder igjen, da det øker de nye elementene i et godt tempo og leker med nivådesign og overbevisende narrative hendelser. Men når du når det tredje nivået, begynner følelsen av gjenkjennelighet å sive ut av hver eneste sprekk, og opplevelsens forunderlighet begynner å forsvinne. Det blir tydelig at Purple Lamp ikke helt har klart å holde tempoet og ekspansjonsnivået oppe, ettersom vi befinner oss i kapitler og nivåer som blir kortere og kortere og som byr på færre funksjoner av betydning. Det er ikke en massiv forringelse av regresjonen, men hvis man skal sette ord på det, begynner Titans of the Tide som et "flott" plattformspill og glir stadig ned i "bra" territorium, kanskje til og med "middelmådig" til tider...

Det store nøkkelelementet i dette spillet er det doble hovedpersonformatet der du umiddelbart kan bytte mellom SvampeBob og Patrick. Det ligner litt på The Cosmic Shake ved at hovedpersonen som har blitt "tagget ut", flyter sammen med hovedhelten som en spøkelsesaktig følgesvenn, på samme måte som Patrick-ballongen fra det forrige spillet. Dette systemet gjør det mulig å introdusere litt forskjellige mekanikker avhengig av hvilken figur det er snakk om, slik at Patrik kan løfte tunge gjenstander og grave seg ned under bakken, mens Svampebob kan bruke Bubble Wand og karatespark over visse hull. Spillet er på sitt beste når det ber spilleren om å bytte raskt mellom de to figurene, og kople deres unike mekanikker sammen til intrikate kombinasjoner som utnytter banedesignet. Men det er en annen side av saken at banestrukturen bare sjelden krever dette nivået av kompleksitet, noe som betyr at du ofte vandrer rundt som én figur og bytter over når det er nødvendig å bruke den andres evner.

Jeg setter pris på at Purple Lamp prøver noe annerledes med denne tilnærmingen med to helter, men det oppleves som to halvferdige karakterer i stedet for to fullverdige og komplekse hovedpersoner. Og dette er kanskje historien om Titans of the Tide som helhet, ettersom noen av nivåene er for rudimentære og grunnleggende til å skille seg ut, de ekstra utfordringene fremkaller ikke mye spenning, og den ekstra "prikken over i-en" i Planktons utfordringsmodus er utrolig skuffende og gjør ikke mye for å inspirere i det hele tatt.

Kanskje hadde jeg for høye forventninger til dette spillet, men Titans of the Tide føles som en regresjon av Purple Lamps spillformel, og dette svir spesielt ettersom alt annet ved tittelen er like utmerket som det forrige kapittelet. Tonen er perfekt, kunststilen er fargerik og morsom, forestillingene og dialogen er hysterisk morsomme, og det spiller også jevnt uten problemer eller problemer. På en måte minner dette spillet meg om Mafia: The Old Country eller Dying Light: The Beast, på den måten at begge er fine spill, men sammenlignet med tidligere deler i sine respektive serier, føles de litt trygge, reserverte eller for konsise. Igjen, jeg tar det hele tilbake til min tidligere uttalelse om Titans of the Tide, med dette som begynner som et "flott" plattformspill og glir jevnt og trutt inn i "bra" territorium, og av og til litt under til og med det.