Springsteen: Deliver Me From Nowhere

Nettene blir lengre. Dagene blir kaldere. Ut fra buskaset kryper en villfaren skuespiller med en forestilling i hånden som han håper skal gi ham en Oscar. Han har trent hardt, "forvandlet" seg, og vil minne folk i femtiårene om at livet egentlig var bedre da de var yngre. Det stemmer, det er tid for vår årlige musikalske biopic.

Jeg likte faktisk fjorårets bidrag til denne stadig mer monotone undersjangeren. A Complete Unknown føltes både som et innblikk i Bob Dylan og som et tidsdokument. Den trekker fra forhenget om folkemusikken og hvordan den forandret seg takket være store påvirkere som Dylan. Chalamets sprø stemme bidro til at filmen føltes hel, men det var ikke nødvendig for å ha det gøy med A Complete Unknown.

Bruce Springsteen, på sin side, er ikke nødvendigvis kjent for å ha en rar liten stemme. Jeremy Allen White endrer mye på sangen sin for å matche sjefen, men ellers høres han ut som seg selv, med et og annet øyeblikk av skall etter en opptreden. Whites store blå øyne har også blitt innhyllet i brune linser, men ellers er det den Jeremy Allen White vi kjenner og elsker. Hans prestasjon bidrar til å holde Deliver Me From Nowhere flytende, men jeg tror ikke den redder Springsteen-biopicen.

Der A Complete Unknown bruker Dylan som en katalysator for en musikksjanger i endring, og filmen derfor handler om mye mer enn en særing med gitar, er Springsteen-filmen veldig fokusert på Springsteen. Selv når vi klipper til Jeremy Strongs rollefigur som diskuterer med sin kone, snakker de bare om Bruces album og de mørke undertonene som skjuler seg der. Det er nesten som et play-by-play midt i filmen, som om det ikke forventes at publikum skal klare å henge med på enda et bilde av Bruce som stirrer ut i intet og den ikke fullt så skjulte betydningen av det.

Valget om å fokusere på Springsteen gir mening. Man kan argumentere for at de fleste biografier holder seg til sitt midtpunkt i mesteparten av filmen, slik at publikum kan føle at de kjenner en legendarisk artist litt mer personlig når rulleteksten er over. Dette er absolutt tilfellet med Deliver Me From Nowhere, ettersom Springsteens biografiske film setter fingeren på et øyeblikk i livet hans der han slet med alvorlig depresjon mens han skrev albumet Nebraska.

Vi følger Bruce mens han går fra en voldelig barndom til et deprimert voksenliv, uten å få noen av delene til å gi mening. Springsteens far, spilt av Stephen Graham, er den alkoholiserte, skremmende stereotypen på en voldelig far, og selv om forestillingen og filmen prøver å fortelle deg at han hadde sine egne problemer og var dypere enn han ga inntrykk av, klarer ikke materialet på lerretet å leve opp til disse ideene. Det oppsummerer faktisk mye av Springsteen: Deliver Me From Nowhere. Det regissør Scott Cooper sannsynligvis ønsket å være en rå, røff skildring av hvordan depresjon rammer selv de største, ender opp med å føles som om den har tyngden og nyansene til en skolesamling om psykisk helse.

Noen ganger tror man at filmen er dristig. Skildringen av depresjon virker til å begynne med sterk. Det er en tomhet i Springsteens liv. Stillheten blir litt høylytt noen ganger, som Jeremy Strongs karakter sier i de første scenene. Springsteen er ikke helten i denne historien til tider. Depresjonen er ikke en drage som skal bekjempes, men en skygge av ham selv som kan gjøre ham til en person han ikke liker, noe som bare opprettholder syklusen. Det var interessant å tenke på, men det gjorde ikke filmen særlig engasjerende.

Filmen bruker så mye tid på å fastslå at Springsteen er deprimert, at den ikke klarer å forstå hva det egentlig betyr. Depresjon er ikke kjent for å være en god tid, og det er kanskje derfor så få filmer klarer å gjøre det riktig, og dessverre er ikke Deliver Me From Nowhere en av dem. Cooper klarer ikke helt å bestemme seg for om dette skal bli en biopic som ikke ligner noen annen, eller om den skal falle inn i sjangerens rytme. Vi har store musikalske øyeblikk, men de er så få og sjeldne at det føles som om noen passet på at filmen husket å spille hitsene. Det er for mye drama til at dette føles som en ordentlig skildring av depresjon, og for lite drama til at det blir en engasjerende film. Det hjelper ikke at Springsteens psykiske problemer "kureres" med et klipp til 10 måneder senere, der han er tilbake på scenen og har det kjempegøy.

Det er ting som skiller seg ut ved Springsteen: Deliver Me From Nowhere. Fremføringene er så gode som de kan bli. Jeremy Allen White og Jeremy Strong er et flott par sammen. Stephen Graham føles litt bortkastet, men ellers merker man at alle prøver å få sin egen bit av biografigullet. Det er bare synd at disse prestasjonene er parret med en så intetsigende biografi. Kanskje Springsteens verden ikke er så interessant. Kanskje det var mer vi ikke fikk se. Jeg tror ikke jeg bryr meg om å vite det, selv om det høres forferdelig ut for noen som nettopp har delt sin depresjons mørke på lerretet.