Star Wars Battlefront

Liker du både Battlefield 1942 og Star Wars? I så fall er Star Wars Battlefront svaret på dine drømmer; Battlefront er en høyst akseptabel first person shooter og en trofast gjenskaping av flere klassiske scener fra Star Wars-filmene.

I hovedsak skiller kun tre ting Star Wars Battlefront fra Battlefield 1942: settingen, bruken av NPC'er og mekanismen bak countdown-tickeren. Det mest innlysende først: våpen, uniformer, enheter og lokasjoner er selvfølgelig hentet fra filmene. Her velger man mellom å representere Imperiet eller Alliansen, ikke Aksemakten eller de Allierte. Man skyter med blastere, ikke med Thompson maskingevær eller MP5. Man kaster Thermal Detonators, ikke håndgranater. Selve gameplayet er med andre ord klin likt, endringene er først og fremst kosmetiske.

Star Wars-universet er utmerket gjenskapt i brett og våpendesign. Mange brett føles som en filmkulisse, spesielt musikk og lydeffekter gir en god følelse av å befinne seg i Luke og Leias filmunivers. Det finnes ingen tvil om at "dette er Star Wars" når man ser verden gjennom blasterriflas kikkertsikte eller tar kontroll over en AT-ST, en speederbike eller en TIE-fighter. Star Wars-følelsen er sterk og gjennomført. Innlastingen av kart går kjapt, og det er derfor ikke så ille at de byttes ut hele tiden. Dette holder spillet variert, men jeg tør spå at forholdsvis få spiller Battlefront om et halvt år. Dette skyldes to ting: det følger ikke med noen map editor, som ville latt oss lage egne kart, våpen og nye spillmodus. Det er heller ikke støtte for Linux-servere, betyr at serverutvalget raskt vil tynnes ut. Mens jeg er inne på servere; spillets serverbrowser er trolig den aller dårligste jeg noensinne har sett. Serverbrowseren gjør det til et ork å måtte lete etter servere på Internett, og det trekker alvorlig ned. Alt dette er forsåvidt småting, men innebærer at Star Wars Battlefront ikke er noe alternativ for den «proffe» FPS-spilleren.

Bruken av NPC'er utgjør det egentlige skillet mellom Battlefront og røkla av FPS'er. Battlefronts NPC'er er på ingen måte skarpere enn vanlig, men de brukes på en oppfinnsom måte i multiplayer-delen (i singleplayer-modus er igjen forskjellen fra Battlefield 1942 umerkelig). Spillet er designet for å ha NPC "bots" på også under multiplayer. Slik omgås delvis problemet med ubalanserte lag. At det vrimler med NPC'er gjør det enkelt å stable opp imponerende frag-score; oppimot femti frags på en runde er ikke umenneskelig.

NPC'ene er ganske kørka. Ikke kan de fly, men styrer X-wingene og Tie-fighterne sine rett i bakken eller i fjellveggen. De skjønner heller ikke at den voksende haugen døde Storm Troopers skyldes en rebelsk snikskytter oppe i åsen. NPC'ene er med andre ord god, gammeldags kanonføde. De gir spilleren en varm og fin følelse av heroisk overmot, men tjener også en viktig funksjon: de kan kommanderes. For eksempel kan du dra med deg en god gjeng NPC'er gjennom kommandoen "Follow me!". Når du møter en verdig motstander, kommanderer du kanonføden til å storme blindt fremad mens du selv trekker pusten bak en stein. Mens kanonføden slaktes ned for fote, sikter du deg rolig inn fra din tilbaketrukne posisjon...

Oops...
Det finnes også "heroes" blant NPC'ene; kjente jedi-mestre fra filmene som det er nesten umulig å få has på. Luke Skywalker, Darth Wader, Mace Windu og flere andre dukker ofte opp, og når du hører den karakteristiske lyden av en lyssabel er det bare å skygge banen. Spiller du rebell gir det et fint kick å løpe rett inn i Darth Vaders rubinrøde lyssabel... De fleste servere skrur imidlertid av Heroes på innstillingene for multiplayer, men ideen er fiffig og gjør seg absolutt i singleplayer.

Bruken av NPC'er har også betydning for den tredje og siste måten Battlefront skiller seg nevneverdig fra Battlefield: countdown tickeren. Tickeren teller ikke etter hvor stor del av brettet en side kontrollerer (som i Battlefield), men etter hvor mye folk blir drept. Når en menig soldat plaffes ned, går dennes sidens ticker ned et lite hakk. Når en gigatisk AT-AT blir blåst i filler, går imperiets side ganske mye ned. Mekanismen er ganske finurlig og gjør det lettere å være nybegynner: du tilfører uansett laget ditt mer enn Generisk Storm Trooper TK 461.

Singleplayer består av akkurat de samme brettene som multiplayer-modus, uten at brettene settes i noen sammenheng seg i mellom. "Historien" spenner i så måte fra invasjonen av Naboo (fra "The Phantom Menace" til basketaket på Endor fra ("Jediridderen vender tilbake" . I singleplayer bytter man forøvrig side hele tiden. Det virker ganske snålt at man noen ganger, etter å ha loyalt fulgt keiserens ordre om å slakte Jawaer og Ewoker, plutselig skal ta imot ordre fra Yoda, den lille grønne gnomen. Men så er det heller ikke singleplayer-biten som gjelder. Battlefront dreier seg, i likhet med forbildet Battlefield 1942, om multiplayer.

I multiplayer går det riktig kjapt for seg. Et brett avsluttes i løpet av maks cirka minutter. Deretter lastes neste brett, som gjerne er hentet fra en helt annen del av filmserien. Ett øyeblikk er man barsk rebell med landspeeder, det neste teit angreps-droide. Forvirrende, men tilgivelig, for i multiplayer leverer Battlefront definitivt varene.