Star Wars: Skeleton Crew - Episode 1-3

10 år gamle Wim lever et tilsynelatende idyllisk liv, men for ham er det alt annet enn perfekt. Hans arbeidsnarkomane far har aldri tid til ham, og motivasjonen for å studere synker når de skjulte eventyrene hans - drømmende fortellinger om jedier og sjørøvere - byr på så mye mer eventyr! En dag går drømmen i oppfyllelse når han, sammen med tre andre barn fra nabolaget, finner et hemmelig skip som tar dem med til en galakse langt, langt borte, og de blir en del av et uforglemmelig eventyr.

Hvor uforglemmelig Disneys nye Star Wars -satsing Skeleton Crew blir får vi se når vi kommer til finalen tidlig neste år. Jeg har sett de første episodene, og inntrykkene mine så langt speiler min reaksjon på de siste Star Wars seriene: Hvorfor var ikke Skeleton Crew bare en film fra starten av? La meg forklare hva jeg mener. Serieskaper Jon Watts, som blant annet står bak de siste Spider-Man -filmene, har forsøkt å gjenskape magien fra Spielberg-klassikere som E.T. og The Goonies ved å rette søkelyset mot en gruppe barn som tvinges til å dra på en farlig skattejakt, men i verdensrommet. Den vittige Spielbergske 80-tallsmagien er imidlertid vanskelig å fange i en TV-serie som strekker historien ut over åtte episoder, og så langt er jeg ikke helt med.

Det hele lukter Treasure Planet, men spenningen og inspirasjonen fra barndommens inspirasjonskilder uteblir på grunn av episodenes langstrakte historiefortelling. Barneskuespillerne er gode, men de mangler den bitende personligheten og den autentiske energien som finnes i de største av disse coming of age-historiene. Barnekarakterene har ikke nok gnist til å skape noen spennende dynamikk seg imellom, og det hele fremstår som ufarlig, middelmådig og trygt på en måte som tar bort spenningen ved å være ung og fortapt og måtte vokse opp for å nå målet sitt.

Her er det de voksne i rommet (Nick Frost og Jude Law) som står for de karaktermessige gnistene, med Frost som en boksende robotpirat hvis ene øyehule er blitt hjem for romrotter og Law som en mystisk svindler som kan bruke Force. Jeg liker også den knurrende ulvepiraten som ser ut til å være seriens hovedantagonist, men ellers lurer jeg mest på hvorfor dette i det hele tatt er en Star Wars historie. Å se et Star Wars-ifisert forstadskvarter gjør at historien føles mest påklistret sci-fi-universet, og selv om produksjonskvaliteten i seg selv er bra, er den litt for digital og glatt på enkelte steder.

Tre episoder inn i serien er det også et spørsmål om hvem som er målgruppen. Barna i husstanden vil sannsynligvis kjede seg over det lange episodeformatet, mens de voksne neppe vil få noe særlig ut av nostalgifaktoren så tidlig i serien. Siden jeg bare har hatt tilgang til de tre første episodene, er det vanskelig å avgjøre hvor godt Jon Watts har klart å lande dette romskipet til slutt, men så langt føles det langt fra originalt. Men hvis du er ute etter litt ufarlig The Goonies-aktig nostalgi, kan dette absolutt appellere.